Nhâ Bia forteller
eventyr.
ved
Olav Aalberg
Når
sola har gått ned og alle sitter på verandaen foran huset, er det tid til å
slappe av. Utelyset tennes og en diger kurv, breddfull av modne mango og
bananer settes midt mellom familiemedlemmer og venner. Radio og TV har etter
hvert overtatt fortellerens posisjon, men fortsatt verdsettes den gode
historien. Her er én av dem, fortalt av Nhâ (nja) Bia fra Praia, Santiago; en
typisk historie om Herr Ulv og Nevøen:
Nhô Lobo
og Chibinho.
Riktignok
finnes ingen ulver på Kapp Verde, men historiene er typisk afrikanske i
innhold. Vi finner den samme type historier på de karibiske øyene og over hele
Vest-Afrika. I Ghana er luringen edderkoppen Kwaku Ananse, i Senegal haren
Leuk.
Som
alt ellers på Kapp Verde, finner vi også i eventyrenes verden en blanding av
europeisk og afrikansk kultur.
Nhô Lobo er en god svømmer
Hva
skjedde? Hva skjedde?
Det
var en gang, det var Nhô Lobo og Chibinho, nevøen hans. De streifet omkring -
Det var sult i landet og de lette etter noe å spise. Nhô Lobo nådde kongens hus
den dagen han giftet bort datteren sin. Nå hadde ikke Nhô Lobo spist på tre
dager, og vel framme ved kongens hus begynte han å gråte. Kongen spurte: Hva er
det med deg? Han svarte: "Jeg gråter ikke for meg selv, jeg gråter fordi
din datter kommer til å ri på en pakksal i dag" (Den gangen fantes det
ikke lærsaler som nå, bare pakksaler laget av strå). Nhô Lobo la til: "Jeg
vet hvordan man kan lage en nydelig lærsal." "Godt!" sa kongen,
"jeg vil utsette bryllupsdagen. Jeg gir deg én uke, verken mer eller
mindre. Gå inn i lageret mitt, hent alt du trenger og lag saler til oss
alle".
Dette
gikk Nhô Lobo med på. Hver dag i en hel uke sendte de inn tre bøtter vann til
ham, og hver dag åt han skinn og drakk vann. Da sju dager var gått, gikk kongen
inn for å se. Der var salmakeren forduftet; På golvet lå bare en enslig
kurompe.
Igjen
ble dagen ble satt for bryllupet. Kongen ba Chibinho være vertskap for festen,
for han visste at Chibinho ville invitere onkelen sin, Nhô Lobo. Dermed ville
kongen få tak i ulven og få gitt ham en god omgang stryk for peket han hadde
gjort ham.
Det
var en stor ære å bli bedt om å være vertskap for kongsdatterens bryllup, så Chibinho kunne ikke si nei. Derfor ba han
onkelen komme for å hjelpe til. "Det er ingen andre som kan bli med meg,
Nhô Lobo", sa han, "og du er onkelen min". Men Nho Lobo sa: Nei,
jeg kan ikke gå. Jeg stjal alle kongens skinn og spiste dem opp. Jeg går ikke
til huset hans mer!" Chibinho svarte at det gjorde vel ikke noe. "Kongen
er en rik mann. Han bryr seg vel ikke med et par gamle skinn - det har han nok
glemt allerede." "Godt!" sa Nhô Lobo, "Jeg skal bli med
deg, på én betingelse: Jeg må dra som hesten din, så kongen ikke kjenner meg
igjen. Det eneste jeg ber deg om, er at du ikke glemmer å sende en sekk bein
til meg inne i stallen." Jo, Chibinho gikk da med på det, og satte straks
i gang med å legge opp en pakksal på ulven.
Nhô
Lobo vegret seg: "Hei! Ikke legg på det der, jeg liker det ikke!"
"Onkel da," sa Chibinho, "alle har da en sal på hesten sin.
Kommer vi uten, vil kongen kjenne deg igjen med en gang." Chibinho la på
en sal og satte et bissel i Nhô Lobos munn. "Ikke putt den tingen inn i
munnen min! Jeg kan ikke spise noe med et bissel i munnen," sa Nhô Lobo.
Nevøen svarte: "Jeg lover å ta den av når vi kommer fram." "Vel,
sett det på da," murret Nhô Lobo. Etter dette ville Chibinho sette på
sporer, men Nhô Lobo protesterte igjen "Jeg liker ikke sporer; du kommer
til å rive opp magen min!" "Nei da, jeg skal ikke stikke deg i siden
med dem," lovte Chibinho, "men om vi kommer uten dem, vil det se
merkelig ut". "Javel, sett dem på da", svarte Nhô Lobo,
"men jeg lover deg at om du bruker dem, dreper jeg deg når vi kommer
hjem!"
Nhô
Lobo var rask til å løpe. Da nevøen strammet tømmene og brukte sporene, sprang
han så raskt, at de var framme ved kongens hus etter et kvarter. Chibinho
tjoret fast "hesten" sin til et tre ved porten. De andre gjestene
nærmet seg, og Nhô Lobo skrapet i jorda med beina, så de skulle tro han var en
hest. Nhô Lobo ba: "Å, gi meg noe mat, gi meg noe å spise!" Tjenerne
svarte: "Vi vil fortelle kongen at det er en hest her som kan
snakke." "Nei! Nei! Ikke si noe!" ropte Nhô Lobo. Men det hjelp
ikke, tjenerne fortalte kongen om den snakkende hesten. Kongen hentet straks
geværet sitt. og skjøt Nhô Lobo gjennom øynene, så ulven falt bakover og slet
repet. Dermed løp han vekk, det forteste beina kunne bære.
Da
bryllupet vel var over, ga kongen Chibinho tjue kyr. Chibinho tok dem med hjem
til jordet sitt, og innen seks måneder var gått, talte flokken tredve dyr.
Jordlappen var liten, så han flyttet dyrene til et annet sted, hvor Nhô Lobo
tilfeldigvis var. Da Chibinho så Nhô Lobo, ropte han ut etter ham: "Nhô
Lobo, jeg har lett etter deg! Her er feet kongen sendte deg siden du dro før
bryllupet var over. Det skuddet var ikke ment for deg, det var bare et
bryllupsskudd." "Hmm. Vel", sa Nhô Lobo, "Jeg er blind, så
du får være gjetergutten min, og jeg herren din. Én av disse tredve kan du
melke selv, resten er mitt."
Og
så grådig var ulven, at han hadde drukket melken fra alle sine tjueni lenge før
nevøen hadde rukket å melke sin ene. Nhô Lobo ba: "Å, la meg melke den kua
di, så skal du få to kyr av meg i morgen." Chibinho var redd for Nhô Lobo
og ga ham kua si, Neste dag ga Nhô Lobo to svarte kyr til Chibinho, men før
Chibinho rakk å melke dem, hadde han drukket opp melka til sine egne; "Å,
Chibinho, gi meg de svarte kyrne dine, for melk fra svarte kyr er så søt! I
morgen vil jeg gi deg tre kyr." Nevøen torde ikke gjøre annet enn det onkelen
ba om.
Neste
dag fikk Chibinho tre hvite kyr; Men det samme skjedde: før han rakk å melke
dem, var Nhô Lobo ferdig; "Å, Chibinho, gi meg de hvite kyrne dine, for
melk fra hvite kyr er som fløte! I morgen skal jeg gi deg fire." Chibinho
svarte: "Nå har jeg gått i tre dager uten mat. Jeg er sulten, jeg vil ikke
gi dem til deg." Nhô Lobo ble sint: "Alle kyrne er mine!" ropte
han og slo Chibinho.
Chibinho
sprang opp på en åskam og Nhô Lobo begynte å melke kyrne. Da ropte Chibinho:
"Hvis du ser etter den blinde hesten, finner du ham nede ved elva, han
melker ei hvit ku!" Nhô Lobo stanset og så seg omkring: "Er det
kongen som leter etter meg?" spurte han, men fikk ikke svar. I stedet
ropte Chibinho igjen: "Løp" Løp! om du vil nå ham igjen! Han er en
kjappfot, vil du ha tak i ham må du være rask!" Nhô Lobo glemte kua og
sprang det forteste han maktet. Chibinho ropte etter ham: "Fort nå! Hvis
han når fram til elva, mister du ham! Han er en god svømmer, du greier ikke å
fakke ham! Nhô Lobo sprang ned til elva. Han kunne ikke svømme, men hørte hva
Chibinho sa og trodde han kunne det likevel. Nhô Lobo hoppet i elva og druknet.
Chibinho kom ned fra åskammen og tok med seg kyrne.
Små
sko, løp oppover dalen,
Små
sko, løp nedover dalen.
Den
som kan en bedre historie,
fortell
oss nå!
Sapatiña rubera riba,
sapatiña rubera baxu:
Ken ki sabe mas
konta
midjór!
Lese flere eventyr?
På engelsk finnes Elsie Clews Parsons´ Folk-lore from the Cape Verde Islands (original fra 1923, Kraus reprint utgave fra 1976). Den ble laget i to bind (Krais´ i ett, digert bind), engelsk og kreolsk fra både Sota- og Barlavento (nordlige og sørlige). En oversettelse til portugisisk finnes også - på bruktmarkedet.
På Kapp Verde ga de i 2000 ut to bind eventyr, på kreolsk fra Fogo og Santiago.