Denne anmeldelsen kommer ikke til å berøre temaer som scientologi, ulike former for psykologi, Katie Holmes eller andre idiotiske grunner til å ikke se M:I III. Da var vi kommet til den tredje installasjonen i M:I-serien, og denne gang har Cruise og co. valgt en regissør med fartstid fra TV, noe jeg synes absolutt er et godt valg. Som mange vet er Mission: Impossible opprinnelig en TV-serie som skapt av Bruce Geller i 1966 og gikk i syv sesonger frem til '73, før den kom tilbake i 1988 for tre sesonger. Jeg har lenge vært stor fan av serien og husker spesielt de tre siste sesongene. Når de laget den første filmen i 1996, var det først meningen at Peter Graves skulle gjenta rollen som Jim Phelps, men avslo nåe han fikk høre at Phelps døde på slutten. Dette, i tillegg til fokuseringen på en agent, førte også til at flere av skuespillerne fra TV-serien nektet å stille opp i gjesteroller som først planlagt. Rollen som Jim Phelps gikk som kjent til Jon Voight.

Nok trivia; M:I III har i mine øyne blitt en lekker blanding av de første filmene, og tjener godt på at Abrams regisserer. Tilbake er følelsen fra TV-serien, Ethan Hunt har blitt en slags Jim Phelps, og har nå ansvaret for å trene opp nye agenter. Samtidig lever han et dobbeltliv, sammen med sin nye forlovede som ikke har noe anelse hva Hunt egentlig gjør. Når en av hans elever (Felicity!) er i fare, er det vanskelig å gi slipp på fortiden og ballet er i gang. Koblingene til "Alias" er mange, og det er tydelig at Abrams har laget episoden han aldri hadde tid eller råd til. Dette er absolutt ikke negativt, og som fan av TV-serien liker jeg den TV-aktige følelsen. Filmen inneholder mye av agentaspektet fra den første filmen, samt litt herlig slo-mo action fra den andre. Sakte film og våpen er en herlig kombinasjon, og selv om det er brukt mye synes jeg fortsatt det fungerer. Det var nesten så jeg applauderte høylytt når Hunt kaster pistolen til Farris i begynnelsen av filmen. Herlig! Et annet TV-aspekt er følgelig det personlige, hvor Ethan nå prøver å stable et liv på beina, som selvfølgelig ikke går som smurt. Dette er også veldig tydelig og en viktig del av "Alias" og man kan si hva man vil om det, men jeg synes det skaper en bra dynamikk og hele filmen føles mer motivert. Det personlige motivet for å fange skurken føles alltid mer ekte enn at man bare gjør jobben. Samtidig kan det også føre til en til klissete scener, og man kunne kanskje spart seg sluttscenen og heller gitt Mr. Hunt et nytt mission impossible, slik de foregående filmene gjør. Planene for enda en oppfølger virker langt frem i tid, hvis det i hele tatt blir noe av.

Actionsekvensene er det ikke noe å utsette på. Masse bra eksplosjoner ispedd akkurat passe cheesy replikker, samt mye herlig agentmoro er det man forventer av M:I-filmene, og det får man her. Dessuten har de inkludert et herlig nikk til nedfiringa i hvelvet fra nummer 1 og jaggu kjører ikke Cruise motorsykkel uten hjelm til en flyplass akkurat slik han gjorde i...nettopp! Når det gjelder historien, er det denne som har vært mål for mye av kritikken filmen har mottatt. Nå er det ikke noe problem med motivet for historien; Hunt vil fange Davian fordi han har kidnappet Farris, eleven han har lært opp. Altså et personlig motiv, som etterhvert blir enda mer personlig. Dessuten er han i besittelse av den såkalte Harelabben, som også er et yndet tema blant kritikerne. Det er helt klart, i alle fall for meg, at dette er en macguffin og at det heller gjøres et poeng ut av at vi ikke får eller trenger å vite hva det er. Simon Peggs karakter foreslår at det er et våpen som kan utslette hele verden. Det holder for meg. Harelabben er kanskje unødvendig, men absolutt ikke noe å henge seg opp i. Samtidig har jeg lest at man etterlyser en twist i historien. Hva skal man det når man har masker? Mulig jeg er naiv, men de maskene lurer meg hver gang! Dessuten er det vel alltid slik at ikke alle er hva de utgir seg for, i hvertfall ikke i Mission: Impossible. Dessuten hadde filmen lidd hvis den skulle overforklare noe, det er nummer tre i serien og den avhenger litt at du har sett nummer en og to. En annen ting jeg reagerte på når jeg så filmen, var at man har valgt å ikke vise det siste ranet i Shanghai. Først ble jeg litt skuffet, men har egentlig forstått i ettertid at skuffelsen var mer et resultat av adrenalinrushet der og da. Man følte vel at man ikke kunne overgå innbruddet i CIA-bygget i den første filmen, og bestemte i stedet for å gi oss en ørliten pause. Greit nok.

Hva med skurken da? Philip Seymour Hoffman som skurk er selvfølgelig en genistrek. Han er akkurat passe tjukk og slesk til å være ufordragelig på akkurat en slik måte surker av dette kaliberet forventes å være. Ikke trenger jeg å bli noe videre kjent med ham heller. Mye bra skuespillere generelt; Cruise og Ving Rhames har utviklet et bra samspill gjennom de tre filmene, Michelle Monaghan gjentar nesten rollen i Kiss Kiss, Bang Bang og gjør det bra og Simon Pegg gjør en veldig bra dataekspert. Jeg hadde gledet meg lenge til denne, og selv om jeg ble noe skuffet da David Fincher ble uaktuell som regissør, ser jeg nå et dette er en type film som tjener på å ha en regissør som egentlig arbeider med TV. Det at man denne gang har inkludert IMF mer gleder en gammel fan, og også at filmen ikke i så stor grad bare fokuserer på Hunt, men at teamet hans også i større grad er med. Det skaper en fin balanse og gjør det hele hakket mer interessant. Som sagt er slutten noe skuffende (altså selve sluttscenen), men filmen er en drivende action med alt det innebærer og sett fra mitt ståsted, som fan av den gamle TV-serien, fungerer det godt med en TV-regissør i stolen og enda mer teamwork. Vi håper på et nytt mission Mr. Hunt, and that you decide to accept it.