av og til...

...er det viktigeste

......bare å bli sett

at noen faktisk tør å se...

det en egentlig ikke tør å se selv...

...og skammer seg over....

.....uten å bli skremt....

....og løpe bort...

Veldig mange av oss som har opplevd overgrep, er redd for å bli mislikt eller skjøvet bort dersom vi forteller om overgepene. Vi har opplevd at tillitt har blitt brutt tidligere, og er redd for å bli såret nok en gang. Mange prøver febrilsk å holde overgrepene under overflaten, så ingen skal se, ingen må skjønne det... likevel lengter de fleste enormt om noen som en gang vil se... og forstå.

Eg tror at et overgrep som aldri blir satt ord på, og fortidd, vil hele tiden ligge der, mer eller mindre underbevisst, og vokse seg større og større. Overgrep blir ikkje borte fra minnene ved å tie om de. De forsvinner ikkje tilslutt. Uansett kor flink en tror en er til å skjule det. Den eneste måten den vonde klumpen, de vonde minnene...marerittene.... eller andre ettervirkninger som måtte være der kan forsvinne på, er å snakke om det.... Vi er nok forskjellige. Noen vil trenge å snakke mye og lenge. Noen vil kanskje få det bedre bare med å sagt ifra om det. Men eg tror eg kan si ganske sikkert at ALLE trenger å få satt ord på det.

De som lytter.. de trenger ikkje si så mye. De trenger ikkje ha svarene på alle spørsmålene en som har blitt utsatt har. Det som er viktig, er at noen tør å lytte, uten å avvise.