Stuart Gordons originale Re-Animator er en fornøyelig skrekkfilm. Den mikser genre, samtidig som den holder seg vel innenfor det de fleste horror-fans setter pris på. Filmen er løst basert på en novelle av ikke ukjente H. P. Lovecraft, og selv om jeg antar at filmen tar seg store friheter, er det vel lite som tyder på at dette ikke er den beste Lovecraft-filmatiseringen noensinne. Re-Animator skal visstnok være ganske tro mot Lovecrafts historie. Ironisk nok er den basert på en serie av Lovecraft som ikke er spesielt anerkjent. Forfatteren selv var også angivelig svært misfornøyd med fortellingene og beskrev dem som en parodi på Mary Shellys Frankenstein. Den eneste konstanten i denne serien er West, den svært så dedikerte vitenskapsmannen som har valgt legeyrket for å dyrke sin eneste interesse: å skape liv av død materie. Nærmere bestemt døde mennesker. Parallellene til Frankenstein-historien er jo tydelig, og tiltar utover i serien, men det finnes også elementer fra den kjærkomne zombie-genren her. Problemet med West i disse filmene er at han egentlig ikke er ond. Inhuman, overlegen, amoralsk, selvsentrert og kynisk ja, men ikke gjennområtten ond. Han er levendliggjøringen av den gale og høyst trangsynte vitenskapsmannen. Jeffrey Combs er i så måte det bærende element i alle filmene, og han gjør rollen til sin egen. Særlig med tanke på det relativt store tidsspennet mellom disse filmene er det en imponerende prestasjon å ikke gli ut av karakteren West, men han forblir den samme. I denne første filmen møter vi Herbert West i det øyeblikket hans forskning begynner å bære frukter. Oppfinnelsen av det selvlysende grønne stoffet som kan vekke de døde til live er allerede gjort, men ikke helt uten bivirkninger. De gjenopplivede blir tanketomme og svært så aggressive vesener. Ikke lenger mennesker. West får en stilling ved et amerikansk universitetssykehus og drar den unge studenten Bruce Abbott med i sine ugjerninger. Det finnes flere gjennomgående tema i de tre filmene og de sentrerer seg ofte rundt Wests medhjelpere: kvinnen de elsker dør, og gjenopplives som noe annet enn de var. Hinderet eller motstanden mot de to er alltid en autoritetsfigur; en overlege, en politibetjent eller en fengselsdirektør. Og det er en del blodige effekter og ganske gavmilde puppebilder. Nevnte jeg at dette er en finfin blanding av elementer for de som liker slikt? Jada, det er ganske gøy faktisk. Særlig fordi filmene ikke er uten en dose humor i tillegg. Det er likevel bare trilogiens første film som klarer å balansere disse elementene på en slik måte at jeg uten reservasjoner kan si at den faktisk er veldig god. Til tross for at det finnes humoristiske scener i Re-Animator er det liten tvil om at dette er en ærlig film. Den er en genrefilm, og forsøker ikke lure tilskueren til å tro at den er noe annet. Kjærligheten, humoren eller dramaet tar aldri plassen fra det vi aller helst vil se; blod og gørr. Men blod og gørr på en mindre spekulativ måte enn man skulle tro. Sjokkerende av og til, men også klinisk som i en sykeshusserie, ofte også med hint til svart komedie. Ytterst få vil nok få mareritt etter å ha sett Re-Animator, og det som overrasker meg mest med denne filmen er hvor godt den ser ut. Ja, den er ikke så gammel, men sett sammen med de foreløpig to siste filmene i serien tar denne seg absolutt best ut. Effektene er overraskende bra til en lavbudsjettsfilm å være, og det er liten tvil om at Re-Animator fortjener kultstatusen den har.

Blasphemy? Before what? God? A God repulsed by the miserable humanity he created in His own image? I will not be shackled by the failures of your God. The only blasphemy is to wallow in insignificance. I have taken refuse of your God's failures and I have triumphed. There! THERE! Is my creation!

Der Re-Animator er en godt balansert film, lener Bride of Re-Animator seg litt for mye på en mindre passende humor. Noe av årsaken er kanskje at regissøren Stuart Gordon er byttet ut med produsenten fra den foregående filmen, Brian Yuzna. Et langt mindre stilsikkert og spennende navn. Og det gir seg ganske store utslag. Kamerføringen er virrete, effektene er forsøkt større med bortimot samme budsjett og historien er langt dårligere. Ikke det at det ikke finnes fornøyelige øyeblikk her heller, men humoren virker ofte litt mer tvungen og alt for ofte basert på å pøse med litt ekstra blod og gørr. De krampeaktige forsøkene på å la avkuttede kroppsdeler gjøre morsomme re-animerte bevegelser er ikke spesielt effektive, og til slutt tar vel humoren litt for mye overhånd. Filmen ender derfor opp med å være mindre morsom og mer gørrete enn originalen. Jeffrey Combs gjør fortsatt en god figur, og her forsøker han på nytt sammen med Bruce Abbott å redde restene etter Abbotts kjæreste. Vrien er at det kommer en ny og langt mer interessant kvinne på banen; den italiensk-ættede Francesca lager den rødeste tomatsausen jeg har sett og er derfor i mine øyne "quite a catch". Ting går ikke som planlagt selvsagt og en svært så nysgjerrig politimann med en personlig agenda gjør livet surt for West og Abbott. Nemesisen fra første runde i serien dukker opp igjen med noe "ekstrautstyr", og i filmens siste ti minutter tar det faktisk såpass av at dette redder store deler av filmen. Effektene er billige, men enkelte scener fra slutten fikk meg til å tenke på Clive Barker og Hellraiser. Bride of Re-Animator forsøker å være litt for mye på en gang samt å overgå Re-Animator på de fleste områder. Det eneste det resulterer i er en dårligere humor og mye mer blod og gørr. Og det er vel liten tvil om hvilken annen filmserie tittelen spiller på?

Den foreløpig siste delen i Re-Animator-serien er fra 2003, men kunne like gjerne vært laget tidlig på 90-tallet. Den ser slik ut i hvert fall. Herbert West befinner seg i fengsel som en følge av sin uaksepterte "vitenskap". Hit kommer en ung turnuslege som, etter en tidligere episode med West, trenger reanimatørens hjelp. Sammen fortsetter de Wests eksperimenter på en provisorisk lab i sykestuen i fengselet. En svært så sadistisk fengselsdirektør og en litt for nysgjerrig kvinnelig journalist stikker imidlertid kjepper i hjulene deres. Problemet her er at humoren har fått for liten plass. Den har måttet i stor grad vike plass for det harde og voldelige fengselsmiljøet. I tillegg er det bare Combs, igjen, som gjør en akseptabel rolle. Ingen av de andre personene har karakter utover svart/hvitt, og ingen av dem virker forståelige. Historien klarer ikke etablere et kart over karakterenes forhold til hverandre. Den virker å ha dårlig tid, og ønsker å komme til det groteske sluttpoenget fortest mulig. Resultatet blir stort sett bare blod og gørr, og en rekke med umotiverte handlinger. Vi snakker menneskerotter og avkappede peniser her. Ikke spesielt morsomt eller spesielt smart. Utfordringen i å balansere mellom det som er smakløst og smakfullt, sjokkerende men morsomt samt spennet mellom det som er bra og tilsiktet dårlig er nok ikke denne filmens store styrke. Klimakset involverer et fengselsopprør og en elektrisk stol, samt en rekke med innsatte og ansatte som har tatt litt for mye Möllers Tran. Eller var det gjenopplivelsesserum...? Sluttscenen er i hvert fall dum og lite imponerende. En annen ting med denne filmen er at Herbert West for første gang ikke bare virker opptatt av seg selv og sin forskning. Han er tidvis hevngjerrig og har en langt tøffere tone enn den asosiale gærningen fra tidligere. Spørsmålet er om dette er en "naturlig" eller fordummende utvikling? Noe av særegenheten med karakteren har i hvert fall forsvunnet og mye av filmenes bærende element har gått tapt. Brian Yuzna står igjen for regien og virker å ha lært noen triks siden sist. Likevel blir dette aldri like bra som Stuart Gordons regi. Gledelig er det derfor at Herbert West unnslipper i filmens siste scener med sitt grønnlysende serum under armen og at Gordon stiller i regissørstolen for en film til om Herbert West.

Hva har jeg så lært av disse filmene?

• Ikke hjelp legestanden med noe. De har enten personlige agendaer eller en svært så skummel "vitenskapelig" baktanke.
• At sykepleiere i skrekkfilmer ofte har litt gjennomsiktige uniformer slik at det mulig å se undertøyet deres.
• At det som er dødt og begravet kanskje har det best slik.
• Noen ganger er det nok å se den første filmen i en trilogi.
• At House of Re-Animator har premiere i 2008