Mark Zupan var en lovende fotballspiller for 13 år siden. Og, i følge sine venner, et skikkelig rasshøl. Etter en bilulykke der han ble liggende i iskaldt vann i 14 timer og endte opp med lammelser i alle fire lemmer er han rå på rullestolrugby ("quad rugby"), og fortsatt, i følge hans venner, et skikkelig rasshøl.

Mark Zupan er nok det aller beste med denne dokumentaren. En fyr som har møtt en av de hardeste fysiske påkjenningene man kan, overlevd, skryter nesten av det, og er fortsatt en totalt kompromissløs hardhaus i alt han foretar seg. Slikt står det ikke bare respekt av. Det er også fryktelig inspirerende. Vi følger det amerikanske landslaget i den særegne spesialsporten rullestolrugby. Forberedelsene og møtene med erkerivalene i det canadiske landslaget er spennende og morsomt gjort med fokus på enkelte sterke karakterer på hver side. Canadierene blir først og fremst representert gjennom den amerikanske treneren, som tidligere var stjernespilleren i USA. Han er ikke spesielt sjarmerende... Den store stjernen både på banen og i filmen forblir Mark Zupan. Vi møter en rekke med andre sjarmerende karakterer også, og ikke minst den unge gutten som nettopp har havnet i rullestol er sterk. Han får sansen for rullestolrugby og det er liten tvil om at karakterer som Zupan er en utrolig viktig inspirasjonskilde. Disse gutta lever et rutinemessig liv. Når bare det å få på seg sokkene kan ta ti minutter er det klart at dagen må planlegges nøye, men det virkelig lyspunktet i hverdagen virker å være idretten. Vi følger dem i forskjellige sosiale situasjoner, på banen, under Paralympics, og i alle mulige forberedelser. I det siste virker vedlikeholdet av utstyret å være det viktigste. Oljing, skifte av hjul, skifte av "skjold", og det ha en "doning" i tipptopp stand er ikke bare viktig for å vinne kampene, men også et holdepunkt og samlingspunkt for likesinnede. Dette er menn vi snakker om her. Menn med fysiske behov og en røff tone. Ubeskjedenhet virker å være en dyd, og det er ikke langt mellom sexhistorier, ablegøyer på hotellrommet og både vennlig og uvennlig knuffing. Alt er nemlig ikke fryd og gammen. Det er mye innestengt aggresjon her, og mesteparten ser ut til å komme ut gjennom spillet, men verbale slagsmål er også en viktig del av filmen. Slik sett er den tredelt. Vi følger tre hovedhistorier. Det utagerende, maskuline og sympatiske rasshølet Zupan utgjør hoveddelen. Men Canadas trener, eksil-amerikaneren Soares har en histore å fortelle. På meg virket han litt usikker i forhold til det å bli filmet, og antagelig var ikke situasjonen hans spesielt god da filmen ble laget. Hans noe usympatiske holdning må kanskje tilskrives dette. Og en enorm hevnlyst overfor USA. Den tredje historien omhandler unggutten Keith Cavill som fortsatt er usikker på sin nye situasjon, men med en brennende interesse for rullestolrugby og en stor beundring for Zupan virker på rørende vis å vekke livsgnisten hans igjen. Han har fått et mål. Noe han virkelig ønsker å mestre. Og hva er vel ikke bedre enn den gladiator-liknende idretten der de spesialbygde rullestolene møtes i harde metalliske smell på arenaen. Spillet ser faktisk fryktelig gøy ut! Og litt farlig. Men det er en liten bekymring for mennesker som allerede har gjennomgått store lidelser. Murderball er en oppløftende dokumentar som klarer å være vond, alvorlig, morsom, engasjerende og ikke minst inspirerende. Se den!