Småbyer, dysfunksjonelle familier og problematiske ungdomsår har vært et populært tema i amerikansk film den siste tiden, og da særlig den uavhengige delen. Man kan fort bli lei av syting og klaging over hjembyen; det skjer aldri noe, mor og far er teite også videre, samtidig som det er utrolig hvor mye som plutselig skjer bare du treffer den riktige jenta, finner ut at broren din er mer mislykket enn deg og innser at mor og far ikke er så ille allikevel. Uansett må jeg innrømme at slike historier ofte er de som føles mer ekte og er lettere å identifisere seg med enn mer karikerte amerikanske samfunn man ofte ser på film. Kanskje det rett og slett skyldes at jeg selv har vokst opp på bygda, men jeg tror i dette tilfellet det skyldes like mye et godt manus, velutviklete karakterer og ikke minst god regi. Tittelens Jim er Jim Roush som vender tilbake til småbyen han vokste opp i, etter å ha mislykkes på egen hånd i New York. Han hadde planer om et nervøst sammenbrudd, men oppdager fort at broren har kommet ham i forkjøpet. I hjembyen er alt som før, og det er tydelig at dette er den absolutte siste utvei for Jim. Han er i en evig diskusjon med sin bror om hvem som er mest mislykket (I mean, I'm a fuck-up, but you're a goddamn tragedy), har en mor som klemmer og koser unormalt mye og en, vel, ganske normal far som ikke blander seg inn altfor mye. Ikke minst har Jim en onkel som insisterer på å bli kalt Evil, selger dop fra fabrikken som Jims far eier og heller kjøper horer enn å ha kjærester fordi det er så mye billigere. Så skjer det uungåelige, Jim treffer sykepleieren Anika og blir selvsagt forelsket. Plutselig ser han muligheter for et bedre liv han ikke trodde fantes, men som det meste annet i hans liv klarer hans egen negative innstilling å skape problemer her også. Kanskje ikke den mest spennende handlingen sier du, men for min del var dette et av årets klare høydepunkt og kan fort dukke opp på listen når året skal summeres.

Det handler følgelig om det tragiske og det komiske, og hvordan tragedie kan bli komedie. Er alt så håpløst som Jim vil ha det til? Er håpløsheten hans mer et prinsipp enn en ærlig overbevisning? Det kan virke sånn når han for eksempel indirekte driver sin egen bror til et mislykket selvmordsforsøk. Dette blir starten på en rekke hendelser der Jim ser seg nødt til å ta ansvar for familien, enten han vil eller ei. Som han sier selv, han elsker dem til døde men klarer ikke samværet. En av filmens store styrker er nettopp manuset. Dette er James C. Strouses debut som manusforfatter, og han har skrevet et manus som inneholder velutviklete karakterer, noen fantastiske komiske ideer og akkurat passe seriøsitet til at alt av eventuelle nybegynnerfeil gikk meg hus forbi, som det så fint heter. Alt dette i tillegg til en fin balanse mellom det tragiske og det komiske, styrkes gjennom Steve Buscemis regi. Han klarer å holde denne balansen i sjakk hos skuespillerne som på sin side viser en flott timing. I tillegg er filmen klippet på en slik måte som også styrker hver scene. Det er mulig jeg er litt overengasjert nå, men det er ikke ofte man legger så mye merke til disse tingene. Som regel er det replikkene man ler og gråter av, men her synes jeg alt det andre som også er viktig for at en film skal fungere er på plass. Buscemi har bevist denne evnen før, da kanskje særlig i debutfilmen Trees Lounge [IMDb], men også i Sopranos-episoden "Pine Barrens" [IMDb] hvor drap blir gøy og moro.

Lonesome Jim er skutt på video (av økonomiske årsaker først og fremst) og dette fungerer absolutt til filmens fordel. Den kan virke noe kornete i begynnelsen, men dette er aldri noe problem og filmen er heldigvis milevis unna en dogmefilm. Video skaper ekstra dynamikk i små rom og mange av scenene understrekes ekstra. Badekarscenen med mor i begynnelsen og scenene hjemme hos Onkel Evil er gode eksempler på scener som blir ekstra klaustrofobiske med bruk av mini-DV, som faktisk er brukt mye i filmen. Skuespillerne skal også ha stor honnør. Casey Affleck er verdensmester i å se matalei og trøtt ut, Liv Tyler er akkurat passe søt og disse har god kjemi seg imellom. Buscemi-kompisene Seymour Cassel og Mark Boone Junior overgår nærmest seg selv som henholdsvis far og onkel. Så er det selvfølgelig mamma Sally, og jeg tror det er få som kan være mer glad i barna sine enn Mary Kay Place. I tillegg til dette, en gjeng med herlige barneskuespillere. God musikk i indiefilm har blitt en tradisjon og det er inget unntak denne gangen. Evan Lurie laget også musikken til Trees Lounge og filmen består av behagelig musikk som står i fin stil til resten av filmen. Det faktum at filmen har et minimalt budsjett (rundt $500 000) og skutt på kun 16 dager og på samme tid kan virke herlig upretensiøs men samtidig svært så ryddig, står det stor respekt av. Høye forventninger til tross, Lonesome Jim er årets store overraskelse selv om den er aldri så liten.