Renaissance ble påbegynt et par år før Sin City ble sluppet løs på kinofolket. Nå er det ikke spesielt naturlig å sammenlikne disse to filmene på annet grunnlag enn at Renaissance delvis er inspirert av tegneserien Sin City. Der sistnevnte forsøker å likne på en animasjonsfilm uten å være det, forsøker ikke Renaissance å være virkelighetstro i uttrykk. Ved å bruke såkalt motion-capture-teknikk der de animerte karakterene er et resultat av virkelige skuespilleres bevegelser i studio skapes den fremtidsrettede animasjonen vi i dag kan nyte på lerettet. I Renaissance ble opptil 24 kameraer benyttet for å få en tilfredsstillende animert gjengivelse. Sensorer ble benyttet på skuespillerenes ansikt for å gjenskape troverdige uttrykk, ja til og med øynenes bevegelser ble fanget av spesiallagde briller. Alt ligger vel egentlig til rette for en nøyaktig animert gjengivelse av virkeligheten, og akkurat derfor bunner min nesegruse beundring for denne filmen ut i at den ikke er det. Regissør Christian Volckman har valgt å lage filmen i svart/hvitt, og gir de fleste karakterene trekk som ikke levner tvil om at det her er selve den filmatiske stilen og det visuelle uttrykket som er viktig. Ikke en korrekt og feilfri fremstilling av virkeligheten som animasjon. Teknikken som brukes er allerede velprøvd i filmer som Polarekspressen og Final Fantasy: The Spirits Within, men jeg føler likevel at Renaissance har mye nytt å by på. Det har både noe med det særegne monokrone visuelle uttrykket å gjøre, men også med filmens bruk av skuespillerenes rynker og en delvis gjenkjennelig arkitektur. Filmen trekker på arven fra bl.a. Metropolis og Blade Runner og enkelte ganger er den faretruende nær å brenne ut netthinnene til tilskueren ved sine skifter mellom svart og hvitt. Det kan også være verdt å merke seg at filmens produsenter hevder at film ville ha kostet hele 240 millioner dollar å lage som en vanlig filmproduksjon. Med teknikken som ble brukt endte kostnadene opp på 18 millioner. Vi kommer garantert til å få se mer av denne typen film i tiden som kommer med andre ord.

Når det er sagt er det mye som ikke er helt bra med Renaissance. Hovedsakelig er det store manus- og karakterproblemer her. Det er som om filmskaperene har bestemt seg for at de gjerne vil fortelle en hel del uten egentlig å ha noe å fortelle. I Paris år 2054 blir en brilliant, ung, kvinnelige forsker kidnappet, og politimannen Karas blir satt på saken. Etter hvert som han nøster opp fortiden blir han sakte men sikkert personlig involvert i saken, og det går så langt at han mister jobben, ofrer sine lojale venner og til slutt blir nødt til å drepe for å hindre gigantselskapet Avalon å sikre seg formelen for evig liv. Det kan jo kanskje høres spennende ut, men filmen sliter litt med å bestemme seg for hva den egentlig vil. Den fungerer dårlig som hardkokt krim-noir. Den er ikke karakterbasert. Jeg vil også driste meg til å si at den heller ikke er spesielt smart. Med sin visuelle stil, først og fremst i den nesten flate svart/hvitt-bruken, karakterenes ansikt og det arkitektoniske bakteppe, er likevel sci-fi-noiren Renaissance en av årets mer unike filmopplevelser.