Massawyrm på Ain't It Cool hevder at regissør Gore Verbinskis karriere har flere trekk som kan minne om Steven Spielbergs første filmer. Sammenlikningen er faktisk ikke helt søkt, og spesielt Indiana Jones-trilogien er verdt å tenke på parallelt med Verbinskis pirat-trilogi. I så måte er denne andre instansen sjørøverenes svar på Indiana Jones and the Temple of Doom - nedlesset med effekter, flammer, bråk, humor, fart, spenning og en noe tilfeldig narrasjon. PotC: Dead Man's Chest er en lekker film som vinner mye på det utseendemessige. Sminke, drakter og alle effekter er upåklanderlig og stilrent utført. Den er spennende med fengende og storslagen musikk. Men det er også litt for mye som trekker ned. Skuespillerene virker ikke alltid å være så fryktelig med på notene, og bortsett fra den strålende Johnny Depp og den utrolig nok gjenkjennelige Bill Nighy er det lite å glede seg over. Orlando Bloom er en litt vassen good-doer og Keira Knightly minner alt for ofte om en litt sur og oppvridd vaskeklut. Til tross for at PotC: Dead Man's Chest er litt for lang er den overraskende full av huller til tider. Hvordan kom f.eks. Will seg fra Den Flyvende Hollender og til skatteøya? Litt sjøsprøyt og en og annen røverhistorie må vi likevel tåle i en film som denne. Vi snakker om et skikkelig godt gammeldags gutteeventyr her.

Jeg følte meg litt tom i etterkant av denne filmen. Det kan være fordi den er broen som binder den første og den siste filmen sammen. Det kan være fordi manuset virker litt uflidd der det balanserer på tuppen av planken. Det kan også være Temple of Doom-syndromet. Når effektene og ambisjonsnivået tar overhånd forsvinner også sjarmen. Hvordan skal man følge opp en så rar og sjarmerende film som PotC: The Curse of The Black Pearl? Jo, man fyller på med det man er god for av visuelle godbiter og det er lite å utsette på akkurat det. Likevel ofrer man noe, og i den prosessen hjelper det å løfte litt på den svarte øyelappen, om bare for en liten stund å se med to friske øyne. Effektmakeriet er nok noe av det beste vi får se i år, og et stort plusspoeng går til blekkspruten Kraken som i enkelte øyeblikk nesten er Harryhausen-retro. Humoren i filmen fungerer noen ganger strålende og spesielt den første halve timen er en veldig god opplevelse. Jack Sparrows fangenskap og flukt fra kannibalene inneholder morsomme elementer av slapstick, og regien virker sikrere og tøffere i denne delen av filmen. Det er kanskje ikke mer enn naturlig at denne trenden ikke helt holdes oppe gjennom filmen, og enkelte deler virket overraskende kjedelig på meg. Jack Sparrows merkelige fremtoning, og Depps tolkning redder mange scener, men andre skikkelser og hendelser klarer ikke alene å skjule at historien virrer en del. Mye tid blir brukt på løping i jungelen, på stranden og i vannet. Dessuten er filmen veldig glad i ting som ruller med mennesker inne i seg. Litt slitsomt og uoppfinnsomt i lengden. Morsomt er det selvfølgelig å følge med på Sparrows merkelig feminine løpestil, men ikke så mange ganger som det gjentas her.

Alt i alt er PotC: Dead Man's Chest en lang, men fornøyelig opplevelse. Filmen setter likevel litt for ofte sjøbein, og av og til tømmer den mageinnholdet over ripa. Den tredje og siste filmen om piratene i øst-india kommer i mai 2007 og ryktene sier at Kaptein Jack Sparrow da vil treffe sin egen far. Er det lov å håpe på at Keith Richards dukker opp i Gore Verbinskis sjørøverutgave av Indiana Jones and the Last Crusade?