Det har de siste årene dukket opp en ny type komedie hvor det å le og det og snu seg vekk pinlig berørt er blitt to sider av samme sak. Denne type komedie har beveget seg langt utenfor grensene til klassisk komikk, og har satt igang en enorm debatt om hva det egentlig er lov å tulle med og harselere over. Borat lurer selv når han spør hvorvidt han kan spøke om sin tilbakestående bror i bur. Selv er Borat en slags motsetning til Groucho Marx, som på sin side baserte sin komikk på språket; det å snakke folk dumme med smarte replikker. Han ble jo oppfattet som ufattelig udannet og rett og slett frekk, men var allikevel helten. Det samme kan sies om vår egen Marve Fleksnes. Borat på sin side bruker også språket, men i motsetning til Marx er det mangelen på språklige kunnskaper som gjør at andre settes i dårlig lys. Det er mangelen på kunnskap generelt som ligger til grunn for og er hele poenget med Borat. Gjennom å reise gjennom USA med det mål å lære om den amerikanske måte å leve på, skaper han et bilde av USA som skremmende nok bare understreker det mange av oss fryktet eller frykter. Kritikkene rundt at Borat setter sitte eget hjemland i dårlig lys er selvsagt bare tull. Det er amerikanerne selv som setter seg selv i dårlig lys, kun på grunn av Borats uvitenhet og hva han er vant med fra Kazakhstan. Vi som tilskuere vet at Borat er en karakter, det er derimot ikke de som snakker med ham og forklarer hvordan ting er i USA.

Denne politiske og sosiologiske siden ved filmen kommer man ikke utenom. Nå skal man ikke trekke dette for langt slik at man glemmer å le av det hele, men mye av komedien som ha kommet den siste tiden har en dypere mening enn at vi bare skal le eller bli pinlig berørt.Den rører ved noe som er så dypt ankret i menneskesinnet, nemlig dette med å gjøre og/eller si det uventede; det ulovlige. Det som alle egentlig tenker, men som ingen tør å si. Det er mange som påstår de kan le av alt, men det er ingen som kan sitte å ikke måpe i ren forbløffelse av det Borat faktisk gjør. Til tider satt jeg og fryktet for både liv og helse til flere av de involverte. Det er nettopp dette som er filmens og Sacha Baron Cohens store styrke. Denne totale kompromissløsheten, samt at det gjøres ingen forsøk på å pynte på noe eller unngå å tråkke på tær. Her blir ingen spart og derfor er det vanskelig å kritisere det Borat gjør og sier. De som kanskje verst får gjennomgå i filmen er jødene, og dette blir for oss komisk siden vi vet at Cohen selv er praktiserende jøde. Heldigvis. Dette er også et stort poeng i filmen. På mange måter skulle jeg ønske at jeg trodde at Borat var en reell person, da hadde hele opplevelsen av filmen selvfølgelig blitt forsterket i mye større grad, men det som allikevel gjør at dette funker er at det er så drøyt at man blir tvunget til å ta stilling til det uavhengig av det. For faktum er at de folkene Borat møter faktisk ikke vet det, og er derfor svært villige til å forklare svært elementære ting på en måte som gjør at de selv fremstår som nedlatende og fordømmende. Jeg kunne gitt titalls eksempler, men jeg velger å spare de til dere ser filmen selv. Filmen er en lang rekke sketsjer og det er absolutt de sketsjene der Borat befinner seg i en situasjon hvor han skal lære nye ting, som fungerer best. Det er disse vi kjenner fra TV og det er disse som som gir en masse å tenke på samtidig som man prøver å slutte å le eller snur seg bort. Det er de vonde tingene som er de morsomste og det er der filmens og Borats styrke ligger. Til tider sitter man og sier at dette kan han ikke gjennomføre, han kan risikere å bli drept.

Nå er Borat som kjent en TV-karakter, og det er tydelig at dette absolutt fungerer best i små doser. Man har ofte sett at filmatiseringer av TV-serier ofte kan ende som en lang og litt kjedelig episode, men Borat fungerer nettopp fordi den har funnet en historie (USA-reportasjen for Kazakhstansk TV) som ikke trenger å mye plass. Den gir rom for de ulike sketsjene fordi den er lagt opp som en roadmovie. Samtidig kan den til tider føles veldig schizofren, fordi man ofte er usikker på hva man egentlig ser. Den hopper mellom reportasjene, skjult kamera og spillefilm, noe som drar ned tempoet i noen sekvenser og man begynner å tvile på hvor mye som er regissert og planlagt på forhånd og hva som er spontant. Filmen kunne med fordel ha vært strammet inn en del, og at det plutselig kommer inn en voiceover fra Borat her og der er med på å trekke seeren litt ut av handlingen. Dessuten er det en del musikkbruk som hadde vært morsom hvis dette hadde vært en gjennomført kazakhstansk TV-reportasje, men som blir ren aproposmusikk hvis det er en del av spillefilmen. MEN: Dette er flisespikkeri og ikke noe forsøk fra å skremme dere fra å se denne, får det må dere. Den er til tider helt hysterisk og scenen der Borat havner i slåsskamp med produsenten er noe av det morsomste jeg kan huske å ha sett noen gang. Timingen her (som i resten av filmen forøvrig) er helt perfekt, og de trekker det egentlig altfor langt men allikevel så absolutt ikke. Det oppsummerer vel egentlig hele filmen. Helt fantastisk!