DNA SOM VERKTØY I SLEKTSFORSKNINGEN

Innhold:

Innledning

Antropologi

DNA som verktøy i slektsforskningen

Y-DNA. Min farslinje, haplogruppe og haplotype

Opphavet til haplogruppen R1a og spredningen av ulike haplotyper

Andre mannslinjer og deres haplogruppe/haplotype

MtDNA. Min morslinje, haplogruppe og haplotype

Andre kvinnelinjer og deres haplogruppe/haplotype

Innledning

Hva er DNA?

Hver celle har en kjerne med 46 kromosomer som styrer cellens liv og bestemmer hvilke egenskaper den har. De 46 kromosomene ligger i 23 par. 22 av parene er autosomer, og ett par er kjønnskromosomer, nemlig XX hos kvinner og XY hos menn. Arvestoffet DNA (deoksyribonukleonsyre) ligger i kjernen til alle cellene, og har form som en dobbeltspiral. DNA-molekylet har såkalte trinn som betegnes med basene A, T, C og G. Tre av disse basene på et stigetrinn danner et kodon (triplett). En rekke slike kodoner dannet et gen, som inneholder informasjon om hvordan aminosyrer skal settes sammen til proteiner.

Når et nytt individ unnfanges, smelter DNA fra far og mor sammen, slik at man får 23 kromosomer fra far og og 23 kromosomer fra mor. Genene i de autosome kromosomene blandes imidlertid vilkårlig fra generasjon til generasjon, men det kjønnsspesifikke Y-kromosomet gjør det ikke. Y-kromosomet overleveres bare fra far til sønn.

I hver celle, men utenfor cellekjernen, har vi mitokondrier. Disse har til oppgave å være cellenes kraftverk. I tidenes morgen var mitokondriene selvstendige organismer, og de har fortsatt sitt eget DNA. Dette kalles mitokondrie-DNA, forkortet mtDNA. MtDNA finnes både i egget hos mor og i sædcellene hos far, men hos sædcellen er mtDNA lokalisert i halen, som ved forplantningen ”kastes” av i det sædcellen penetrerer egget. Det betyr at vi arver mtDNA bare fra våre mødre. Mødrene gir sitt mtDNA til både døtre og sønner, men det er altså bare døtrene som kan bringe det videre til sitt avkom igjen.

Det er altså det kjønnsspesifikke aspektet ved h.h.v. Y-DNA og mtDNA som gjør det mulig å kunne bruke dem til gentesting i slektsforskningsøyemed, i det de ikke blandes og bare kan følges i rene manns- og kvinnelinjer bakover i tid.

I prinsippet overleveres Y-DNA og mtDNA uendret fra generasjon til generasjon. Gjennom århundrer og årtusener kan det imidlertid skje små mutasjoner. I prinsippet vil en far og en sønn ha identisk Y-DNA, men siden en mutasjon eller flere kan skje når som helst, behøver det ikke være 100% identisk. MtDNA muterer veldig langsomt, som gjør at det kan ta flere tusen år før en mutasjon finner sted. Y-DNA muterer derimot langt raskere, som foreløpig gjør det til det mest interessante verktøyet for å kunne fastslå slektskap innenfor rammen av historisk tid. Siden MtDNA har en så langsom mutasjonsrate, er det foreløpig mest interessant i antropologisk sammenheng. Nedenfor vil jeg derfor i all hovedsak konsentrere meg om Y-DNA.

Antropologi

Alle nålevende mennesker kan følge sin morslinje tilbake til ”Mitochondrial Eve” som levde for omtrent 170 000 år siden (ca. 8000 generasjoner) i Etiopia i Afrika. Det betyr ikke at det på hennes tid bare fantes ett menneskepar i verden, men at det bare er hun som i dag har kjente etterkommere. I hver generasjon er det mange som ikke får barn, slik at slektslinjer hele tiden dør ut. Dette har skjedd i all tid. MtDNAet til neanderthalerne er analysert, og viser at de hadde et helt annet mtDNA enn samtlige analyser som hittil er foretatt av DNA fra dagens mennesker over hele verden. Imidlertid er også genomet til neanderthalerne nå analysert (2010) Du er 2 prosent neandertaler, og viser at kjønnslig kontakt må ha foregått, selv om rene kvinnelinjer (og antagelig mannslinjer) ikke lenger kan påvises. Neanderthalerne kan likevel ikke regnes som forfedrene og –mødrene til dagens mennesker, slik man tidligere trodde at de var.

Genetikeren Spencer Wells har kalt motparten til ”Mitochondrial Eve” for ”Y-chromosomal Adam”. Alle nålevende menn stammer fra ham. På grunn av den mye raskere mutasjonsraten til Y-DNAet, kan man ikke føre det lenger tilbake i tid enn rundt 60 000 år, fordi det da ”kollapser”. Lenger enn dette kan man altså ikke føre mannslinjene genetisk tilbake i tid[1]. Også ”Y-chromosomal Adam” levde i Afrika.

Det er omtrent på samme tid, for 60 000 år siden, man regner med at homo sapiens sapiens forlot Afrika, og begynte befolkningen av resten av verden. Stephen Oppenheimer anfører i boken ”The Real Eve” (se også nedenfor) at utvandringen skjedde for omtrent 80 000 år siden, men dette må rimeligvis gjelde for mtDNA. Ut fra dette må man vel kunne anta at mennesker har migrert til ulike tider ut fra Afrika, men at det i dag bare er to større bølger som noenlunde kan tidfestes, nemlig de to som gjelder de tidligste forfedrene og formødrene til dagens manns- og kvinnelinjer. Tidligere menneskearter, som neanderthaleren og homo erectus, hadde hatt tilhold utenfor Afrika i mange tusen år før dette.

Ettersom årtusenene gikk, dannet det seg ved mutasjoner ulike ”klaner” eller haplogrupper innenfor både mtDNA og Y-DNA, omtrent som mønsteret i et etterslektstre, der det innbyrdes slektskapet innenfor hver generasjon blir fjernere i forhold til opphavet for hver generasjon som går (to brødre er i nær slekt, fettere mer fjernt, tremenninger enda fjernere osv.). En oversikt over samtlige Y-DNA-haplogrupper i verden finnes på ISOGG. Doug MacDonald har utarbeidet en forenklet oversikt over haplogruppene innenfor mtDNA og Y-DNA, med forekomster, og den kan studeres her . Se også under "Andre nyttige lenker" nederst artikkelen "Origins, age, spread and ethnic association of European haplogroups and subclades".

Etter Wikipedia har jeg også laget denne oversikten over henholdsvis Y-DNA- og mtDNA-haplogrupper:

Evolusjonært tre over Y-DNA-haplogrupper

Most recent common Y-ancestor

A

___________________

A1b A1a-T

___________________

A1a A2-T

_________________

A2 A3 BT

_____________

B CT

_______________

DE CF

___________ ___________

D E C F

_________________

G H IJK

______________________

IJ K

___________________ ___________________

I J LT K(xLT)

________________ ___________ ________ ________________________

I1 I2 J1 J2 L T M NO P S

________ __________

N O Q R

___________

R1 R2

________________

R1a R1b

Evolusjonært tre over mtDNA-haplogrupper

Mitochondrial Eve (L)

L0

L1-6

L1

L2

L3

L4

L5

L6

M

N

CZ

D

E

G

Q

A

S

R

I

W

X

Y

C

Z

B

F

R0

pre-JT

P

U

HV

JT

K

H

V

J

T

Analogien med etterslektstreet halter imidlertid på ett vesentlig punkt: Vi er alle et produkt av mange flere enn én mtDNA- ellerY-DNA-”klan”. Dette hadde vi kunnet erfare dersom vi hadde hatt anledning til å teste alle våre forfedres og –mødres manns- og kvinnelinjer bakover. Dersom vi har nålevende slektninger som ønsker å la seg teste, vil det imidlertid være mulig å få kunnskap om noen av de andre klanene også. Ta derfor gjerne kontakt dersom du som leser dette er beslektet i ren manns- eller kvinnelinje til noen av mine forfedre/-mødre og har testet deg, eller ønsker å gjøre det.

En vanlig misforståelse er å tro at haplogruppene har noe med f.eks. hår- eller øyenfarge å gjøre. Disse fysiske egenskapene styres imidlertid av genene som blandes for hver generasjon (autosomale gener). Hvis jeg ser på min egen farslinje, har jeg brunt hår, min far svart hår, min farfar svart hår og min oldefar lyst hår. En annen sak er at grupper av mennesker som har levd separat gjennom mange tusen år, som f.eks. h.h.v. europeere og øst-asiater, innbyrdes vil ha en god del fysiske trekk felles, siden de har giftet seg innenfor gruppen gjennom mange generasjoner, i tillegg til at de vil ha noen dominerende haplogrupper i hver sin folkegruppe eller rase[2]. Man kan også se forskjell på mennesker som f.eks. har bodd lenge i middelhavslandene og andre europeere, men haplogruppene viser at menneskene i Nord- og Sør-Europa likevel er nærmere beslektet enn hva utseendet skulle tilsi.

Litteratur som kan anbefales, selv om noen slutninger nok nå har blitt foreldet:

Stephen Oppenheimer: ”The Real Eve. Moderen Man’s Journey Out of Africa”, New York 2003

Spencer Wells: ”The Journey of Man”. A Genetic Odyssey”, Princeton University Press 2002

Bryan Sykes: ”Evas sju døtre. En fortelling om våre genetiske formødre”, Oslo 2003

DNA som verktøy i slektsforskningen

DNA-forskningen er generelt en ung vitenskap. De viktigste gjennombruddene skjedde så sent som i 1940- og 50-årene, og innenfor antropologiske studier er Y-DNA og mtDNA ikke brukt særlig mye tidligere enn fra begynnelsen av 1990-tallet. Som et redskap innen slektsforskning har Y-DNA og mtDNA neppe vært brukt særlig mye tidligere enn fra begynnelsen av 2000-tallet. Det skjer derfor stadig en utvikling både innenfor den antropologiske forskningen og innenfor den slektshistoriske bruken av DNA. Det siste er hovedsaklig takket være privat initiativ.

I Norge har kanskje særlig Bryan Sykes bok ”Evas sju døtre” bidratt til å gjøre feltet kjent. Hans beskrivelse av de ulike mtDNA-”klanene” (”døtrene”) i Europa er etter manges mening i overkant spekulativ, men han har også med konkret forskning som viser at myter og spekulasjoner kan avlives ved hjelp av mtDNA-tester. For eksempel kunne myten om at den siste russiske tsarens datter Anastasia hadde unnsluppet bøddelen i kjølvannet av revolusjonen i 1917 avlives, fordi mtDNA fra kvinnen som påsto å være Anastasia ikke matchet mtDNA-prøver tatt fra levningene til tsarfamiliens barn. Sykes kunne også avkrefte Thor Heyerdahls hypotese om at polynesierne skulle ha kommet fra Amerika. MtDNA-testene av folk både fra Amerika og Asia viste at det var fra Asia de kom.

Samtidig kan både mtDNA og kanskje særlig Y-DNA brukes til å fastslå slektssammenhenger. Dette har så langt vært populært særlig blant amerikanere som forsøker å finne tilbake til sitt opphav i Europa, men hvor det kan være vanskelig å bruke en tradisjonell genealogisk tilnærming hvis kilder mangler. Det har også vært et populært redskap sammen med tradisjonell genealogi på De britiske øyer. Forskeres forsøk på å koble Y-DNA der med Y-DNA fra Norge ut fra en hypotese om at vikingene la genene etter seg på toktene sine, gjorde antagelig mye for at DNA-forskningen ble kjent for almennheten i Storbritannia. Det ble laget en tv-serie om prosjektet, som også ble vist på norsk tv for en del år tilbake.

Både på De britiske øyer og på kontinentet er det ellers lang tradisjon for faste etternavn, slik at ”Surname projects”, hvor man får mange med samme etternavn til å teste seg for innbyrdes sammenligning, er meget populære. Det er også når folk har samme etternavn at DNA-verktøyet er mest nyttig for å kunne finne et evt. felles opphav, ettersom det ved hjelp av DNA-tester alene ikke er mulig å fastslå nøyaktig på hvilken måte folk er i slekt med hverandre lenger tilbake i tid. Dette fordi mutasjonsratene varierer, og mutasjoner kan slå inn på ulikt tidspunkt i ulike deler av slektsgrenene. Selv om haplotypesekvensen skulle være helt lik, kan man ikke uten støtte fra andre kilder avgjøre om slektssammenhengen er den at testerne for eksempel er onkel og nevø, fettere eller tremenninger. I Skandinavia har vi en navnetradisjon hvor etternavnet for hver generasjon er avledet av farens fornavn, altså patronymer eller ”sen-navn” (Olsen, Hansen osv.). Dette gjør at DNA-verktøyet ikke er like enkelt å bruke her, hvis man ikke har tradisjonell genealogi å støtte seg til i tillegg, dvs. at man kan klare å påvise en felles forbindelse innen ca. midten av 1600-tallet. Min egen farslinje og dens nærmeste matcher, som jeg omtaler nærmere nedenfor, vil vise dette problemet ganske tydelig.

En annen ting man bør ha i tankene, er at det kan være forskjell på genetisk og sosialt slektskap. Fra gammelt av har gjeldende rett vært at barnets far er den som mor er gift med (Pater est-regelen). Slik er det fortsatt, men i dag har man muligheten til å få fastslått om så virkelig er tilfelle. Nyere undersøkelser har anslått at ca. 10% av barn ikke er i genetisk slekt med sin sosiale far. Imidlertid har disse undersøkelsene vært gjort der man allerede har mistanke om at den oppgitte faren ikke er faren, altså farskapssaker. Den islandske Genome-undersøkelsen viser derimot at tallene for NPE (Non-Paternity Event) er omkring 1,5 %, og det kan antas at dette har vært omtrent tilsvarende i Norge. Det finnes også kulturelle forskjeller, som man kan se av lenken. Den sosiale kontrollen med kvinnene var ellers mye større tidligere enn i dag. Risikoen er der likevel, og det betyr at man i ytterste konsekvens, i hvert fall der man sammenligner tester fra to linjer som på papiret synes å være slektsmessig forankret, kan oppdage at man på ett eller annet tidspunkt bakover er et resultat av en utenomekteskapelig forbindelse. Dersom man synes at en slik oppdagelse vil være problematisk, bør man la være å teste seg, eller i hvert fall ikke sammenligne testresultatet med antatte slektningers.

Man skal altså ikke ha urealistiske forventninger til å kunne påvise slektskap utover det man allerede kjenner til ut fra tradisjonelle genealogiske metoder, når man tester seg. På den annen side synes jeg det er interessant i seg selv å finne ut hvilken haplogruppe man tilhører, og opphavsstedene til menneskene man viser seg å være nærmest beslektet med. Det var hovedsaklig derfor jeg lot meg teste.

Y-DNA. Min farslinje, haplogruppe og haplotype

Min farslinje tilhører haplogruppen R1a, nærmere bestemt R1a1a1g3*[3], og dersom det ikke har vært et sidesprang noe sted, kan linjen føres tilbake til Halvor Hovaldsen, som giftet seg 1694 i Svene i Flesberg, Buskerud, med Berthe Knutsdatter. De hadde da begge vært i tjeneste i Sandsvær. Halvor var kanskje født i 1660-årene en gang. Begges opphav er så langt ukjent, men han var trolig fra Buskerud, og hadde kanskje i hvert fall farsslekten sin mer spesifikt fra Hallingdal, siden jeg har fått nær match med 2 personer med aner derfra (se tabell 2 nedenfor).

Hver haplogruppe er inndelt i mange haplotyper, som er den konkrete DNA-sekvensen man selv har. En haplotype er videre delt inn i markører eller loci. En markør eller locus kalles også et DNA Y-kromosomsegment (DYS), og inneholder mutasjoner i "short tandem repeats" (STR), som gjør dem kortere eller lenger i blokker av nucleotider. Denne gjentagelsen kan for markøren DYS 391 se f.eks. slik ut:

TGTCTG/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTGCCT

Her er TCTA (uthevet) gjentatt 10 ganger. Laboratoriesvaret ville dermed være DYS 391=10 for denne markøren.

Selv om alle nålevende mennesker dypest sett er i slekt med hverandre, er man nærmest i slekt med de som befinner seg i samme haplogruppe, og dernest med de som har samme eller lignende haplotypesekvens som en selv. Men også da kan det felles opphavet ligge flere hundre eller tusener av år tilbake i tid. Dette gjelder spesielt hvis man bare sammenligner de 12 første markørene i haplotypesekvensen. Dersom man ikke har et felles slektsnavn å gå etter, er 12 markører bare egnet til å anslå hvor farslinjen kan ha hatt sitt opphav hen i løpet av de siste 1500-2000 år, eller enda lenger tilbake i tid.

Jeg har bl.a. testet meg hos Family Tree DNA, og nedenfor følger de første 12 markørene av min haplotype:

Haplotypesekvens:

3 9 3	3 9 0	1 9	3 9 1	3 8 5 a	3 8 5 b	4 2 6	3 8 8	4 3 9	3 8 9 | 1	3 9 2	3 8 9 | 2
13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30

Min grunnhaplotype (de 12 første markørene) er en av de mest vidtspredde, og ut fra de 12/12-matchene jeg har i FTDNA, er den sterkest representert i de områdene der det ellers er kjent at R1a står sterkt som haplogruppe, dvs. i Skandinavia, spesielt Norge; Øst-Europa, India og Pakistan. Svakest står R1a i latinske land, Midt-Østen og Øst-Asia, ved siden av kontinentene Amerika, Australia og Afrika. De jeg matcher på de sistnevnte kontinenter er nesten garantert alle av europeisk opphav.

Forekomsten av R1a på De britiske øyer er tradisjonelt blitt knyttet til norske vikinger, men haplogruppen er ikke veldig utbredt der, og tilsynelatende nokså ujevnt. I det senere har man kommet til at det trolig er minst to ulike kilder for R1a på De britiske øyer. Skottland og Nord-England har trolig fått R1a gjennom vikingene, mens Sør-England kan ha fått R1a via øst-europeiske leiesoldater som kom dit i romertiden. Noen øst-europeere kan også ha kommet dit som slaver. Se Haplogroup R1a - Part II. Lenken jeg viser til her, har min haplotype listet som # 20.

Imidlertid er det ikke så rent få med haplogruppen R1a i Tyskland, heller, så man skal ikke se bort fra at i hvert fall noen har kommet over med anglerne, sakserne og jydene (disse var dog dansker) som emigrerte til De britiske øyer på 600-tallet i meget stort antall, noe britiske forskere har vegret seg for å ta inn over seg The Anglo-Saxon Invasion: Britain Is More Germanic than It Thinks - SPIEGEL ONLINE - News - International .

Tidligere vitenskapelige undersøkelser, som riktignok for det meste bare har brukt 6-10 markører, bekrefter tendensen at R1a er mest hyppig i Øst-Europa og Asia. Når min haplotype forefinnes mange av de samme stedene, viser det at den også er av gammel dato. Det er først ved å sammenligne flere markører enn 12 at slektskap i historisk tid kan etterspores, og det kan se ut til at man helst bør sammenligne fra 37 markører og oppover, spesielt dersom man ikke har et felles slektsnavn å gå etter.

Jeg har i alt testet 67 markører hos FTDNA, men har bare fått match på 34/37 av disse der. I tillegg har jeg testet noen markører hos Sorenson Molecular Genealogy Foundation (SMGF). I tabell 1 nedenfor følger en sammenstilling av FTDNAs 37 første markører + SMGFs 11 markører. Nære matcher har jeg funnet hos FTDNA og SMGF, supplert med resultater hos ”surname”-prosjektene til Morrison fra Skottland og Flatt. I tillegg har jeg tatt med forhistoriske data (ca. 4600 år gamle) fra Eulau ved Leipzig, Tyskland, og noen av deres nærmeste matcher i dag. Mer om disse dataene i forhold til min haplotype i kapitlet nedenfor.

Markører merket med rødt indikerer at de muterer raskere enn de andre. Likevel er det en viss uenighet om mutasjonsraten, dessuten kan det se ut til at noen markører som tradisjonelt har vært oppfattet som sene, kanskje i praksis viser seg å mutere raskere, og omvendt. Når det gjelder markøren 464a-d, kan numrene på markørene flytte seg innbyrdes uten at dette vil telle som en mismatch. For eksempel vil resultatet 12-15-16-17 sammenlignet med 12-15-15-16 bare regnes som én mismatch, siden tallet 16 uansett finnes i markøren man sammenligner mot. Hadde det stått 12-15-17-16, ville det altså ikke ha blitt regnet som noen mismatch. Man bør imidlertid merke seg at kalkulatorene som beregner antall år/generasjoner mellom to testere og deres antatte felles stamfar, ikke tar en slik tellemåte i betraktning på denne markøren, men sammenligner nummer for nummer. Markører merket med gult indikerer mutasjon i forhold til min haplotypesekvens. Under List of DYS markers kan interesserte lese mer om markører og mutasjonsrater.

Det må foreløpig sies å være heller tilfeldig hvilke slekters haplotyper som jeg har satt opp her i sammenligning med min egen. Det er åpenbart en forholdsvis nær sammenheng mellom min haplotype og de matchene jeg har funnet med folk som ætter fra Hallingdal, men slik det er, finnes det flest DNA-sider fra folk som bor i USA og Storbritannia, eller som har sitt opphav i Storbritannia eller Vest-Europa forøvrig. Om hjemmeside- og testehyppigheten hadde vært like stor blant folk i Øst-Europa eller Asia, er det godt mulig at jeg ville ha funnet like nære forbindelser med dem som med Morrison og Flatt. Det ville vært sannsynlig, i og med at forekomsten av R1a/R1a1 og min haplotype er mer hyppig der enn i Vest-Europa, slik tabell 1 ovenfor viser. På den annen side må det nærmeste slektskapet nok likevel være med folk i Norge når vi ser på mer enn 12 markører. Og ser vi i tillegg på SNP-forskjeller mellom de ulike grenene av R1a, er jeg åpenbart nærmest beslektet med folk i Norge og ellers i Skandinavia, samt med folk på De britiske øyer med opphav i Norge, dernest med R1a i resten av Europa. Se nærmere om ulike undergrupper av R1a i kapittelet nedenfor.

Trolig kan man godt ha godt over 30 markører til felles med en person, og likevel finne at forbindelsen må ligge over 500 år tilbake i tid, kanskje så mye som 800-1000 år eller mer. Det er nemlig vanskelig å forstå annet enn at min 34/37 match med skotske Mac Morrison (se tabell 2 nedenfor) må dreie seg om et felles opphav i vikingtiden. Det har nok kommet skotter til Norge fra i hvert fall slutten av 1500-tallet og fremover, men jeg tror neppe jeg stammer fra en skotsk immigrant. Men det er på ingen måte et så fjernt opphav som 1500-tallet eller vikingtid som foreslås av kalkulatorene som beregner tidspunkt for felles opphav ut fra antall mutasjoner og gjeldende mutsjonsrater. Jeg har derfor kommet til at resultatene fra disse kalkulatorene må tas med stor forsiktighet. Det er fortsatt for mye man ikke vet og som ikke er kartlagt godt nok. Mutasjonsratene for enkelte markører bør for eksempel kanskje endres noe. Kanskje vil tallene bli klarere etter hvert som flere tester seg og grunnlagstallene dermed blir enda større enn de er i dag. Kanskje er det i en gryende erkjennelse av at markørene kan være stabile i lengre tid enn først antatt at man i FTDNA i løpet av de siste årene har utvidet testingen til 67 markører, og fra april 2011 til hele 111 markører for å få snevret inn resultatet til en forbindelse som må ligge innenfor en sikker genealogisk-historisk tidsramme.

Anatole Klyosov har i en dobbeltartikkel, publisert i Journal of Genetic Genealogy i 2009, kommet frem til en metode for på sikrere grunnlag å beregne distansen til nærmeste felles stamfar for en gruppe mennesker med samme haplogruppe, med mindre risiko for å ende opp med en "fantomstamfar", som kan skje dersom man forsøker å beregne slektskapet mellom haplotyper som i virkeligheten ligger for langt fra hverandre, og som har hver sin innbyrdes stamfar som ligger nærmere vår tid. Klyosov redegjør for metodene som er brukt i del 1 av artikkelen, "DNA Genealogy, Mutation Rates, and Some Historical Evidence Written in the Y-Chromosome: I. Basic Principles and the Method". I del 2 benytter han metodene i praktiske undersøkelser, ikke minst på R1a/R1a1. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor.

Klyosov har også funnet at så mange som 23% av menn i dag har uforandret 6-markørshaplotype felles med en stamfar som levde for 5000 år siden, og i 12-markørshaplotyper har 23% samme haplotype som opphavsmannen ennå etter 1800 år.

Tabell 1

DYS#
Markør-nummer	1											12	13												25	26											37
Navn/ Opphav	3 9 3	3 9 0	1 9 [4]	3 9 1	3 8 5 a	3 8 5 b	4 2 6	3 8 8	4 3 9	3 8 9 | 1	3 9 2	3 8 9 | 2	4 5 8	4 5 9 a	4 5 9 b	4 5 5	4 5 4	4 4 7	4 3 7	4 4 8	4 4 9	4 6 4 a	4 6 4 b	4 6 4 c	4 6 4 d	4 6 0	G A T A H4	Y C A ii a	Y C A ii b	4 5 6	6 0 7	5 7 6	5 7 0	C D Y a	C D Y b	4 4 2		4 3 8
Min	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	9	11	11	24	14	19	32	12	15	16	17	11	12	19	23	15	16	17	20	35	36	12		11
Hallingdal I[5]	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	9	11	11	24	14	19	32	12	15	16	17	11	12	19	23	16						12		11
Hallingdal II[6]	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30				11	11	24	14							11	12	19	23									11
Nelson, Norway[7]	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	9	11	11	24	14	19	31	12	15	16	17	11	12	19	23	16	16	17	19	36	36	11		11
Mac Morrison[8]	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	9	11	11	24	14	19	32	12	15	16	17	11	12	19	23	15	17	17	19	35	37	12		11
Morrison M060[9]	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	29	15	9	9	11	11	24	14	20	31	12	12	15	15	12	12	19	23	15	16	18	19	36	39	12		11
Morrison M111[10]	13	25	16	11	11	15	12	12	10	13	11	29	15	9	9	11	11	24	14	20	31	13	15	15	16	12	12	19	23	15	16	18	19	36	40	12		11
Morrison M129	13	25	16	11	11	15	12	12	10	13	11	29	15	9	9	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16	12	12	19	23	15	16	18	19	36	40	12		11
Morrison M159	13	25	16	11	11	15	12	12	10	13	11	29	15	9	9	11	11	24	14	20	31	13	15	15	16	12	12	19	23	15	16	18	19	36	39	12		11
Morrison M186[11]	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	29	15	9	9	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16
Morrison M200	13	25	16	10	11	15	12	13	10	13	11	29	15	9	9	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16
Morrison M273	13	25	16	11	11	15	12	12	10	13	11	29	15	9	9	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16	11	12	19	23	15	16	18	19	35	39	12		11
Flatt, NJ, USA[12]	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	9	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16
Flatt, Maryland[13]	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16
Eulau, Tyskl.[14]	14	25	16	11	11	14			10	13		30	15						14	19							12			16								11
Olsen, Norge[15]	13	24	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	9	11	11	24	14	20	32	12	15	15	16	11	12	19	23	16						12		11
Gilbert, England?[16]	13	25	16	10	11	14	12	12	10	13	11	29	15	9	10	11	11	24	14	20	32	11	14	15	16	10	12	19	23	16	16	20	20	33	35	14		11
Leavitt, England[17]	15	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	24	14	19	32	12	15	15	15	11	12	19	23	16						12		11
Budge, England[18]	13	25	16	11	11	13	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16	11	13	19	23	16						12		11
Leeman, ukjent	13	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	9	11	11	23	14	20	31	12	15	15	17	10	12	21	21	16						17		11
Sestrienka, Slovakia[19]	13	24	16	11	11	14			10	13	11	30	15						14	20							12			16								11
Marquis, Skottland[20]	13	25	16	10	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	24	14	20	32	12	15	15	16	11	11	19	23	16						13		11
Gruden, Slovenia	13	25	16	11	11	15	12	12	10	13	11	31	15	9	10	11	11	24	14	20	32	12	14	14	16	12	12	19	23	16						12		11
Batten, ukjent	14	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	9	12	11	24	14	20	34	12	15	15	15	11	12	19	22	15						14		11
Mid-Eurasian-Modal-Kb, Ukraina[21]	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	16	9	10	11	11	24	14	20	32	12	15	15	16	11	12	19	23	16	16	18	19	34	39	14		11

DYS#
SMGF-markører
Navn/ Opphav	4 6 1	4 6 2	Y | G A T A A10	Y | G A T A C4 [22]	G G A A T 1 B 07	4 4 1	4 4 4	4 4 5	4 4 6	4 5 2	4 6 3
Min	11	11	13	23	9	13	14	12	12	30[23]	24[24]
Hallingdal I	11	11	14	23	9	13	14	12	12	30	24
Hallingdal II	11	11	13	23	9
Mac Morrison	11	11	13	23	9	13	14	12	12	11	22
Eulau, Tyskl.				23
Olsen, Norge	11	12	13	23	9	13	14	12	15	10	21
Gilbert, England				23			12		12
Leavitt, England	11	11	14	23	9	14	14	12	12	11	22
Budge, England	12	11	12	23	9	13	15	12	12	11	21
Leeman	11	11	15	23	9	14	14	12	12	30	24
Sestrienka, Slovakia				23
Marquis, Skottland	11	11	13	23	9	12	14	12	12	12	22
Gruden, Slovenia	11	11	13	23	9	13	13	12	14	11	22
Batten	11	11	15	23	9	13	13	12	12	11	21
Mid-Eurasian-Modal-Kb, Ukraina							14		12

Omkring 7,0 % av 12/12-matchene mine er folk som har oppgitt å være Ashkenazi eller Ashkenazi-Leviter. Disse hadde opphav i Europa, spesielt Øst-Europa, inklusive Russland og Ukraina. Disse er jøder, men på tross av navnet (Ashkenazi betyr "tysk jøde") kan det se ut til at de stammer fra den tyrkiske folkegruppen som bodde i Khazaria, et kongedømme som lå mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, og hvis øvre sosiale sjikt konverterte til jødedommen. Se: Khazaria.com - History of Jewish Khazars, Khazar Turk, Khazarian Jews Disse grenene av Ashkenazim har altså ikke sin opprinnelse i Midt-Østen, i det minste ikke hva direkte farslinje angår. (Israelittiske haplotyper hører hovedsaklig til haplogruppene J og E).

Denne haplotypen, eller R1a for øvrig, er altså ingen ”jødisk” haplotype, men det vil heller ikke være riktig å kalle den en ”slavisk” haplotype, som noen gjør, selv om den og R1a for øvrig er meget tallrik i Øst-Europa og Russland. Det skal også tilføyes at de fleste eller alle Ashkenazi-jødene har SNP-mutasjonen Z93 og L342.2, som er nedstrøms av Z93. Z93 er en sidegren til Z283, som jeg og de fleste andre av R1a i Europa tilhører, mens Z93 synes å være "far" til asiatiske grener av R1a. Menn med slavisk avstamning har på sin side stort sett SNP-mutasjonene M458 eller Z280, som er "sønner" av Z283. Det felles opphavet med menn utenfor Norge og Skandinavia som i dag er bærere av denne haplotypen, ligger nok derfor mer enn 5000 år tilbake i tid, før det var meningsfylt å dele menneskene inn i ”folk”. Og det bringer oss over på neste punkt:

Opphavet til haplogruppen R1a og spredningen av ulike haplotyper

Om forløperne til R1a, dvs. P, K osv., se lenkene i Evolusjonært tre over Y-DNA-haplogrupper under Antropologi ovenfor.

Når det gjelder opphavet til R1a, kan man med én gang si at de lærde strides. Den følgende gjennomgangen er i hovedsak dels basert på Wiki: Haplogroup R1a (Y-DNA), hvor det også er oppgitt ytterligere kildehenvisninger; dels på del 2 av Anatole Klyosovs artikkel "DNA Genealogy, Mutation Rates, and Some Historical Evidence Written in the Y-Chromosome, Part II: Walking the Map".

Det er ingen tvil om at haplogruppen R1a i dag er svært hyppig over et stort område fra Sør-Asia i øst til Øst-Europa i vest. I tillegg er hyppigheten i Skandinavia ualminnelig stor, sett i forhold til resten av Vest-Europa, og man regner med at ca. hver tredje mann i Skandinavia tilhører denne haplogruppen.

På den annen side er det flest individer som tilhører haplogruppen i dag i hver ytterende av området, dvs. i Sør-Asia og i Øst-Europa. Omkring 16% (dvs. rundt 100 millioner) av alle menn i India tilhører R1a, og majoriteten av de som tilhører de øvre kastene. I de østlige og nordlige delene av India, for eksempel blant brahminene i Vest-Bengal, er forekomsten av R1a på 72%, og blant brahmninene i Uttar Pradesh er forekomsten på 67%. Lenger nord, i Sentral-Asia, har man blant ishkashimiene funnet en forekomst på 68%, og blant tajikene/khojantene 64%. I Øst-Europa har man funnet at ca. 50% av sorbere, polakker, hviterussere, ungarere og ukrainere tilhører R1a, med noe lavere forekomst i Kroatia, Slovenia og i gresk Makedonia.

Omkring hver fjerde islending har testet positvt for R1a, og det har nok sammenheng med utflyttingen fra Norge på 800-tallet. Likeledes ble som tidligere nevnt R1a i Storbritannia betraktet som en ”viking-haplogruppe”, men dette synet er nok etter hvert blitt mer nyansert, ettersom R1a kan ha kommet til Storbritannia også på andre måter, både i oldtiden og i nyere tid.

Noen tidligere studier kom til at haplogruppen R1a oppsto for 15 000 år siden i Ukraina-området, muligens ut fra det ukrainske tilfluktsstedet (”refugiet”) under siste istid, eller fra de Pontisk-Kaspiske steppene, som et resultat av den hypotetiske Kurgan-migrasjonsteorien. Ut fra denne teorien skulle R1a så ha spredd seg både vestover og østover. Imidlertid kom det nyere studier som viste at R1a kunne ha hatt sitt opphav i Nord-India. Stephen Oppenheimer kom til den konklusjon ut fra forskningsresultater (2003) at Sør-Asia logisk sett var det ultimate opprinnelsesstedet til R1a, og at estimatet for denne haplogruppen i India skulle være så mye som 36 000 år. Imidlertid har man senere funnet, etter forskningsresultater publisert i 2005, at den største diversiteten av haplotyper er på Balkan og Kreta.

Anatole Klyosov har ut fra haplotyper funnet i Ysearch og andre steder, funnet frem til "base haplotypes", eller den haplotypen som nærmeste felles stamfar må ha hatt for bærere av R1a/R1a1 i ulike områder av Europa og Asia.

Det finnes i England og Irland i dag en spesiell gruppe med R1a-haplotyper hvor markør 388 = 10 i stedet for det vanlige, 12. Denne gruppen finnes også i Skandinavia, spesielt i Norge, adskillig færre i Sverige, Danmark, Nederland og Tyskland. Klyosov plukket disse ut da han satte opp nærmeste stamfar for de andre R1a-haplotypene i Skandinavia, fordi markør 388 muterer spesielt langsomt, og det derfor er trolig at markør 388 = 10-haplotypene har en innbyrdes felles stamfar. Noen mener at haplotypen kom til De britiske øyer med den normanniske invasjonen fra Frankrike i 1066, men hvordan kom den til Norge? Normannerne var vel i hvert fall til dels ættet fra norske og danske vikinger, så hadde haplotypen kanskje sitt opphav i Skandinavia? Pr. i dag ser de fleste ut til å mene at den har sitt opphav i Nord-Tyskland.

Ut fra Klyosovs arbeider har Igor Rozhanskii i 2010 laget et tre over haplogruppen R1a. Den er bygd opp av 67-markørshaplotyper innhentet hos Ysearch, og min haplotype har der kommet med under Old Scandinavian branch, dvs. foreldregrenen av den, som er antatt å være 4300±450 år.

Ved korrespondanse med Rozhanskii i september 2011 på dna-forums.org, skriver han følgende om min haplotype: "Your haplotype bears several features, which did not allow to position it with certainty to known European branches, as well as to Asian ones. The mystery was solved (I hope) after refinement of the Central Eurasian branch. Along with sub-branches of Z93/L342, one more branch with predominantly Northern European geography has split from this. Its characteristic signature is DYS594=11, like in Scandinavian clades. On further inspection, it showed good convergence to the single ancestor, while its root was somewhat closer to the Old Scandinavian branch. There is a probability, that it can be the parent branch for the known Scandinavian branches."

Grenene som nevnes (min er markert med grønt), med aldersestimater:

Tabell 2

Grener av R1a	Distanse fra dagens befolkning til felles stamfar (TMRCA)
Northern European Branch	2.900±400 år		Denne grenen tilhører underhaplogruppen (subclade) R1a1a1i, etter ISOGG 2011, karakterisert ved mutasjonen L365, som igjen er nedstrøms av Z280
Central European Branch	2.700±350 år	En felles forfar levde trolig for 2700±350 år siden trolig mellom det moderne Tjekkia og det vestlige Ukraina, i Danube-bassenget. Det er 2 undergrupper: Den ene karakteriseres av en sekstett i DYS464 - 12-12-15-15-15-16 og en felles forfar av denne undergruppen levde for 2400±300 år siden. Den andre undergruppen har den vanlige verdien for DYS464 - 12-15-15-16. Felles forfar for denne undergruppen levde for 2200±270 år siden	Denne grenen tilhører underhaplogruppen (subclade) R1a1a1g, karakterisert ved mutasjonen M458
Western Slavic Branch	2.775±400 år	De fleste som hører hit er etniske vestslavere eller deres descendanter: Polakker, tsjekkere og slovaker	Denne grenen hører til underhaplogruppen R1a1a1g2, karakterisert ved mutasjonen L260. Den er ellers nedstrøms fra M458 (Central European Branch)
Ashkenazi Jewish Branch	1.100±150 år	Denne grenens felles stamfar levde trolig i Sør-Tyskland (men jfr. også Khazaria-historikken ovenfor). Se også under Eastern Eurasian Branch, og Central Eurasian Branch, som er foreldregrenen	De fleste eller alle hører til underhaplogruppen R1a1a1h1, karakterisert ved Z93 og L342
Central Eurasian Branch	4600±500 år	Denne grenen assosieres med Andronovo-kulturen. Den har 4 undergrupper med nærmeste felles stamfar som spenner i tid fra 4600±500 til 2300±400 år	Grenen karakteriseres av Z280. Grenen hører til underhaplogruppen R1a1a1i
Northern Eurasian Branch	2.300±250 år
Western Carpatian Branch	2.600±300 år		Hele grenen er karakterisert ved SNP P278.2, som er nedstrøms fra Z280. Grenen hører til underhaplogruppen R1a1a1i
Young Scandinavian Branch	2.225±250 år	En yngre gren er 1375±200 år, og fra denne kommer bl.a. McDonald-klanen, som kan føres 675±150 år tilbake. Se også under Old Scandinavian Branch	Hele grenen er karakterisert ved SNP L448, og Skottland-undergruppen (med bl.a. McDonald) karakteriseres av L176.1
Northern Carpatian Branch	2.200±300 år		Grenen karakteriseres av Z280. Grenen hører til underhaplogruppen R1a1a1i
Baltic-Carpatian Branch	4.100±450 år	En yngre gren er 2500±300 år, og en annen yngre gren er 2700±350 år	Hele grenen karakteriseres av Z280. Grenen hører til underhaplogruppen R1a1a1i
Eastern Eurasian Branch	4.400±450 år	Kirgiz-grenen av denne er 1300±180 år. En annen eldre gren er 4.400±450 år. Ashkenazi-grenen er også en undergren Eastern Eurasian Branch	Hele grenen karakteriseres av SNP Z93, og i tillegg henholdsvis L342.2 og L657 for noen undergrener
Western Eurasian Branch	3.800±450 år	En yngre hovedundergren av denne er 2000±350 år , og en annen undergren er 2600±300 år. Denne siste undergrenen oppsto trolig i Karpatene-området	Grenen karakteriseres av Z280. Grenen hører til underhaplogruppen R1a1a1i
Old Scandinavian Branch	5.200±600 år	Hovedgrenen er 3.600±375 år, mens en eldre gren, som trolig er foreldregrenen til samtlige skandinaviske grener, er 4300±450 år. En yngre gren er 1400±400 år	Hele grenen karakteriseres av SNP Z284, som også inkluderer Young Scandinavian branch (se der).
North Western Branches	5.000±600 år	Består av 3 grener: 4200±500 år, 2800±500 og 2500±400 år	Denne grenen er karakterisert ved dens unike DYS 388=10 (se mer om dette i teksten ovenfor)
Old European Branches	9000+ år	Dette er relikte grener, som delte seg fra andre europeiske R1a1-grener for mer enn 9000 siden	Én gren har DYS392=13. Eldste felles stamfar her er 2600±400 år, som korresponderer med paragruppe R1a1a*. Foeldregruppen til denne igjen er 6800±800 år. En annen er paragruppe R1a*, som testet positivt på SRY10831.2 og negativt på M17/M198. Denne er 8-9000 år gammel.

I FTDNA-prosjektet R1a1a & Subclades har jeg, i hvert fall foreløpig, blitt plassert under "Other Scandinavian branches". Dette kan tenkes å være en heterogen gruppe. Ved en SNP-test som ble tilgjengelig i september 2011 hos FTDNA, har bl.a. jeg og personer fra Old Scandinavian branch testet positivt for Z284. Også Young Scandinavian branch tester positivt for denne, men den grenen karakteriseres ellers av en senere mutasjon, L448, som både jeg og Old Scandinavian branch tester negativt for. Det kan derfor synes som at Rozhanskii har truffet riktig når han har lagt haplotypen min under foreldregrenen av Old Scandinavian branch. I januar 2012 har man funnet at medlemmer av Old Scandinavian branch tester positivt for Z287 og Z288, som vi fra Other Scandinavian branch tester negativt for. Dette må da være de mutasjonene som skiller oss, og som kanskje antyder at Old Scandinavian branch er noe yngre enn Other, i hvert fall hvis Rozhanskii har rett i sin antagelse om min haplotype som del av en "foreldregruppe" innenfor Old Scandinavian branch.

En SNP-test som ble tilgjengelig i november 2011, er Z283. Denne mutasjonen er anslått å være ca. 5400 år gammel, og er "far" til samtlige 4 europeiske R1a1a-hovedgrener, nemlig Z284 (de skandinaviske grenene), M458 (hovedsaklig Polen og litt østover) og Z280 (grovt sett resten av Europa), samt en nylig oppdaget gren som går direkte ut fra Z283, men som har testet negativt på Z284, M458 og Z280. Se oversiktsplansje her.

I Eulau, i nærheten av Leipzig i Tyskland ble det i 2005 foretatt utgravning av graver fra yngre steinalder , estimert til å være rundt 4600 år. Som det sees av tabell 1 ovenfor, matcher jeg 14/16 av markørene fra ett av skjelettene som ble funnet. Dataene fra utgravningen er i Ysearch matchet med nålevende personer her på denne tsjekkiske DNA-siden, data som også er brukt i tabell I, med ytterligere tillegg av markører fra Ysearch. Det kan dermed se ut til at min haplotype var kommet til dette området av Europa i hvert fall innen 2700 f. Kr., og kanskje var det på denne tiden eller noe senere at noen fra denne klanen dro nordover og endte i Skandinavia. Menneskene hvis graver ble utgravd i dagens Eulau tilhørte den såkalte båndkeramikkulturen (Engelsk Corded Ware, tysk Schnurkeramik), som strakte seg helt opp til Østfold og langs kysten videre vestover til Rogaland. De var jordbrukere, og man mener at de bragte jordbruket til Skandinavia. Den tsjekkiske DNA-siden har også forsøkt å lage ”trær”, grupperinger eller ”clusters”, som kan vise det innbyrdes slektskapet mellom haplotypene innenfor R1a. Både Eulau (brun sirkel) og min profil er med, og min kode heter her NO-PFG. Dersom dette er et resultat som står seg over tid, kan det se ut til at min haplotype står meget nær Eulau, men er en sidegren, dvs. at jeg har et felles opphav med folkene fra Eulau, men ikke stammer fra helt nære slektninger av familien som man fant levningene fra. Ellers ser det ut til at Leavitt er en direkte etterkommer (GB-6ZU), mens Olsen og Sestrienka, som er gruppert sammen under koden til Sestrienka (SK-JTC), ser ut til å tilhøre et felles opphav med Eulau og min haplotype. - Det er grunn til å anta at de som tilhørte haplogruppen R1a i Eulau hadde mutasjonen Z283, siden den er anslått å være ca. 5400 år gammel. Siden Z283 også er "far" til samtlige europeiske grener av R1a1, kan den også være oppstått i Sentral-Europa, evt. litt lenger øst, f.eks. i Ukraina-området.

Kanskje kom mange av forfedrene til de som tilhører haplogruppen R1a i Norge altså til Skandinavia allerede i yngre steinalder. Ut fra aldersestimatet til Rozhanskii på foreldregrenen til Den gamle Skandinavia-grenen, 4300±450 år, kan det tyde på det. Den felles stamfaren (Z284) til Den gamle Skandinavia-grenen og dens foreldregren, samt Den yngre Skandinavia-grenen, anslår Rozhanskii å være 5200±600 år. Bortsett fra én russer, har ingen andre enn skandinaver, og skotter med nordisk opphav, så langt testet positivt for Z284, derfor har vel denne mutasjonen oppstått i Skandinavia. Russerens R1a-forfar kan jo ha kommet dit fra Skandinavia via svenske vikinger.

Den spesielle R1a-haplotypen der DYS388 = 10, har R1a1a & Subclades kalt North Western Branches, som den også kalles hos Rozhanskii i tabell 2 ovenfor. Ved SNP-tester viser denne seg ikke å ha noe med de andre skandinaviske haplotypene å gjøre i det hele tatt, siden den ikke har mutasjonen Z284, og heller ikke Z283, som de europeiske grenene av R1a1 har.

Andre mannslinjer og deres haplogruppe/haplotype

1) En tremenning av meg har testet seg, og vi har felles oldefar Simen Pedersen Olstad fra Gausdal (1859-1937). Hans farslinje går tilbake til Lars Pedersen Søndre Solberg (ca. 1665-1745). Hans Kraabøl, som skrev om slekter og gårder i Gausdal rundt 1820, mente, sikkert ut fra muntlig tradisjon, at han hadde vært en svensk soldat, som kom til Gausdal etter 1720. Nå viser det seg at han var i Gausdal allerede i 1694, og han er heller ikke nevnt blant de svenskene som nevnes i Innberetning til Akershus stiftamt om svenske personer som har avlagt troskapsed i Gudbrandsdalens fogderi, i henhold til ordre av 28. august 1710. Dersom Lars Pedersen likevel skulle ha vært svensk, må han ha kommet til Gausdal før Den store nordiske krig brøt ut 1700, fredsavtale mellom Danmark-Norge og Sverige i 1719. Det kunne evt. være grunnen til at han ikke var med på edsavleggelsen i 1710. Jeg vet ikke hvor nøye myndighetene var med å hanke inn svensker som i 1710 hadde bodd lenge i Norge, for å få dem til å avlegge troskapsed. Vi håper at en DNA-test på litt sikt kan avsløre hvor farslinjen mest sannsynlig hører hjemme. Så langt er de nærmeste matchene imidlertid i England (2), Irland (1), 24/25-matcher, og England (2), Irland (2), Skottland (2), UK (1), Tyskland (1), Nederland (1), Polen (2) og Ukraina (1), 23/25-matcher. Dette er også en R1a1a1-linje, etter seneste ISOGG: R1a1a1g3b, og de 12 første markørene er faktisk identisk med min. Vi matcher imidlertid bare 21/25, og vi tilhører også ulike grener av den skandinaviske R1a1a-familien. Nedenfor følger haplotypen (de 37 første markørene) og dens nærmeste matcher.

Markør-nummer	1											12	13												25	26											37
Navn/ Opphav	3 9 3	3 9 0	1 9 [25]	3 9 1	3 8 5 a	3 8 5 b	4 2 6	3 8 8	4 3 9	3 8 9 | 1	3 9 2	3 8 9 | 2	4 5 8	4 5 9 a	4 5 9 b	4 5 5	4 5 4	4 4 7	4 3 7	4 4 8	4 4 9	4 6 4 a	4 6 4 b	4 6 4 c	4 6 4 d	4 6 0	G A T A H4	Y C A ii a	Y C A ii b	4 5 6	6 0 7	5 7 6	5 7 0	C D Y a	C D Y b	4 4 2		4 3 8
Lars Pedersen S. Solberg	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	24	14	20	31	12	15	16	17	11	11	19	23	16	16	19	18	37	40	12		11
Flatt, Methwold, UK	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16	11	12	19	23	15	16	17	18	37	40	11		11
Anders Nilsson f. ca. 1699, Olme, Värmland	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	24	14	20	31	13	15	15	16	11	12	19	23	16	16	18	15	34	39	13		12
Trott, Maryland, USA	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	16	9	10	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16	11	11	19	23	15	16	17	18	33	38	13		11
Brooks, Cocke Co., TN, USA	13	25	17	11	11	14	12	12	10	13	11	30	16	9	10	11	11	24	14	20	31	12	15	15	16	11	12	19	23	15	15	17	19	37	37	12		11
Abraham Aslesen Låvegg, Nannestad, Ak, c. 1646-1704	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	24	14	20	29	12	15	16	16	11	11	19	23	16	16	18	18	36	39	12		11
Tosten Olsen Rud, Sørum, Ak, c. 1732-	13	25	16	11	11	14	12	12	10	13	11	30	17	9	10	11	11	24	14	20	29	12	15	16	16	11	11	19	23	16	16	18	18	36	38	12		11
Den gamle skandinavia-grenen, eldste modale haplotype, ca. 4100 år[26]	13	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	24	14	20	32	12	15	15	16	11	12	19	23	16	16	18	19	35	38	13		11

De 4 med etternavnet Trott, som FTDNA har satt som 24/25-matcher, og de 9 med etternavnet Brooks, som er satt som 23/25-matcher, er med her, men etter det jeg kan se må de ha utelatt hele 464a-d i oversikten, for ellers blir det hhv. 23/25 og 22/25 match etter det jeg kan skjønne. Lars Pedersens haplotype tilhører Den gamle Skandinavia-grenen, og de 2 siste her tilhører også den med sikkerhet.

2) Via bl.a. Ysearch har jeg funnet frem til en som har sin farslinje tilbake til Guttorm Askim eller Askjum, Toten (ca. 1575-1665). Jeg har mange linjer tilbake til ham selv på min morfars side, først via sønnene Hågen Guttormsen Askim (ca. 1641-1679) og Jens Guttormsen Sogstad (ca. 1643-1699), og deres sønner Paul Hågensen Amundrudstad (ca. 1671-1760) og Jens Jensen Hager (ca. 1689-1714), før etterslekten går over i flere kvinnelinjer. Også denne Y-linjen hører til R1a, og er bekreftet å være R1a1a1, etter seneste ISOGG: R1a1a1g3a. Nedenfor følger haplotypen (de 37 første markørene) og dens nærmeste matcher.

Markør-nummer	1											12	13												25	26											37
Navn/ Opphav	3 9 3	3 9 0	1 9 [27]	3 9 1	3 8 5 a	3 8 5 b	4 2 6	3 8 8	4 3 9	3 8 9 | 1	3 9 2	3 8 9 | 2	4 5 8	4 5 9 a	4 5 9 b	4 5 5	4 5 4	4 4 7	4 3 7	4 4 8	4 4 9	4 6 4 a	4 6 4 b	4 6 4 c	4 6 4 d	4 6 0	G A T A H4	Y C A ii a	Y C A ii b	4 5 6	6 0 7	5 7 6	5 7 0	C D Y a	C D Y b	4 4 2		4 3 8
Guttorm Askim/Askjum	13	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	23	14	20	32	12	15	15	16	11	12	19	21	16	16	17	19	34	39	12		10
Elling Iversen Myklebust, Stranda, MR, 1606	13	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	23	14	20	32	12	15	15	16	11	12	19	21	16	16	18	17	33	39	12		11
Jamieson, Shetland[28]	13	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	23	14	20	32	12	15	15	16	11	11	19	21	16	16	17	19	35	39	12		11
Cyprian Helgesen Riser, Høland ca. 1624-1678	13	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	30	15	9	10	11	11	23	14	20	32	12	14	15	16	10	12	19	21	15	17	17	17	34	38	11		11
Den unge Skandinavia-grenen	13	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	31	15	9	10	11	11	23	14	20	32	12	15	15	16	11	12	19	21	16	16	17	18	34	38	12		11

Guttorm Askim og de andre matcher det som Anatole Klyosov og Igor Rozhanskii har kalt "Den unge Skandinavia-grenen", med en felles stamfar som levde for 2225±250 år siden. Se også tabell 3 ovenfor.

3) Via Norgesprosjektet på FTDNA har jeg funnet en som fører sin farslinje tilbake til Vilhelm Storla, Gol (omkr. 1500-omkr. 1586). Jeg har en linje tilbake til ham på min farfars side. Også denne linjen tilhører R1a, og er antatt i hvert fall å være R1a1a.

Markør-nummer	1											12	13												25	26											37
Navn/ Opphav	3 9 3	3 9 0	1 9 [29]	3 9 1	3 8 5 a	3 8 5 b	4 2 6	3 8 8	4 3 9	3 8 9 | 1	3 9 2	3 8 9 | 2	4 5 8	4 5 9 a	4 5 9 b	4 5 5	4 5 4	4 4 7	4 3 7	4 4 8	4 4 9	4 6 4 a	4 6 4 b	4 6 4 c	4 6 4 d	4 6 0	G A T A H4	Y C A ii a	Y C A ii b	4 5 6	6 0 7	5 7 6	5 7 0	C D Y a	C D Y b	4 4 2		4 3 8
Vilhelm Storla	13	25	15	11	11	14	12	12	10	14	11	31	15	9	10	11	11	23	14	20	33	12	15	15	16	11	12	19	21	15	15	17	18	36	40	11		11
Johannes Røyrhus, f. ca. 1630, Sunnylven, MR	13	25	15	11	11	14	12	12	10	14	11	31	15	9	10	11	11	23	14	20	33	12	15	15	16	11	12	19	20	16	16	17	18	33	39	12		11
Iver Halvorsen Smestad, f. ca. 1691, Rælingen, AK	13	25	15	11	11	14	12	12	10	14	11	31	15	9	10	11	11	23	14	20	33	12	15	15	16	11	11	19	21	16	15	17	19	38	39	12		11
Ola Knudson, Suldal, Rogaland, f. ca. 1728	13	25	15	11	11	14	12	12	10	14	11	31	15	9	10	11	11	23	14	20	32	12	15	15	16	10	12	19	21	15	15	16	17	35	39	12		11
Gregers Willadsen Sogn, Råde, Østfold, f. ca. 1604	13	25	15	11	11	14	12	12	10	14	11	31	15	9	10	11	11	23	14	20	32	12	15	15	16	11	11	19	21	15	15	17	17	38	38	12		11
Den unge Skandinavia-grenen	13	25	15	11	11	14	12	12	10	13	11	31	15	9	10	11	11	23	14	20	32	12	15	15	16	11	12	19	21	16	16	17	18	34	38	12		11

Disse hører også til "Den unge Skandinavia-grenen".

4) Via Norgesprosjektet på FTDNA har jeg også funnet en som angivelig stammer fra Torger Gjermundsson, Sigdal (f. omkr. 1430). Jeg har 3 linjer som går tilbake til ham på min farfars side via etterkommerne 8 generasjoner senere, nemlig sønnene til Halvor Torstensen Sole (ca. 1585-ca. 1675), som var Helge Halvorsen Bjøre, Krødsherad (ca. 1618-1676), Reidar Halvorsen Olberg, Krødsherad (omkr. 1627-ca. 1683) og Mikkel Halvorsen Oppen, Norderhov (ca. 1635-ca. 1683). Det er imidlertid et kvinneledd mellom Torger Gjermundsson og Halvor Torstensen Sole, nemlig Siri Torstensdtr. Sole, så vedkommende som har denne linjen stammer fra en noe usikker sidemannslinje etter Torger. Denne Y-linjen er bekreftet å tilhøre haplogruppen I, nærmere bestemt I1d. Det er ingen nære matcher på ham i Norgesprosjektet. Nedenfor følger de 37 første markørene av haplotypen:

Markør-nummer	1											12	13												25	26											37
Navn/ Opphav	3 9 3	3 9 0	1 9 [30]	3 9 1	3 8 5 a	3 8 5 b	4 2 6	3 8 8	4 3 9	3 8 9 | 1	3 9 2	3 8 9 | 2	4 5 8	4 5 9 a	4 5 9 b	4 5 5	4 5 4	4 4 7	4 3 7	4 4 8	4 4 9	4 6 4 a	4 6 4 b	4 6 4 c	4 6 4 d	4 6 0	G A T A H4	Y C A ii a	Y C A ii b	4 5 6	6 0 7	5 7 6	5 7 0	C D Y a	C D Y b	4 4 2		4 3 8
Torger Gjermundsson	13	23	14	10	14	14	11	14	11	14	11	30	16	8	9	8	11	23	15	20	29	11	14	14	16	10	11	19	21	14	14	18	20	36	38	12		9

Haplogruppen I er den eldste haplogruppen i Europa, og sannsynligvis den eneste som har sin opprinnelse der (bortsett fra deep subclades av andre haplogrupper). Den er antatt å ha ankommet fra Midt-Østen som haplogruppe IJ for ca. 35.000 år siden, og utviklet seg til haplogruppen I for ca. 25.000 år siden. I dag utgjør haplogruppen I mellom 10 og 45% av befolkningen i mesteparten av Europa. Den er delt inn i 4 hovedundergrupper.

De megalittiske byggverkene (5000-1200 f.Kr.) i Europa ble kanskje bygget av I-mennesker.

Haplogruppen I1 (tidligere I1a) er den mest vanlige I-undergruppen. Den finnes hovedsaklig i Skandinavia og Nord-Tyskland, hvor den kan utgjøre over 35% av befolkningen. Den er assosiert med norrønt (Norse) opphav, og er funnet alle steder som har vært invadert av germanske stammer og vikinger.

I den yngre steinalderen var pre-I og I1-folk del av de påfølgende Ertebølle-kulturen (5300-3950 f. Kr.) og Traktbeger-kulturen (4000-2700 f. Kr.). Snorkeramikk-/Corded Ware-perioden (3200-1800 f. Kr., se over, under opprinnelsen til R1a), markerer ankomsten til de indo-europeiske R1a-folkene fra de ukrainske steppene.

I1 er identifisert av minst 15 unike mutasjoner, som indikerer at denne haplogruppen har vært isolert i en lang periode, eller opplevd en alvorlig befolkningsmessig flaskehals. Selv om den første mutasjonen som splittet I1 fra I2 kan ha skjedd for så langt tilbake som 20.000 år siden, stammer alle menn som i dag tilhører denne haplogruppen fra én enkelt mann som levde for mindre enn 5.000 år siden. Dette faller sammen i tid med ankomsten til folk tilhørende haplogruppen R1a, som antyder at en høy prosentandel av den opprinnelige I1-urbefolkningen muligens kan ha blitt drept av nykommerne.

Haplogruppen I2 kan ha oppstått i Sørøst-Europa for omkring 17.000 år siden, og har utviklet seg i fire underhaplogrupper: I2a1, I2a2, I2b1 og I2b2.

Så vidt jeg kan forstå av oppslag på internett, er I1d en i utgangspunktet skandinavisk underhaplogruppe.

5) Via Norgesprosjektet har jeg også funnet en som fører sin farslinje tilbake til Hans Pedersen Berg, Toten (ca. 1610-1679). Jeg har 2 linjer tilbake til ham på min morfars side. Jeg følger selv mannslinjen i 4 generasjoner etter Hans, før den går over i kvinnelinjer. Mine nærmeste etterkommere er: Daniel Hansen Evenrud (ca. 1654-1725), Ole Danielsen Hveem (ca. 1688-1762), Mads Olsen Hveem (1714-1787) og Ole Madsen Hveem (1750-1798). Denne Y-linjen er bekreftet å tilhøre haplogruppen R1b, nærmere bestemt R1b1a2a1a1a4, på grunn av det lange navnet er den forkortet til R-U106. I tillegg har han mutasjonen L48. Han har ingen nære matcher i Norgesprosjektet, men i R-U106-prosjektet finnes i hvert fall fire 12/12 matcher per i dag. De har også testet positivt på R1b1a2a1a1a4. Nedenfor følger de 37 første markørene av haplotypen.

Markør-nummer	1											12	13												25	26											37
Navn/ Opphav	3 9 3	3 9 0	1 9 [31]	3 9 1	3 8 5 a	3 8 5 b	4 2 6	3 8 8	4 3 9	3 8 9 | 1	3 9 2	3 8 9 | 2	4 5 8	4 5 9 a	4 5 9 b	4 5 5	4 5 4	4 4 7	4 3 7	4 4 8	4 4 9	4 6 4 a	4 6 4 b	4 6 4 c	4 6 4 d	4 6 0	G A T A H4	Y C A ii a	Y C A ii b	4 5 6	6 0 7	5 7 6	5 7 0	C D Y a	C D Y b	4 4 2		4 3 8
Hans Pedersen Berg	13	23	14	11	11	13	12	12	12	13	13	29	19	9	10	11	11	26	15	20	28	13	15	16	17	11	10	19	23	17	15	19	17	37	39	12		12
Jacob Veldin (ca. 1640-c. 1696), Nederland?	13	23	14	11	11	13	12	12	12	13	13	29	18	9	10	11	11	24	15	19	29	15	15	17	17	10	11	19	23	15	15	17	17	38	38	12		12
Andrew Shortridge, f. 1638, Roxburghshire, Skottland	13	23	14	11	11	13	12	12	12	13	13	29	16	9	10	12	11	24	14	19	29	15	16	18	18	11	10	19	23	17	16	17	17	36	39	14		12
John MacPherson, f. ca. 1735, Benbecula, Outer Hebrides	13	23	14	11	11	13	12	12	12	13	13	29	19	9	10	11	11	26	14	19	27	15	15	15	18	11	10	19	23	15	15	18	18	36	37	12		12
Alan Morrison, f. ca. 1794, Isle of Pabbay, Skottland	13	23	14	11	11	13	12	12	12	13	13	29	19	9	10	11	11	26	14	19	28	15	15	17	18	11	11	19	23	15	15	18	18	35	40	12		12

Det er interessant at 3 av de 4 er fra Skottland eller Hebridene, noe som kanskje kan tyde på at forfedrene deres kom fra Norge i vikingtiden.

Haplogruppen R1b er den mest hyppige i Vest-Europa, deler av Sentral-Eurasia, f.eks. i den russiske republikken Bashkortostan (ligger mellom Volga og Uralfjellene) og i deler av Sentral-Afrika sør for Sahara, som i Chad og Kamerun. R1b finnes også med lavere frekvens i Øst-Europa, Vest-Asia, Sentral-Asia og deler av Sør-Asia og Nord-Afrika. Mens Vest-Europa er dominert av R1b1a2 (R-M269), er chadisk-språklige deler av Afrika dominert av grenen R1b1c (R-V88).

Opphavet til R1b er antatt å ligge i Eurasia, sannsynligvis Vest-Asia. Aldersestimatene for R1b i Europa har stadig sunket, slik at mange nå antar at R1b ikke har vært her før yngre steinalder eller noe senere. Det kan se ut til at R1b kan ha kommet inn i Europa fra øst mot vest, som samsvarer med retningen på utbredelsen av jordbruket.

Farao Tutankhamon av Egypt (ca. 1344-1325 f. Kr.) skal ha tilhørt haplogruppen R1b, nærmere bestemt R1b1a2, som gjør at de fleste menn i Vest-Europa i dag er (meget fjerne) slektninger av ham, mens haplogruppen bare finnes i færre enn 1% av alle egyptiske menn i dag. En felles forfar med moderne R1b-menn og Tutankhamon skal ha levd i Kaukasus for omkring 9500 år siden. En annen side som tar opp Tutankhamons Y-DNA og hans slekt, er denne, men vær obs på at forfatteren har en spesiell agenda.

R-U106 synes å representere omkring 25% av utbredelsen av R1b i Europa. I et par artikler publisert i 2007 oppgis følgende utbredelse i disse landene: Nederland 35,1%, Østerrike 22,7%, England 20,3%, Tyskland 18,7%, Danmark 16,8%, Tsjekkia 13,9%, Sveits 13,3%, Ukraina 9,4%, Polen 8,2%, Spania 7,7%, Frankrike 7,1%, Irland 5,9%, Russland 5,4%, Slovenia 3,8%, Italia 3,5%, Tyrkia 0,4%. - Norge og Sverige ser ikke ut til å ha vært med i undersøkelsen, men man kan kanskje anta at utbredelsen ligger på dansk nivå, med ca. 16-17%.

R-U106 med mutasjonen L48 kan ha oppstått mellom 1100-500 f. Kr.

MtDNA. Min morslinje, haplogruppe og haplotype

MtDNAets 16569 basepar ble beskrevet i 1981. Denne sekvensen, analysert på et uspesifisert individ, kalles "The Cambridge Reference Sequence" (CRS) etter byen hvor laboratoriet den ble analysert ved var lokalisert. CRS har senere blitt standarden for rapportering av mtDNA-analyser, og enhver mtDNA-sekvens kan bli presist beskrevet bare ved å spesifisere forskjellen fra CRS.

Den lange strengen av mtDNA er forbundet ende til ende i en ring, som igjen er organisert i en relativt liten region av omtrent 1122 basepar kjent som kontrollregionen, og et mye større segment kjent som koderegionen. De områdene som i utgangspunktet analyseres, er to underregioner i kontrollregionen, som refereres til som "hypervariable regions" 1 og 2 (HVR1 og HVR2). HVR2 er nummerert fra nær begynnelsen av kontrollregionen, mens HVR1 nummereres nær enden.

Min morslinje går tilbake til Ingeborg Lassesdtr. Røsberg (ca. 1695-1754), som levde i Bolsøy, i dag en del av Molde kommune, Møre og Romsdal. Siden navnet Lasse har vært populært i dette området, er det å anta at hun nok hadde sitt opphav i Bolsøy eller nærmeste omegn, men mer vites ikke.

Jeg tilhører haplogruppen H (som også CRS gjør), nærmere bestemt H5a1. Nedenfor følger min sekvens. Som vanlig oppgis bare mutasjoner i forhold til CRS. Jeg har også testet hele genomet ved en såkalt Full Genome Sequence (FGS), som i løpet av de siste år (fra ca. 2008) har gjort mtDNA mer interessant i genealogisk øyemed, og man kan ikke minst få undersøkt om man hører til undergrupper, men jeg oppgir bare HVR1+HVR2 her.

HVR1	16304C
HVR2	263G
	315.1C
	456T
	522-
	523-

Folk med haplogruppen H er de mest tallrike i Europa, med en frekvens på 40-50%. Haplogruppen er også vanlig i Nord-Afrika og Midt-Østen. Hyppigheten synker i den sør-østlige delen av Europa, når 20% i Det nære Østen, 17% i Iran, < 10% i Den persiske gulf, Nord-India og Sentral-Asia.

Flere uavhengige undersøkelser har konkludert med at haplogruppen H trolig oppsto i Vest-Asia (det nye navnet på områder som tidligere ble kalt h.h.v. Det nære Østen og Midt-Østen) for 30 000 år siden, og at den kom til Europa for ca. 20-25 000 år siden, og spredte seg raskt til den sørvestlige delen av kontinentet. Ankomsten faller omtrent sammen i tid med Gravetti-kulturen.

Underhaplogruppen H5 er definert av 16304C i HVR1 og 456T i HVR2. H5 har blitt anslått å være rundt 11 500 år, eller fra ca. 9500 f. Kr. Diversiteten synes å være størst i det vestlige Kaukasus i dag, så et opphav der har blitt foreslått, mens dens undegruppe H5a synes å være europeisk i sitt opphav. Imidlertid er det funnet prøver av mtDNA med 16304C i HVR1 i 4 individer fra omkr. 6800 f. Kr. fra Pre-Pottery Neolitic B-utgravningene i Tell Halula, Syria, som kan bety at H5 kan ha kommet til Kaukasus med jordbrukere fra det nære Østen.

Den eneste kjente underhaplogruppen til H5 er H5a, som er definert ved 4336C i koderegionen (som man altså får svar på hvis man tar en test av hele genomet). Den har igjen underhaplogruppene H5a1, som jeg tilhører, og H5a2. H5a er antatt å være 7-8000 år gammel, med andre ord fant mutasjon 4336C sted rundt 5500 f. kr. H5a er nokså jevnt distribuert på et lavt nivå gjennom hele Europa, gjennomsnittet på prøver tatt fra Østerrike, Tyskland, Ungarn, Makedonia og Romania var 2,4%. Men H5a er praktisk talt fraværende i Kaukasus og det nære Østen, som tyder på europeisk opphav. Selv om man opprinnelig antok at den hadde størst utbredelse på den sentraleuropeiske slette, viser nyere undersøkelser (2009) høyest frekvens i Iberia, på Balkan og i Finno-Scandia.

H5a har blitt funnet i en tagar-mann (ca. 800 f. Kr.- 100 e. Kr.) på de russiske steppene, hvis Y-DNA var R1a1a.

H5a1 defineres ved 15833T i koderegionen. Den synes å finnes jevnt over hele Europa med noe lavere frekvens enn H5a. Gjennomsnittet på prøver tatt i Østerrike, Tyskland, Ungarn, Makedonia og Romania var 1,8%. I en veldig stor undersøkelse fra østerriksk Tyrol fant man H5a1 hos 2%, mot 2,9% for H5a.

Jeg har ingen matcher på hele gensekvensen pr. februar 2012, men jeg har 162 matcher på HVR1+HVR2, dvs. på H5-nivå, etter det jeg kan forstå. De fordeler seg prosentvis slik (lavere prosentandel enn 0,5 er ikke medtatt):

Serbia	4,3%
Kroatia	2,8%
Belgia	2,7%
Nederland, Hellas	1,3%
Skottland, Polen	1,2%
Tyskland, Ungarn	1,0%
Danmark, Norge	0,9%
England	0,8%
GB	0,7%
Frankrike, India	0,5%

India skiller seg her klart ut, både fordi det er den eneste ikke-europeiske matchen jeg har på HVR1+HVR2, og fordi resultatet faktisk er høyere enn for flere land i Europa. På den annen side er de absolutte tallene forholdsvis små, det er langt færre som har testet sitt mtDNA hos FTDNA enn sitt Y-DNA, så mye kan her endre seg.

Andre kvinnelinjer og deres haplogruppe/haplotype

1) Min farmors haplogruppe er J, nærmere bestemt J1c2. Ingen ytterligere undergruppe er funnet ved FGS-test. Farmors morslinje kan føres tilbake til Marit Eriksdtr. Stumne (ca. 1595-ca. 1643) som bodde på Jevnaker på Hadeland, Oppland. Hun hadde to søstre som var gift med bønder på Hadeland, så det er trolig at hun selv var derfra, men mer vites ikke om opphavet hennes.

Denne linjen har følgende haplotypesekvens:

HVR1	16069T
	16126C
	16519C
HVR2	73G
	185A
	188G
	263G
	295T
	309.1C
	315.1C
	462T
	489C
	522-
	523-

J1c2 defineres ved 188G i HVR2.

Haplogruppen J anslås å være omkring 45 000 år gammel, og oppsto i Det nære Østen eller Kaukasus. Den gjennomsnittlige spredningen av J som helhet er høyest i Det nære Østen (12%), Europa (11%), Kaukasus (8%) og Nord-Afrika (6%). Av de to underhaplogruppene, J1 og J2, tar J1 opp 4/5 av totalen og er spredt på Kontinentet, mens J2 er mer lokalisert rundt Middelhavet, dvs. Hellas, Italia/Sardinia og Spania. Imidlertid er noen J2-haplotyper begrenset til og har stor utbredelse i Skandinavia og De britiske øyer. I Pakistan finnes J1 opp mot 5%, mens J2 er svært sjelden. Imidlertid finnes J2 i opp mot 9% hos kalashene, en liten etnisk gruppe som holder til i Hindu Kush-fjellene i Pakistan.

J1 er delt inn i mange underhaplogrupper, men det er bare en brøkdel av disse som er det minste beskrevet, og slett ikke J1c2. Men jeg sakset dette fra nettet (Yahoo! Groups J-mtDNA):

"The J indicates a major branch of evolution; we believe it originated in the Middle East 20 to 30 thousand years ago. The next two major branches are J1 and J2 which also probably originated in the Middle East. J1c is a younger branch (5-10 thousand years ago or possibly less) and J1c2 is a branch of that. We believe the J1c originated in either central or eastern Europe or on the migration path from the Middle East to Europe. We don't know enough yet about J1c2 to say much about its origin. It is common throughout Europe, including the British Isles and former British colonies."[32]

Et annet sitat, dette om J1c, fra dna-forum.orgs mtDNA J-side 15/7 2009:

"I certainly agree that J1 is the more common. In my research database of 308 full sequences (mostly extracted from GenBank, a worldwide research database) the proportions is approximately 85% to 15%. As to geographic distribution, I have not yet been able to put together enough data to either confirm or dispute their statements [sic, referring to GeneTree's discussion of J]. From the data I have, J2 is definitely the oldest and there appears to be a
concentration in the Alpine and Central Europe. Within J1, J1c is by far the most common subclade and appears to have expanded relatively
recently. I don't have the data to place its geographic location, but it is obviously in North West Europe because we have so many examples in
our project."[33] (Min uthevning).

På denne linjen finnes bare én match på HVR1+HVR2, og den er på en mann som har sin morslinje fra Norge. Det er heller ikke her noen match på FGS.

Det er pr. februar 2012 1530 matcher på HVR1-nivå. De fordeler seg prosentvis slik (lavere enn 2% er ikke medtatt):

Færøyene	16,7%
Nord-Irland	8,1%
Slovenia	7,7%
Island	6,5%
Jordan	5,6%
Norge, Skottland	4,1%
Slovakia	3,8%
UK	3,3%
Irland	3,2%
England	3,0%
Tsjekkia	2,9%
Belgia	2,8%
Tyskland	2,7%
Sverige, Wales	2,6%
Kypros	2,4%
Danmark, Portugal	2,3%
Finland	2,2%
Frankrike	2,0%

Det er noen matcher fra land i Midt-Østen og Nord-Afrika, men bortsett fra i Jordan er det fra 0,7% (Jemen og Etiopia) til 1,7% (Egypt) fra hvert sted. (Jordan har pr. februar 2012 bare 18 testere, så her kan prosentsatsen forandre seg fort). Dette er likevel til dels på linje med eller høyere prosenttall enn fra flere land i Øst- og Sør-Europa. Tallene kan likevel tyde på at denne haplotypen av J også på HVR1-nivå kan ha oppstått et sted i Europa.

2) Min morfars mors haplogruppe er H, nærmere bestemt H5a1, altså samme haplogruppe som min egen. Hun kan føre sin morslinje tilbake til Rønnaug Thomasdatter Majer (f. omkr. 1605), som bodde på Østre Toten, Oppland. Navnet Thomas er ikke mye brukt på Toten på begynnelsen av 1600-tallet, så muligens var hun datter av Thomas Ovren, som nevnes til 1614, men er borte innen 1618. Majer og Ovren ligger ca. 2 km. fra hverandre ved Lena.

Denne linjen har følgende haplotypesekvens:

HVR1	16304C
	16311C
HVR2	263G
	315.1C
	456T
	522-
	523-

Sekvensen er identisk med min egen på HVR1+HVR2-nivå, bortsett fra den ekstra mutasjonen 16311C i HVR1. Denne ekstra mutasjonen gjør haplotypen svært sjelden i forhold til min egen. Det finnes pr. februar 2012 bare 4 matcher, fra hhv. Norge, England, UK og Frankrike. Det finnes ingen matcher på FGS.

Min oldemor og jeg må ha felles mitokondriestammor, men det felles opphavet kan ligge flere tusen år tilbake, kanskje også utenfor Norge.

3) Via Norgesprosjektet på FTDNA har jeg funnet en som har som mtDNA-stammor Ingrid Aslaksdtr. Auren, Norderhov, Buskerud (omkr. 1575-omkr. 1659). Jeg har en linje som går tilbake til henne på min farmors side. Ingrid tilhører også haplogruppen H, nærmere bestemt H2. Om det kan være ytterligere undergrupper her, er ukjent. Det er ikke så mye å finne om H2 ennå, men iflg. artikkelen om haplogruppen H på Wikipedia, er H2 sammen med H6 og H8 noe vanlig i Øst-Europa og i Kaukasus. De kan være de mest vanlige underhaplogruppene hos sentralasiatene, og er også funnet i Vest-Asia. H2 er også den nest vanligste mtDNA-haplogruppen i Finland.[34]

*****

Andre nyttige lenker til DNA, slektsforskning og ulike haplogrupper:

The Peopling of Europe

Origins, age, spread and ethnic association of European haplogroups and subclades

Rootsweb. Genealogy-DNA Mailing List

DNA-Forums

Dienekes’ Anthropology Blog

Dokumentversjon 3. mars 2012

---

[1] I The American Journal of Human Genetics, 19 May 2011 har forskere imidlertid skjøvet "Y-chromosomal Adam" hele 142 000 år tilbake i tid http://dienekes.blogspot.com/2011/05/father-of-us-all-142-thousand-years-ago.html

[2] Noen finner i dag rasebegrepet problematisk, men som et sekkebegrep for folk med visse felles karakteristika i en større gruppe mennesker, må det være en helt kurant betegnelse. Hudfargen er ikke nødvendigvis den største forskjellen, siden en inder eller pakistaner kan være veldig mørk, men samtidig deler karakteristika som er særkjenner for den hvite rase, som bølget hår.

[3] Hvilken haplogruppe man tilhører kan anslås ut fra en alminnelig gentest, men kan med sikkerhet bare slås fast med tillegg av en såkalt SNP-test eller "Deep clade" test. SNP står for "Single Nucleotide Polymorphisms". Asteriksen betyr at det ved hjelp av flere SNP-tester er fastslått at jeg ikke tilhører en ytterligere undergruppe av R1a1, pr. i dag. Se også http://en.wikipedia.org/wiki/Haplogroup_R1a_(Y-DNA) (Denne er ikke helt oppdatert på gjeldende underhaplogrupper pr. februar 2012)

[4] Også kalt DYS 394

[5] Amerikaner som testet hos SMGF med anen Anders Halvorsen f. 1819 i Ål.

[6] Nordmann som testet hos FTDNA med anen Hermund Eikli (Eikle) (ca. 1515-1580) i Gol.

[7] Innførsel funnet hos R1a Y-DNA Haplogroup Project hos FTDNA. Dessverre vites det ikke nærmere detaljer om opphav.

[8] Amerikaner. Vedkommende finnes registrert på klanen Morrisons web-side, og er i FTDNAs base anført med forfar i Skottland.

[9] John Morrison (f. 1805), fra Skottland til Washington Co., GA

[10] M111, M129 og M159 er trolig brødre, og sønner til Angus Morrison, d. 1799. Etterkommerne til North Carolina

[11] Ian Dubh Craidhig (ca. 1600) av Lochs Parish, Isle of Lewis

[12] New Jersey 1759. En person Flatt med identisk 12-markører i FTDNA stammer fra en Van der Vliett, f. 1612 i Waal, Nederland. Det synes også å kunne være en forbindelse til Flett på Orknøyene.

[13] Maryland 1782. Personer ved navn Flatt i USA ser ut til å ha 9,10 som modale markører på DYS 459a,459b. Se: http://www.halcyondays.com/flatt/dnaresults.htm

[14] Familie som levde for ca. 4600 år siden http://www.genebaze.cz/cgi-bin/res/ydres_Eulau.cgi?lang=us&n=cz> Se også under Opphavet til haplogruppen R1a

[15] Opphavet er en mann f. 1884 i Norge (Axel Martin Olsen)

[16] Opphavet er en Gilbert f. ca. 1789, opphav ukjent, men det er mange matcher til Carpenter i England, to av disse er f. h.h.v. 1605 og 1609

[17] Leavitt f. 1608 i Yorkshire, England. En Leavitt med 31 identiske markører, også f. i Yorkshire i 1560

[18] Budge f. ca. 1722 i Kent

[19] Sestrenka, d. ca. 1700

[20] William Marquis f. ca. 1683

[21] At en haplotype er "modal" vil si at den er den alminneligst forekommende i et område. Når det gjelder de 12 første markørene, er altså min haplotype den vanligste i Ukraina, men med flere mutasjoner fra markør nr. 13 og utover i haplotypen. Det er i overensstemmelse med de mutasjonene som har funnet sted i de trolig årtusener som har gått siden vår slektsgren forlot dette området

[22] Også kalt DYS635

[23] Tidligere oppgitt som 11 på SMGF

[24] Tidligere oppgitt som 22 på SMGF

[25] Også kalt DYS 394

[26] Etter Anatole A. Klyosov: "Letters from the readers. Personal cases" s. 1350, i "Proceedings of the Russian Academy of DNA Genealogy, 2011 June, Volume 4, No. 6"

[27] Også kalt DYS 394

[28] http://www.davidkfaux.org/shetlandislandsYdataJa.html Litt uklart hvor langt linjen går bakover, men en stamfar skulle ha vært en "aid" til kongen av Danmark-Norge, som tyder på norsk opphav. Den samme skal ha eid store eiendommer i vestre del av Shetland

[29] Også kalt DYS 394

[30] Også kalt DYS 394

[31] Også kalt DYS 394

[32] Jim Logan, Group Administrator, J-mtDNA and Logan DNA Projects at FTDNA, Owner/Moderator, J-mtDNA and GenGen-NV Discussion Groups on Yahoo

[33] Også utsagn fra Jim Logan. Opprinnelig kilde ukjent

[34] Origin and Expansion of Haplogroup H, the Dominant Human Mitochondrial DNA Lineage in West Eurasia: The Near Eastern and Caucasian Perspective http://mbe.oxfordjournals.org/content/24/2/436.full