TOPP NED

Ei samling av øyeblikk fra antipodenes land

TROMSØ

Tromsø 13. september: Fargene er ikke lenger det de var. Leiligheten er pakket, strømmen er tømt, regningene utgått på dato og jobben har gitt meg opp.

Det er på tide å dra!

AUSTRALIA

Gjennom luft og to soloppganger tas jeg like til Darwin av kompressorer, hydrokarboner, Steve Irwin og billig hvitvin. Derfra skal jeg videre på en nokså ufarlig ferd til det indre. Men i møtet med et 50 meters "Road Train" blir min røde Holden Commodore likevel litt blek.	Det kompenserer jeg selv med å bli ganske rød, etterhvert som tropesola får svi. Jeg kunne nok også blitt stabilt brun, for med 10 mils mellomrom ligger en bensinstasjon, og hver av dem har en pub. Her er Barrow Creek.
Hvorfor Djevelen dro fra klinkekulene sine sør for Tennant Creek, vet ikke jeg. Men det ble kanskje for langt mellom de fortapte sjelene.	Klinkekulene er godt laget, og sikkert gode å spille med. Men for å få dem med meg, måtte jeg dele dem i to!
En by som Alice! Vennlig og grønn tar hun imot, og gir løfter om frodig forandring. Men det blir med et vannhull ved vegen, og etter 1500 km med bush fulgte 1500 km uten Bush. Det var egentlig helt greit.	Buss fulgte bil, og etter 5 dager på vegen var jeg omgitt av stil - her representert ved proprietær, kjøkken og spisestue. Residensen ligger i Kew, Melbourne.
To små dager er ikke mye i et velmøblert hjem. Vel mottatt og vel farvelert, vel servert og vel kumulert - for ved avreisen var vi to!	Her er den andre, nå forhalt til clatrekampen under "the Pines", Mt Arapiles - et fint sted for "killing flies, chasing possums, lying in the dirt, and listening to one-track-minded climbers rave about numbers". Noe av det beste med stedet er å lese seg opp på teorien.
Språkfloraen i føreren inkluderer blomster som "an absolute ripper", "a bumptious little devil", "ugly and contrived" etc etc Om ruta Lamplighter heter det: "A dramatic and ultimately spectacular route.." Fint for selvfølelsen!	Og om Beautiful Possibilities: "A real delicacy!" Det Australia mangler i relieff og villskap, tar hun igjen i ornamenter og store linjer.
Klatrelivet i og rundt "the Pines" er et fargerikt fellesskap. Hver ettermiddag kommer Ken Guru for å senke roen, mens hr Rosella spiller småspurvens rolle under frokosten.	To ukers fellesferie under Mt Arapiles var overgangsordning til ny sommer og samliv. Tredje oktober var jeg varmet opp for siste etappe over "the Ditch", Tasmanstredet. Men det var noe vidunderlig oktoberkjent ved å tasse ut gjennom dørene på Christchurch International: Kuling, småregn og pluss 4.

CHRISTCHURCH

Småregn blir imidlertid ikke liggende lenge i alle vinders by, der Aeolus aldri hviler og Boreas og Zephyros tar daglige nevekamper med Notos og Euros. Selv ble jeg litt ør.	Siden tre er varme og en er kald, to er våte og en er tørr, blir sluttresultatet bra for alt som kan krype og vokse. Celia lot seg beta av fargene i Arktis, og de er flotte de. Men det er kanskje litt færre av dem der enn på Banks peninsula - passende oppkalt etter botanikeren Joseph Banks.
Residensen i McFaddens Road mangler utsikt, men innsikten begynner å ta seg opp. Til fasilitetene hører 6 Black Phantom Tetra, hjemmelaget bokhylle, en Nissan Pulsar, osthøvel, 11 timer sol, kaffekvern, fuglebad...	...og folkebad.
Fe må vi derimot ut på landet for å se. Det er ganske mye land å se også. Canterbury Plains møter Mt Hutt 8 mil fra byen...	...dit det tek ein times tid med folkevogn og gjerne litt til, litt langt å dra på jobben for en fritidsforbruker. Løsningen blir å pendle et par dager i slengen, og å ta småarbeidet på hjemmekontoret i Port Hills, over havna. Her er det Celia som hjelper meg med et gravitasjonstilfelle.

UT PÅ TUR

En halvtime forbi foothills og over Porter's Pass ligger Bjørn A Kranes Nemesis og venter under Castle Hill. For oss som synes tørr bris, klar luft og sviende sol kan være et bra alternativ til nordfransk novembervær, er det en beruselse.	Fem mil lenger vest ligger det et vann- og værskille. Hvis behov og bensintank tilsier det, er det bare å velge vær etter klær (og ikke omvendt). Her: Norsk alpinist nyter hjemmekjente forhold på veg ned fra Kellys Range en oktoberdag.
Toget tøffer ennå videre mot vest, og som Lucky Luke går det solnedgangen i møte. Men så lenge det drives kull i Westport, er det mulig å løse billett til Jacksons (en pub, en melkeramp, en vanlig ramp og to voksne).	Vestkysten er vakker, vill og våt, og meget uengelsk. Gorse er en engelsk hekkplante som har slått grusomt tilbake på kolonistene, nok en Dr Jekyll som viser sin Hyde der hekksakser og engelske vintre ikke har noe de skulle ha sagt. Men gild er den, akkurat som Taipodalen.
Omtrent da Magnus Lagabøter bestemte at norske bygg skulle settes opp med et hammerslag imellom, ble det første huset satt opp på New Zealand. Utenfor Auckland, Christchurch, Dunedin, Wellington og Hamilton er det fortsatt ganske mange hammerslag mellom dem.	En slektning av meg ville gått rett i mosenevrose på Mt Somers.
Misty Mountains ligger før Isengard, sør for for Mordor og nord for Lothlorien, like etter Hanmer Hot Springs og 2 timer fra McFaddens Road. The Last Homely House tilhører Department of Conservation, som tar 5 dollar natta for overnatting.	Vegen opp går over myr og mo, hengebruer og gjørmehull i de syngende skogene, der lys lav i lange strenger strimler dagen ned gjennom ngaio og strengeste svartbøk.
Etter å ha kjempet oss tilbake til slettene forbi blodtørstige sandfluer og de villeste telttornadoer, krever sceneskiftet at vi inntar en "Devonshire Tea".	Engelskmennenes koloniserende kraft til tross har emaljen ennå ikke nådd alle badekar. Øverst i Hurunuidalen leverer varmvasstanken 47 grader selv om krana har stått åpen noen tiår.
"Tromsøanorakken" duger like godt på andre vestkyster! Selv en mild vårdag merkes det godt at Sørøya ligger midt i "the roaring forties".	New Zealand er en verdensborger like mye som Norge, og har som en av sine flaggsaker valgt kampen mot kvalfangst. Det er derfor dyra tør å gå så tett oppunder land.
Sau! Lammesteik! Rosmarinbakte poteter! Og en god merlot...	Punakaiki er et maoriord for pannekaker med sjøsprøyt og syltetøy.
Celia møter en Ork i Punakaiki Cavern.	New Zealands ymse landslag heter ting som "All Blacks", "Black Ferns", "Tall Ferns" og "Silver Ferns". Spesielt svart er det ikke her, men resten gir seg selv.
Klatring er ingen paradegren for middelaldrende herrer ...	...men en dans for unge damer. Sjøklippene ved Charleston har fin, nysaltet granitt som egentlig er sterkere eksponert for Tasmanstredet enn for tyngdekrafta. Midt i "the roaring forties" er overhengene tryggere enn flomålet.
Mennesket var det første pattedyret på New Zealand. Alle landets fjærballer er derfor uvante med å flakse rundt foran katt og mår. Mange av dem spaserer til jobben, som denne wekaen.	Noen har imidlertid skjønt at nykommerne kan utnyttes fordelaktig. Denne keaen er på jakt etter fersk vindusviskergummi. Når dette ikke er å få tak i, går den etter matbokser, vibramsåler og ørevoks.

Bli med videre til Søralpene!