OM FLICK UP, TYPE OG LITT TIL.

Av Dag Linna.

Tilrettelagt og oppdatert av Kurt Espeland, 2004.

©Copyright Kurt Espeland. All rights reserved.

En av de tingene som kanskje bedømmes mest forskjellig når det gjelder Lhasa Apso er bevegelsene. En hund som den ene dagen går helt til topps, hvor dommeren roser den for dens utmerkete bevegelser, blir på den neste utstillingen satt ned fordi dommeren mener den har såkalt ”flick up”. Ofte er begrunnelsen at dette er rasetypisk for Shih Tzu og dermed må det være utypisk for en Lhasa Apso. Det finnes både dommere og utstillere som fremhever dette som en av de vesentlige typeforskjeller mellom disse to rasene.
Verken standarden for Lhasa Apso eller Shih Tzu nevner ordet ”flick up” i det hele tatt. Hva kommer det da av at en rekke mennesker gjør dette til en vesentlig del av typen for Lhasa Apso og Shih Tzu, uønsket for Lhasa – ønsket for Shih Tzu? Hva er nå egentlig ”flick up”, og hvorfor skal disse to egentlig så like rasene bevege seg så forskjellig?

Både Lhasa Apso og Shih Tzu er svært like hverandre sett i forhold til andre raser. Men hver av dem har helt vesentlige trekk og særpreg som skiller dem fra hverandre, og som gjør at man øyeblikkelig skal kunne se hvilken rase som er hvilken, enten de står eller går. Og disse rasekarakteristika er det som skaper typen.

Type er identisk med rasekarakteristika og det kan bare være en korrekt type innen en rase. En hund kan være av god type, meget god type o.s.v. en hund av korrekt type er en hund som svarer til de karakteristika det spørres etter i rasens standard. En hund av dårlig type, eller med manglende typepreg, er en hund som har vesentlige avvikelser eller mangler, i forhold til de karakteristika som standarden beskriver.
 

To hunder innen samme rase av f. eks noe forskjellig størrelse og lengde er ikke forskjellig i type, men har større eller mindre avvikelser i forhold til den korrekte typen. Variasjoner mellom hunder av samme rase som f. eks benbygning, muskulatur, pels eller andre ting, fører altså ikke til typeforskjell, men til større eller mindre avvikelser i typen. Det er hele tiden rasens standard som er utgangspunktet, og det er ut fra denne man må vurdere om hunden helhetsmessig er av god type, meget god type eller mangler typepreg.
 

Skjelettet av en korrekt bygget Lhasa Apso.
 

I ringen er det ikke dommerens oppgave å sortere ut forskjellige typer innen rasen, men å vurdere hver enkelt hund i forhold til standarden, og i vinnerklasse plassere de beste hundene etter hvor gode representanter de er for sin rase. Benbygning, muskulatur, pels o.s.v er ting som en dommer må beskrive del for del, veie feil mot fordeler for å avgjøre hvilken hund som kommer nærmest den typen, eller idealet, som er beskrevet i standarden.

Tom Horner, velkjent engelsk kynolog, har gitt følgende definisjon av type:
”Typen er summen av de ting som gjør at en hund ser ut som sin egen rase og ingen annen”.

En Lhasa Apso av ellers god type men som beveger seg noe kuhaset bak, vil være en Lhasa Apso som beveger seg noe kuhaset. Mens en Lhasa Apso med store runde øyne, langt hellende snuteparti og saksebitt, vil være en Lhasa Apso med et utypisk hode og uttrykk, og dermed mangle en del av typepreget.

Skal man nå gå tilbake til utgangspunktet kan man forundres over at enkelte henger seg så mye opp i den såkalte ”flick up”. Praktisk beskriver ofte disse de korrekte bevegelser for en Lhasa Apso, ved at man bare skal kunne se halve tredeputen bakfra når hunden beveger seg. Velger man å bedømme bevegelser etter slike prinsipper kommer man fort galt av sted. Bedømmelse av bevegelser må være basert på kunnskaper om anatomi, rasens standard og historie. De grunnleggende prinsippene for bedømmelse av bevegelser er de samme uansett rase, men alle raser beveger seg forskjellig og variasjonene kan være store. I utstillingsringen bedømmes bevegelsene i trav, selv om dette for mange rasers vedkommende ikke nødvendigvis er rasens naturlige bevegelsesform, eller det rasen opprinnelig er fremavlet for. F eks. Greyhound som er bygget for stor fart og hurtighet i galopp, eller dens motsats Bulldoggen som opprinnelig ble fremavlet utelukkende for styrke, utholdenhet og stabilitet i oksekampringen. En Fox Terrier er fremavlet for sine egenskaper som hihund og evne til å grave. Alt dette har bidratt til utviklingen av de forskjellige hunderasene. Som følge av ønsket funksjon, egenskaper og utseende har vi en lang rekke forskjellige raser med enorme variasjoner i form, bygning, størrelse o.s.v, og likeså med et svært så forskjellig temperament.
 

Temperament og mentale egenskaper, er også en vesentlig del av typen, som form og funksjon er det. Begge deler bidrar til å skape typen og gjøre den enkelte rase unik i forhold til alle andre raser. Har vi ikke dette klart for oss, kan vi like gjerne kutte ned antall raser til 9, lage 3 størrelser, hver med 3 forskjellige hårlag, og klare oss med dette.
 

Man får en amerikanisert form for hundesport i sin mest ekstreme utgave, hvor alle hunder uansett rase traver i vill fart rundt i ringen og logrer vilt med halen, mens profesjonelle handlere haler i halser og tviholder på haler. Man får tro at Lhasa oppdrettere, kanskje spesielt disse, ikke hilser en slik utvikling velkommen. Hva har så temperament og fremtiden i ringen med bevegelser å gjøre? Her får dere ha meg unnskyldt for at jeg trekker fram mitt eget første virkelige møte med rasen. Som oppdretter og eier av andre raser og som aktiv utstiller, hadde jeg selvfølgelig sett flere Lhasaer nå og da på utstilling, uten at rasen hadde gjort noe vesentlig inntrykk på meg i forhold til andre raser. Den dagen jeg første gang hadde den store glede å treffe dem i hjemmemiljø hos en oppdretter av rasen var jeg solgt. Det var verken utseende, bevegelser eller pels som vekket kjærligheten til rasen, men deres store personlighet og klokskap. Deres reserverte, faktisk noe overbærende holdning til meg som gjest i huset, en våken, reservert interesse kombinert med stor selvsikkerhet og trygghet. Deres evne til å totalt overse meg ved å se tvert igjennom meg å feste blikket på et punkt langt, langt borte, samtidig som de tydelig vurderte om jeg i det hele tatt var verdt å bli introdusert for.

Kjærligheten til rasen ble tent der og da, og noe senere flyttet de 2 første Lhasaene inn i huset. Respekten og beundringen har vedvart og siden bare blitt større.

Jeg vil tro at alle Lhasa Apso eiere og oppdrettere føler den samme kjærligheten. Dere får unnskylde for enda flere sidesprang, og denne gang en liten oppfordring. Bruk ikke kjærligheten til rasen til en slags selvforherligelse og unnskyldning til å rakke ned på andre oppdrettere, med påstander om at de ødelegger rasen, og på beste måte mistenkeliggjøre deres motiver. Bruk den til konstruktivt arbeid for å oppdrette best mulig Lhasaer, og på beste måte presentere dem i ringen slik rasen og hver enkelt hund fortjener. Diskutere skal man gjøre, men positivt og konstruktivt.
 

La oss så ta en rask historisk reise. Lhasa Apso har Tibet som opprinnelsesland. Den vestlige verden har renavlet rasen, og gjennom pelspleie og annet, delvis forandret dens framtoningspreg. Men fremdeles er den opprinnelige Lhasaen der både i utseende og ikke minst temperament.

Lhasaen kommer fra et av verdens mest hardføre strøk med varme sletter og snørike ville fjell. Den kommer fra et land med et dypt religiøst og filosofisk folkeferd. Et hardført folkeslag vant til strabaser og et hardt liv, men med en høyt utviklet kultur på det menneskelige plan, preget av Østens religion og mystikk. Lhasa Apso er da også i høyeste grad preget av sin historiske opprinnelse, og måtte det alltid forbli slik.

Kommentarer og forklaringer til rasens standard har lett for å bli teknisk preget. Størrelse, skalleform, brystdybde, haleansetning o.s.v. Glemmer vi det historiske perspektivet og rasens personlighet formet gjennom meget nær kontakt med Tibets folk og natur gjennom tusener av år, (nødvendigvis ikke som renavlet rase), dens etniske bakgrunn, hjelper det ikke om vi avler frem perfekt størrelse og brystkasser.

Hva forteller så alt dette oss om bevegelser, og hvor er sammenhengen? Først og fremst at en Lhasa Apso ikke skal være en hund som hopper og spretter omkring i ringen, vifter med halen og gjør seg til for dommer og publikum. Den står ikke nødvendigvis tent og stram som en Terrier, den knurrer ikke eller er aggressiv mot de andre hundene i ringen. Den traver ikke rundt i ringen i vill fart som om den skulle nå første buss. Den framstår ikke som en spilloppmaker som Cavalieren, men heller ikke tung og godmodig som en St. Bernhardshund. Den er seg selv nok. Sikker, verdig og med stor klokskap, oppmerksom på sin handler, framtrer den i ringen.

”Jaunty Movement” sier standarden, kjekke bevegelser. En Lhasa Apso skal flyte rundt i ringen i et jevnt trav. Vi ønsker oss en liten hund med sunne bevegelser. Og da er neste spørsmål, hva er sunne bevegelser og hva er sunne bevegelser for Lhasa Apso?

Sunnhet i bevegelser defineres som bevegelse fra et punkt til et annet med effektive bevegelser uten bruk av unødvendige krefter. Men igjen med utgangspunktet at hva som regnes som sunne, typiske bevegelser for en rase kan være noe helt annet i en annen.

Standarden sier at en Lhasa skal ha frie bevegelser, den skal være velbalansert og lett rektangulær (ikke for lang) i kroppen med normale vinkler. Dette lar seg vanskelig kombinere med teorien at bare halvparten av tredeputen skal kunne sees. Undertegnede har da heller aldri sett en eneste forklaring på hvorfor nettopp dette skal være korrekt for en Lhasa Apso. Nå vil det også være svært vanskelig på en pelsrik rase som Lhasa Apso (ja i det hele tatt) for det menneskelige øye å bedømme dette. Skulle man derimot se bevegelsene på sakte film vil man fort se at en Lhasa med dette bevegelsesmønsteret som regel har en av følgende feil:

1. Den er understilt og beveger seg understilt.

2. Den har dårlige kne og/eller hasevinkling, og har en noe stiv litt styltede gange.

3. Den har liten fleksibilitet i bakbensleddene, enten pga dårlig muskulatur, skader eller annet.

4. Den har dårlig koordinering mellom for og bakpart, f. eks pga en svært steil skulder og overarm blir skrittlengden svært kort og bak benenes skrittlengde tilpasser seg dette.

Skrittlengden til en ideelt vinklet Lhasa Apso.

Dette er noen av de vanligste årsakene, eller kombinasjoner av årsaker til at hunden kun viser halve tredeputen under bevegelse sett bakfra. Uansett vil en slik hund alltid ha en noenlunde kort skrittlengde og liten kraft i frasparkene. Ofte ser man på disse hundene at bakparten under bevegelse beveger seg opp og ned. Dette skyldes at pga av feil konstruksjon, blir kraften brukt oppover i stedet for i lengderetningen, dvs en unødig bruk av krefter som er lik usunne bevegelser.

Med sine korte ben vil en Lhasa Apso aldri få et langt jordvinnende trav, men bevegelsene skal være frie og flytende. Det skal være kraft i frasparkene og det betyr at bakbena strekkes godt ut og at dermed hele tredeputen syns. På den annen side er også ”flick up”, dvs et ekstra fraspark med bak benet ved bruk av kne og haseleddet hvor mellomfoten føres ekstra opp og ut i luften, etter at selve frasparket for bak benet er gjennomført, en feil. Ikke fordi det representerer en vesentlig typeforskjell fra Shih Tzu (som for så vidt heller ikke skal ha ”flick up”), men fordi det er et usunt bevegelsesmønster som medfører unødig bruk av krefter, og hindrer de flytende bevegelsene.

Dessverre hender det nå og da at ”flick up” forveksles med det som er frie, effektive, flytende bevegelser, at hunden i et effektivt fraspark fører bak benet godt bakover. Dette kan best sammenlignes med en diskoskaster. Etter at diskosen har forlatt hånden vil kasteren fortsette bevegelsen etter at selve kraften er utløst. Likeså vil en hunds bak ben fortsatt strekke noe bakut etter at selve kraften i frasparket er utført. Men det er en vesentlig forskjell i et effektivt godt fraspark og ”flick up”.

Man må også være klar over at i hvor stor grad hunden vil strekke ut bak benet, er avhengig av det tempo hunden vises i. I enkelte tilfeller vil man også kunne se at hunden i et svært raskt trav, på grensen til galopp, kan vise ”flick up”. Dette skyldes, og det er viktig å huske i alle sammenhenger, at bevegelsene er et resultat av et samspill i hele kroppen av både bygning og muskulatur. Front og bakpart som i et normalt tempo fungerer bra sammen, vil kanskje i et ekstra raskt trav pga noe rette skuldre, medføre ”flick up”, og dette er da bakpartens måte å kompensere en feil i fronten.

Hvorfor påstås så at Shih Tzu skal ha ”flick up”? Igjen er vi tilbake ved at Lhasa Apso og Shih Tzu har vesentlige avvikelser fra hverandre i typen, også om man ser helt bort fra hodet. Shih Tzu har en bredere front, dypere brystkasse, noe kraftigere benstamme og er generelt noe lenger i kroppen. Også en Shih Tzu skal ha flytende bevegelser, men for å oppnå dette krever det pga forskjellen i bygning, et noe annet bevegelsesmønster. Bevegelsene til en Shih Tzu vil virke langt mer energiske, og pga en større bredde og et lavere tyngdepunkt, vil de energiske frasparkene med for og bak ben bedre kunne sees bla ved at bak benet strekkes godt ut. Den større kroppsbredden vil også medføre noe vridning av for og bakparten, for at tyngden skal kunne virke framover, og ikke medføre rullende eller stabbete bevegelser.

Kunnskapene om bevegelser hos hund (eller andre dyr for den saks skyld), er blitt stadig større i de senere år, og det finnes en lang rekke fagbøker på området. Mange standarder sier dessverre lite om bevegelser. Det eneste standarden for Lhasa Apso sier er at de skal være: ”free and jounty”. Og dermed er det selvfølgelig åpent for tolkninger. Uttrykket ”jounty” er forklart på mange måter. Best kan det vel oversettes til ”ledig”. En rase som har sin opprinnelse fra et fjelland som Tibet vil man da også forvente ledige og frie bevegelser fra. Og da tenker man ikke bare på travet, men man forventer en rørlig liten hund på alle måter, med forutsetninger til å kunne ta seg lett fram også i ulendt terreng og på ujevne underlag. Dette er da også noe vi bør ha med oss i tankene i utstillingsringen når man ser bevegelser der.

Om standarden er kort når det gjelder bevegelsene er den klar når det gjelder anatomien. Da bevegelsene er et resultat av bygning og type, kan vi fastslå at en Lhasa Apso skal ha et jevnt og normalt trav, som ut fra rasens korte ben skal være parallelt, eller nesten parallelt sett forfra og bakfra. Den skal bevege seg lett og ledig, og gi inntrykk av at den flyter uanstrengt rundt i ringen, (gjerne i fritt bånd). Det skal ikke være tendenser verken til rullende eller humpete bevegelser, og den skal ha et godt fraspark hvor hele tredeputen sees, men uten ”flick up”.


Og dermed er vi tilbake der vi startet, ved å påstå at ”flick up” er ingen typeforskjell på Lhasa Apso og Shih Tzu. Det er en bevegelses feil som må vurderes i forhold til hundens øvrige feil, fortrinn og helhet.


La meg så få avslutte denne artikkelen med en av de beste læresetninger jeg vet når det gjelder hunder:
”Tro aldri alt du hører, still alltid spørsmål og spør alltid hvorfor”.
 

Tilrettelagt og oppdatert av Kurt Espeland, 2004.

©Copyright Kurt Espeland. All rights reserved.