Iran 1995: Sju personer blir drept under en fotballkamp mellom Iran og Japan på grunn av opprør etter at iranske kvinner blir nektet adgang til stadioen. En lov i Iran forbyr kvinner å se fotball fra tribuneplass. Opprøret starter fordi noen protesterte mot at japanske kvinner fikk tillatelse til å se kampen. Kun seks lik ble vist fram, ryktene vil ha det til at det siste var en jente utkledd som gutt. Denne hendelsen ligger som et dystert bakteppe når Iran 11 år etter har mulighet til å kvalifisere seg til VM i Tyskland hvis de klarer uavgjort mot Bahrain. Hjemme.

Jafar Panahis siste film viser hvordan en gjeng jenter kler seg ut som gutter for å overvære Irans mulighet til å komme til VM i Tyskland. Nok en gang har en av hans filmer blitt forbudt i hjemlandet, men heldigvis for oss får vi gleden av filmene hans. Denne gang har han klart å lage en utrolig sjarmerende liten film kun med amatører, som klarer å møte det tragiske med komikk. Det hele starter med en jente som blir stoppet ved inngangen og tatt med til en inngjerding bak stadion, der det er flere jenter som har blitt tatt for å snike seg inn utkledd som gutter. Den ene forkledningen mer oppfinnsom enn den andre. Det er komisk i seg selv at kvinner ikke kan gå på fotballkamp, og ikke minst er det helt absurd. Jeg hadde hørt om dette forbudet på forhånd og var veldig spent på om filmen skulle si noe om hvorfor. Sjefsvakten ved inngjerdingen prøver så godt han kan å svare, men svarene hans faller fort igjennom. Det virker ikke som noen har et godt svar på dette. Amatørskuespillere er alltid vanskelig og det kan være problematisk, nettopp fordi prestasjonene kan variere i stor grad. Dette er ikke noe problem i Offisde, det bare hjelper filmen og det hele føles ekte. Dette hjelpes selvfølgelig at Panahi filmer det hele under kampen, noe som skulle vise seg å ikke være helt lett. Dette førte (så vidt jeg vet) til at de ble fjernet fra stadioen, og han måtte flytte handlingen i siste del av filmen. Dette har absolutt ikke påvirket filmen negativt, det er snarere et velkomment sceneskifte. Bruken av video og mye håndholdt bringer oss nærmere historien, og en rekke fantastiske replikker gjør det hele aldri kjedelig. Ulike sekvenser er fint delt opp, slik at vi blir kjent med de ulike rollefigurene. Filmen foregår i sanntid og selv om den kan virke improvisert, har Panahi strukturert den slik at vi på ulike måter får alles historie gjennom små epsioder. De i utgangspunktet ulike jentene har flott kjemi og står til tider i fin kontrast til de stakkars soldatene som prøver å holde styr på situasjonen. Spesielt en sekvens hvor en av jentene må eskortes til do utvikler seg til en farse, hvor hun til og med må holde for øynene mens hun er der på grunn av slibrig tagging på veggene. Dette er også en av grunnene vakten oppgir til hvorfor ikke jenter er tillatt på tribunen; de kan ikke sitte med fremmede menn, særlig ikke de som banner. At japanske kvinner fikk lov var da følgelig greit; de skjønte ikke språket. Gjennom å filme under selve kampen får vi også mye gratis, i form av det reelle kaoset før kampen, både på bussene som frakter folk til kampen og utenfor stadion. Følgelig blir avslutningen på filmen svært ektefølt når hele byen står på hodet etter kvalifiseringen.

Det er imponerende å ta tak i slike alvorlige historier som dette faktisk er, ta de ned på jorda og vise de gjennom en gjeng jenter som kunne ha vært hvem som helst av oss. Alt de vil er å ta del i en ting som i utgangspunktet skal være for alle, og det er ingen som kan motsi at fotball er og blir en folkesport. Selvfølgelig er det ikke en sport uten politikk, men ikke politikk som går ut over elementære mennseskerettigheter. Nå trenger man selvfølgelig ikke være opptatt av eller vite noe om fotball for å ha glede av denne, ingen har problemer med å sette seg inn i jentenes frustrasjon og forvirring over å ikke kunne ta del i en så stor hendelse for et land. Man er vel sjelden mer glad i landet sitt enn når landslaget i fotball har mulighet til å delta i VM. Offisde vinner mye på sjarm, men den har også et alvor som er viktig å ikke glemme. Filmen viser at humor på samme tid både kan virke avvæpnende og brukes som et våpen mot denne slags urettferdighet. Samtidig er det et absurd paradoks at jenter som er nektet adgang til tribunene, jubler hemningsløst når deres eget land kvalifiserer seg til VM i fotball. Da elsker de landet som forbyr dem å ta del i gleden. Det er en utrolig smart gjeng vi blir kjent med, og de vet å utnytte situasjonen til sitt eget beste.