Gjemmestedet har vært borte i over et døgn! Det har fått meg til å innse hvor avhnegig jeg er av det. Noe som både irriterer og forbauser meg kraftig. Se frem til et snarlig bytte av server.

Noen ganske korte omtaler denne gangen. For å rekke over mest mulig går jeg for kvantitet og ikke kvalitet. På ordene fra meg i hvert fall. Mye bra film her folkens!

X-men: The Last Stand. Ratner er ingen Singer, men han skal ha for ganske fete action-scener og at han klarer å distrahere meg akkurat så mye at jeg ikke gidder å bry meg om hvem som står bak roret. Jeg savner likevel litt kjøtt på de nye karakterene samt en litt mer gjennomtenkt historie. Hva om de for eksempel hadde klart å gi Joss Whedons Astonishing X-men litt mer respekt og fulgt den gode historielinjen derfra litt nærmere? Filmen er moro selvfølgelig, men når ikke helt opp til de to første filmene. Samspillet mellom Ian McKellen og Patrick Stewart er som alltid bra og det var en genistrek å caste Kelsey Grammar som The Beast (selv om jeg gjerne skulle sett enda mer av ham!) og ikke minst Vinnie Jones som Juggernaut! Enkelte har pekt på at det lille påskeegget etter rulleteksten var litt unødvendig og tullete. Jeg synes det var helt riktig og i en fin tegneserietradisjon. Mitt forslag til en eventuell firer er å ta det hele litt ned nå og fokusere mer på de enkelte karakterene - krigen er på en måte over for denne gang.

The President's Last Bang er et beksvart thrillerdrama om en faktisk milepæl i koreansk historie - mordet på den diktatoriske presidenten Park Chun-hee i 1979. Ganske bra saker, grotesk morsom, men også innsiktsfull om styre og stell i Sør-korea under diktaturet. Presidenten ble drept av sjefen for det hemmelige politiet, KCIA, som det hersker tvil om var fanatisk opptatt av å gjøre Korea demokratisk eller bare en nutcase. Filmen framstiller han for så vidt som begge deler. I et intervju på ekstramaterialet til filmen kan regissør Im Sang-soo fortelle at filmen gjerne får det internasjonale publikumet til å le og flire, mens den virker dypt alvorlig og skremmende på det Sør-koreanske publikummet. Han mener selv at han har brutt en årelang tabugrense med filmen, og i over en måned etter filmen ble vist for første gang i Korea måtte Sang-soo ha livvakter. Filmen er bra den!

The Good, the Bad and the Ugly var en liten nedtur fra sånn jeg husker den. Og den utvidede utgaven føles i lengste laget. Uansett er det en god western som reddes av den vannvittig stiliserte shoot-outen på slutten, Eastwoods kulhet og Morricones sinnsyke soundtrack. Det er ikke så mye annet som er så bra som jeg husker i denne filmen, men på den positive siden er det ingenting som er dårlig heller. Den godes vandring gjennom ørkenen med den stygge blir litt langdryg, men ser også skikkelig vond ut. Den stygges møte med sin munkebror virker som et lite følelsesmessig påheng, som av en eller annen grunn ikke fungerer. Lurer også litt på hvorfor han er den eneste av de tre som blir påspandert denne luksusen? Alt i alt er det nok Eastwoods skikkelse som imponerer mest, om man ser bort fra den legendariske musikken. Og barn, husk høy faktor i sommer!

Whisper of the Heart er en skjønn og nydelig liten film. Nok en Ghibli-favoritt. Det er helt vanvittig hvordan disse folka får hverdagslighet og oppvekst til å bli noe så magisk og ektefølt. Jente møter gutt og det oppstår pen magi med små hint om at vår fantasi er i stand til å gi liv til både drømmer og skjebnen. Dette er også en av filmene fra Ghibli som ikke er regissert av Miyazaki eller Takahata, selv om den ligger ganske tett opp til begge to. Whisper of the Heart er en ren, vakker og rørende liten animé som vekket både smil og små tårer i øyekroken hos meg. Først og fremst på grunn av en ultrasjarmende hovedperson, men også på grunn av de små historiene rundt den gamle antikvaren. Om du ikke smelter av denne er du en kynisk og hard nøtt.

Jeg hadde visse forventninger til The Myth. Jeg synes kanskje likevel at dette er en Jackie Chan-film sånn midt på treet. Ikke kanon, og heller ikke supert. Scenen med rottelimrullebåndet var ganske morsom. The Myth forgår både i vår tid (eller muligens en nær fremtid) og i et mytisk Kina. Chan er en arkeolog (ja...) som delvis har trukket seg tilbake etter en uoverenstemmelse med tidligere partnere. Han har tilbakevennende drømmer/visjoner om seg selv som kriger i gamle Kina. Der forelsker han seg. I vår tid blir han lokket ut på nye arkeolog-eventyr med en gammel venn, og snart finner han spor etter både seg selv og sin utkårede i arkeologiske funn. Som forventet av en film med Jackie Chan er det flere sprell og humoristiske episoder som er ganske fornøyelige. Dessuten er den indiske prinsessen Mallika Sherawat noe av det peneste jeg har sett på svært lenge. Under historien ligger det en slags moralsk pekefinger rettet mot Kina og de historiske funnene som har blitt gjort der: ta vare på fortiden, og styrk vår identitet. Et tema som også Jet Li skrenser borti i sin siste film, Fearless. I mine øyne er dette en klar 1-0 seier til sistnevnte.

Det er mange grunner til å elske en Steven Soderbergh uten tung pengepung. Kafka er helt klart minst en av de grunnene. Bildene fra Praha er gjenkjennelige og gir en ganske interessant stil og inngang til Kafkas univers og liv. Morsomt. Jeg har sett en del av Soderbergh det siste halve året og må innrømme at jeg liker veldig godt de "mindre" filmene hans. Jeremy Irons spiller her Kafka, en kontorrotte som opplever å bli utsatt for og fanget i flere av de hendelsene den virkelig Kafka forfattet. Filmen er i stemningsfull svart/hvitt, men åpner for farger etter hvert som historiens Kafka penetrerer mer og mer en skremmende og labyrintisk konspirasjon. Absolutt verdt å se og nylig kommet på dvd i Norge.

Haze
Man forventer ikke akkurat solskinn fra Shinya Tsukamoto, og denne gangen har han laget en film som foregår i totalt og stummende mørke. Grusomt, klaustrofobisk og fascinerende. En mann våkner opp i totalt mørke, blødende fra et sår i magen. Han kravler, kryper og ruller rundt i mørket, og finner både ganger, en ytterst ubehagelig tanntorturopplevelse, lemlestede kropper og en kvinne i samme situasjon som seg selv. Filmen er ikke lenger en 50 minutter, men det er nok passe lengde for en slik film. Slutten føles litt brå og kryptisk (dvs. at jeg ikke skjønte stort av den...), og filmen anbefales ikke folk med fobier eller dårlig hjerte. Et råd før noen skulle finne på å se Haze er å skru av alle lys i rommet. Ellers vil du se fint lite.

Kekexili: Mountain Patrol
Eat your heart out Kurt Oddekalv! Kekexili omhandler nemlig en gruppe svært så dedikerte naturvernere i den isolerte regionen med samme navn i den nordvestre delen av Kina. Her blir bl.a. den tibetanske antelopen skutt ned for fote på grunn av den verdifulle pelsen. Gruppen som forsøker å bekjempe krypskytterene får besøk av en journalist fra Beijing som vil skrive en artikkel. Han blir med dyrevernerene ut i ødemarken og en svært så skjebnesvanger jakt på krypskytterene begynner. Filmen har klare western-trekk, og selv om jeg ikke ikke ble så revet med av temaet eller historien som jeg kanskje burde, så er filmen fryktelig vakker. Landskapsbildene oser uberørt natur, men viser også hvor malplassert både biler og menneskene er i fjellområdene. Begge sidene i konflikten er nådeløse mot hverandre og med våpen involvert kan man tenke seg hvordan dette går. En styggvakker film om menneskelig grusomhet og tankeløshet som ikke helt klarte å engasjere meg.

Stay: TMwtP tipset meg om denne, og jeg likte den veldig godt. Vi har vel sett mye av det før: hva er virkelighet, hva er drøm, hva er illusjon, og hva er sinnslidelse? Det er spørsmål en psykiater må slite med da han tar over pasienter for en annen utbrent psykiater. Etter hvert utvikler han en usunn interesse for en av pasientene, Henry, som sier han skal ta livet sitt om tre dager. Historien er kanskje ikke så original (selv om slutten faktisk klarer å overraske og stille en del undrende spørsmål), men filmen er lekker! Og den har noen oppfinnsomme sceneskifter som både forundrer og på en måte blir mer realistiske når slutten gir en tankevekkende oppsummering.