Scorseses nyinnspilling av den fantastiske Infernal Affairs har dessverre blitt en ganske ujevn film, og det er i hovedsak manuset som skaper størst problemer. Uten å trekke sammenligningene for langt, er originalen mer konsentrert, stilfull og den roter seg ikke bort gjennom for mange karaktererer som i ulik grad virker unødvendige for historien. The Departed lener seg i stor grad over i komikk og overtydeligheter, men det jeg synes var så bra med originalen er den nesten kalde og nøkterne tonen. Den gir mer rom for de to hovedpersonene; i Scorseses versjon er det litt for mange som slåss om oppmerksomheten. Dessuten er den preget av en del unødvendige elementer som egentlig bare virker forstyrrende. Dette vil ikke si at filmen er uten kvaliteter, det har den absolutt. Det er bare synd å se filmer som er ok, men som kunne vært så mye bedre.

Matt Damon og Leonardo DiCaprio spiller da de to tysterne, som henholdsvis tyster for mafiaen i politiet og omvendt. Etterhvert som det blir klart at det finnes en informant i hver leir, får de i oppdrag å avsløre denne. Det vil da si dem selv. Det viktigste for begge blir følgelig å avsløre den andre. Dette er et perfekt utgangspunkt for en politi/skurk-thriller, og historien i seg selv er en gavepakke til regissører. En amerikansk versjon måtte selvfølgelig komme, og når det ble Scorsese som fikk ansvaret, er det heller ingen overraskelse at han tar utgangspunkt i Boston, med sin store del av irske og italienske etterkommere. The Departed er på mange måter 2000-tallets Heat. Det er den samme storslagne handlingen med kriminalitet og bekjempelse av denne på høyeste nivå. Begge filmene lider dessuten av noe av samme tingene, nemlig karakterene og slutten. Jeg skal la Heat ligge, og peke på det som jeg syntes var det største problemet med The Departed. Vi blir introdusert for en drøss med folk som alle på en eller måte skal ha noe å si for historien. Dette er jo i utgangspunktet helt greit, så lenge alle ikke sloss om å være den kuleste hele tiden. Det kan være gøy med smågærne politisjefer, men når det er to av dem blir et faktisk en for mye. Særlig Mark Wahlberg, som ser og høres ut som han har reist tilbake til Marky Mark-tiden, spiller egentlig en helt unødvendig rollefigur som ha fått altfor stor plass, kun fordi han er stor i kjeften og rett og slett bare irriterende. At han plutselig skal ha så mye å si for slutten av filmen, føles platt. Dessuten har vi Alec Baldwin som svetter, banner og tar seg i skrittet. Den jeg selvfølgelig var mest spent på var selveste Jack Nicholson som mafiaboss, og her har de gitt den gamle mannen komplett frie tøyler. Det har ført til et par fantastiske scener og replikker, og åpningsscenen hvor vi blir presentert for Nicholson er noe av det absolutt beste med filmen. Han er så skruppel- og hensynsløs at vi skjønner at det må være noe seriøs galt med denne mannen. Noe som også tidlig blir påpekt av en kollega. Jeg skulle bare ønske de ikke måtte ta karakteren hans så over the top, det hadde holdt i massevis med replikker og små hentydninger. Disse finnes også, men i perioder føles det hele litt påtrengende og overtydelig. Men for all del; det som virkelig er bra er at de aldri prøver å forklare denne rollefiguren. Dessuten er det alltid gledelig å se den aldrende Nicholson boltre seg.

Det som redder filmen fra totalt havari er historien i seg selv, samt de to hovedrollefigurene. Det er dette som er interessant, og særlig DiCaprio klarer å skape en svært troverdig karakter og dette henger nok mye sammen med at han får mye av fokuset. Her kunne de også fokusert mer på samspillet mellom DiCaprio og sjefen hans i politiet (Martin Sheen). Damons rollefigur kunne gjerne vært formet bedre, han virker tidvis mer som en politimann enn en tyster for mafiaen. Noe som selvfølgelig er til hans fordel, men kan bli litt problematisk for oss seere. Samtidig er dette en av den ellers så ujevne Damons bedre roller. Hvorfor de ved et tidspunkt har funnet det for godt å fortelle oss at hans rollefigur lider av impotens (som forsvinner?), sitter jeg ennå og lurer på. Det er en del sånne elementer som legges inn, som føles unødvendig for historien. Nå kan det være at de har en eller annen dypere mening jeg ikke forstår, men jeg tviler. Det er også e kvinne involvert i dette (sympatisk spilt av Vera Farmiga) som skaper en velkommen dimensjon. Dessuten varmer det alltid mitt hjerte når Ray Winstone dukker opp. Filmen er selvfølgelig svært så stilfull, selv om del actionscener inneholder en del litt rare tekniske løsninger, som for eksempel svært korte frys av bilde når noen blir skutt. Ellers er volden herlig, det er mange vonde scener. Filmen er til tider svært morsom, men den klarer ikke helt å bestemme seg. Dessuten er den i overkant lang og slutten blir litt krampaktig. De trekker et i utgangspunktet morsomt poeng litt for langt, så slutten føles vel, som den aldri skal ta slutt. The Departed har sine klare feil, men jeg får meg ikke helt bort fra å anbefale den allikevel. Og har dere ikke sett originalen, er det bare å ta en helkveld.