Flere kjennetegn blir brukt for å arkivere en film under merkelappen film noir: ekspresjonistisk lyssetting, hardkokt kriminaldrama, en (eller fler) femme fatale og miljø som preges av korrupsjon og kriminalitet, gjerne med en detektiv i hovedrollen. Til en viss grad er dette alle kjennetegn som både er lette å få øye på både i den enkelte film og i genren som sådan. Film noir hadde sin klassiske periode mellom 1941 og 1958 i Hollywood. Ettertiden har forsøkt å etterape film noir-genren, og selv om mange også har lykkes i å komme farlig nærme i både stil og innhold er det kun filmer laget i disse 17 årene som er "ekte" film noir. Etteraperene går under samlebetegnelsen neo noir. Jeg har vridd og vridd hjernen min for å få Sunset Boulevard til å gli lekende lett inn i genrebetegnelsen, men får det ikke helt til. For det første er ekspresjonismen lite til stede i filmen. Den er helt klart der, men ikke like mørk og allstedsværende som f.eks. i Double Indemnity. Sunset Boulevard er heller ikke et hardkokt kriminaldrama. Ja det er et mord i filmen, men det er for så vidt ikke en del av handlingen som sådan, men heller historiens fatale avslutning. Det er heller ingen sexy femme fatale her. To kvinner gjør seg gjeldende, men den nostalgigale Norma Desmond er mer nevrotisk og sprø enn hun er lokkende og lur. Betty Schaefer er kontoristen og den søte nabojenta. Verken svartkledd eller spesielt mystisk. Miljøet som portretteres i filmen er Hollywoods filmmiljø, og selv om det her kunne vært grobunn for både korrupsjon og annen kriminalitet, virker denne verdenen langt mer etterrettelig enn det Norma representerer. Flere ting rettferddigjør likevel statusen Sunset Boulevard har som en ekte film noir. For det første blir hovedpersonen viklet, både frivillig og ufrivillig, inn i en situasjon det til slutt blir umulig å komme ut av. Om det i det hele tatt bare finnes et eneste essensielt bindeledd mellom disse genrefilmene i gullalderen så er det nettopp dette. Hovedpersonens handlinger og reaksjoner bringer han/henne inn i nett av mysterier, karakterer og situasjoner som det ikke er mulig å unnslippe. Ofte ender det fatalt. I Sunset Boulevard er det Joe Gillis' frivillige underdanighet i forhold til den blaserte filmstjernen Norma Desmond, og hans uvilje mot å gi slipp på de godene hun kan gi ham, samtidig som han stadig tiltrekkes av Betty som leder til hans endelikt. Eller det vil si, filmens fantastiske åpningsscene viser vår hovedperson flytende i svømmebasseng og et oppfinnsomt kameratriks lar oss se ham fra bunnen av bassenget. Fortellerstemmen (som også er et kjennetegn på den barske noir-genren) tilhører den døde, og han tar oss tilbake til historiens begynnelse og frem til den skjebnesvangre og klamme slutten.

Den noe uheldige og arbeidsløse manusforfatteren Joe Gillis har trøbbel med banken, penger og kvinner. I en heseblesende flukt fra bankens torpedoer ender han opp i det overdådige, men forfalne, huset til en av stumfilmtidens største stjerne, Norma Desmond. Hun fatter interesse for ham da hun oppdager at han skriver manus, og presenterer han for sin omskriving av storverket Salome, og tilbyr han gratis husrom og det han trenger om han vil hjelpe henne å pusse på manuskriptet. Han takker litt tvilende ja, og selv om både Norma og hennes tjener har sine kontrollerende og særegne sider, blir Joe kjapt helt avhengig av sin nye livsstil. At manuskriptet til Norma neppe vil komme spesielt langt i lydfilmens Hollywood er hun vel den eneste som ikke forstår. Og Joe utnytter det vel så langt han kan, helt til han fatter interesse for unge Betty. Det er da hans situasjon blir ugjenkallelig og Normas nostalgiske galskap virkelig kommer til overflaten.

Det som virkelig gjør Sunset Boulevard er uten tvil Gloria Swanson som Norma. Det er nok en rolleprestasjon uten like, og i filmens avslutningsscene da spotlighten endelig igjen er rettet mot filmstjernen, dog for alle de gale grunnene, er det utrolig slående hvor evig aktuell denne filmen er. Det er nok dens største styrke, selv om både Billy Wilders stødige regi og filmens stil også er fremragende. Ikke et minutt i filmen føles overflødig. Historien og dialogen glir godt hele veien, men ofte er den både mer menneskelig og forståelsesfull enn den vanlige kjappe og fiendtlige dobbeltbunnede film noir-stilen. Sunset Boulevard er også Wilders småskjeve blikk på Hollywood, og referanser til flere klassikere nevnes i filmen. I tillegg opptrer stjerner som Buster Keaton, Erich von Stroheim og Cecil B. De Mille. Den siste som seg selv, og de to andre som henholdsvis venn og tjener av Norma. Den doble meningen i castingen gir seg også utslag i Gloria Swanson som selv var en del av stumfilmtiden, og måtte se seg forbigått i lydfilmens tidsalder. Godt mulig dette påvirket hennes rolleprestasjon i en positiv retning for filmen. Hennes karriere var allerede på hell, og hadde vært det en stund, og Sunset Boulevard var hennes siste, men også definerende rolle for ettertiden.

Sunset Boulevard glir ubemerket forbi klassifiseringen film noir, selv om den også er det, men den ender også opp som en svart komedie inneholdende drama og skrekkelementer. Det som også gjør at Sunset Boulevard unnslipper genrenes granskende blikk er at den virker så evig, så bestandig og så vanvittig god. Jeg kan uten å gremmes over frasen eller bekymre meg for eventuelle reprimander konstantere at dette er en av filmhistoriens aller ypperste kreasjoner. Må sees av alle som påstår at de liker film!