"Mennesket som det staar og gaar i det virkelige liv, det er ganske simpelthen en krop med et hode paa. Og der er det mærkværdige ved denne krop og ved dette hode, at de lar sig aldeles ikke skille ad; de udgjør til sammen det levende - tænkende dyr, som kaldes mennesket, de udgjør til sammen la bête humaine."
1887. Det norske Arbeiderpartiet dannes. Amalie Skram begynner på serien om Hellemyrsfolket og gir ut bøkene Sjur Gabriel og To Venner.
I Kristiania foregår det flere store demonstrasjoner til fordel for trykkefriheten. Så mange som 6000 mennesker skal ha gått i demonstrasjonstoget den 22. januar. Nå gjelder det beslagleggelsen av Krohgs Albertine . Bjørnson kjører sitt løp for begge sider av kampen mot sensuren. Dette konstaterer bare hans hyklerske fremferd som selverklært frisinnet. I Dagbladet skriver han til fordel for Krohg, mens han i brev til makthaverne gir tips om hvordan de kan vinne kampen og diskusjonene. Tilstandene innen det kunstneriske Norge ligner krig og revolusjon. Det er kaos, alle har minst én mening og er mer enn villig til å uttrykke disse - både muntlig på møter, og skriftlig i aviser, pamfletter og andre utgivelser. Der lages til og med tidsskrifter som kaller seg Anti-Impressionisten og Kontra-Impressionisten, hvor man går til angrep på Jæger og Krohg.
Krohg stilles for Byretten, og dommen faller 10. Mars. Han slipper arrest, men får en bot på 200 kroner og må betale 100 kroner i saksomkostninger. Krohg anker til Høyesterett, og dagen etter stiller han ut sitt bilde Albertine i politilægens venteværelse .
I mellomtiden begynner det å skurre litt mellom Jæger og Krohg. Kanskje er Jæger misunnelig på den store støtten Krohg har fått. Det var jo tross alt Jæger som hadde skrevet store deler av boken uten at han kunne få kreditt for det. Jæger skriver en kritikk av Krohg i Impressionisten. Hva vet vel Krohg om livets slum, bildet av Albertine hos politilegen er jo bare noen modeller i et atelier; Jæger legger ut i det vide og det brede. Krohg lar ham gjøre det, og fortsetter å forsvare Jæger. Jæger er jo læremesteren og han er jo bare en elev, Krohg vet dette.
Den 20. juni dømmes Jæger i Byretten til 150 dagers arrest og en bot på 1600 kroner (rundt regnet 85 000 kroner i dagens verdi), for sine Julefortællinger i Sverige. Jæger straffes mange ganger så hardt som Krohg og boten er umenneskelig. Han anker straks til Høyesterett. Senere, når Krohgs sak kommer opp for retten igjen, blir hans straff halvert, men beslagleggelsen av Albertine opprettholdes.
Jæger begynner å dabbe av, all aktivitet og motstand har tatt på. Han legger planer om å rømme til Paris for å unngå straffen, som mest sannsynlig vil bli stående, eller i verste fall - skjerpet. Hvor i all verden skal han få hele 1600 kroner fra?! Krohg forstår Jægers problem, og hjelper til med å samle inn penger til reisen. De tar farvel på Grand, og bruker noen av pengene på absinth, før Jæger reiser mot friheten i Paris.
10. november, lar Høyesterett dommen fra Byretten stå. Forut dette, har Jægers vennskap med Oda endret seg og de har tilbrakt en god del tid sammen - noe som har gjort Krohg sjalu uten noen egentlig grunn. De var jo bare venner. Men fra Paris brevveksler Jæger kontinuerlig med Oda, og da oppstår det sterkere følelser mellom de to.
På den andre siden av alt sammen, kommer Bjørnson ut av skapet og innrømmer sine mange sidesprang, at han har løyet og horet i stor skala. Kanskje har han innsett hvilken side som egentlig har rett. Var der noe tiltrekkende med Hans Jægers ærlighet og åpenhet, kanskje? Bjørnson holder forskjellige foredrag, hvor noen av bohemene har møtt opp, men de har vanskelig for å ta mannen alvorlig. Han er tross alt en sviker mot fremskrittet og den nye litteraturen.
Forord --- Forrige --- Neste
