Om du synes Monty Pythons humor ikke er surrealistisk nok, David Cronenberg ikke er spesiell nok, at musicals blir fort for tradisjonelt og at alt for mange filmer virker å ha en forståelig og sammenhengende historie. Ja, da er sikkert Katsuhito Ishiis siste film Funky Forest: The First Contact noe for deg. Den satt rett i sikringsboksen min i hvert fall. Såpass at det ble helt mørkt en periode, og da er det jo bra at filmen kommer med egen tre-minutters pause mellom "Side A" og "Side B". Denne todelingen er selvfølgelig bare en tøysete gimmick, og har ingen annen betydning.

Filmen følger en rekke sprø, men også noen tilsynelatende normale, karakterer gjennom en hel rekke med surrealistiske episoder, miljøer og sketsjer. Det er bare tull og tøys alt sammen, men utrolig underholdende. Ved å forkaste all mulig historiekonvensjoner, realistiske karakterer og miljøer ender Funky Forest: The First Contact opp i salig blanding av Asano Tadanobu som den evig gitarspillende "Guitar Brother", en ganske spesiell klasseromsundervisning - "Hooooooooomeroooooooom!!!!!!!!!!", merkelige hudfargede vesener som gror dukkekloninger ut av tentaklene sine, en utrolig sjarmerende piknikk for single, sære drømmer og en hel rekke med både morsomme, ekle og bisarre påfunn. Dette er bare de delene av filmen jeg klarer å beskrive, og jeg merker vel at vokabularet mitt kommer til kort for store deler av filmen.

På et eller annet vis klarer Ishii å samle trådene med en logikk som er like bisarr som filmen. Den svært så fragmentariske Funky Forest: The First Contact fremstår på den måten som en helhet. Fraværet av konvensjoner, forventninger, og realistiske rammer samt den spesielle visuelle stilen gjør at filmen på sitt særegne vis kommer i havn selv om veien dit ofte er mer frusterende enn tilfredsstillende. Det er den absolutt verdt, og jeg tviler vel egentlig på om vi kommer til å få se en særere film på lang lang tid.