Steven Soderbergh har de siste årene imponert meg mer som produsent enn regissør. Han står bak en rekke alternative, gode og viktige produksjoner fra kjente navn som bl.a. Richard Linklater, men det er lenge siden han virkelig imponerte fra regissørstolen. Da jeg først hørte om Bubble [IMDb] var det distribusjonsformen det ble fokusert på og ingen snakket spesielt om filmen i seg selv. Selv om filmens vidtfavnende og banebrytende prosjekt er interessant var det lite som forberedte meg på at den ville være så god som den faktisk er.

Bubble er en interessant og spesiell film på mange måter. Samme dag som den fikk en begrenset kinosirkulasjon i USA, ble den også sluppet på dvd, pay-per-view-TV og streamet over internett. Det er ikke første gang i videoens historie at slikt skjer. The Evil Dead [IMDb] ble sluppet samtidig på VHS og kino. Filmens største publikum var nok tenåringer med videospiller og filmen tjente seg godt inn på dette. Resten av bransjen var selvsagt mildt sagt forferdet over dette framstøtet. Soderbergh og kompani har nok møtt en del motbør de óg, men med tanke på sviktende kinoinntekter og et stadig økende salg på dvd og over internett finnes det antagelig sterkere krefter som anser dette som et spennende forprosjekt. Når det er sagt er det jo verdt å merke seg at dette i bunn og grunn er begrenset til USA. Det er der (og muligens i Canada) at filmen blir vist på kino og TV. Dvd'en kommer med den vanlige sonebegrensningen og bildeformatet som vanlig. Slik sett er dette et eksperiment innefor et begrenset område, men resultatet gir kanskje en pekepinn på hvordan filmdistribusjonen vil skje i fremtiden.

Bubble er en nedtonet og ganske minimalistisk filmøvelse. Manusforfatter Coleman Hough er første kvinne ut i en serie med skribenter som tar utgangspunkt i et område i USA. Historien, og filmen, skal formes av rekvisitter, miljø og mennesker i dette området. Sånn sett kan dette minne om et lite dogme-prosjekt, men likevel et prosjekt som ikke lar det filmatiske drukne i et grotesk autensitetsforsøk. Som et resultat virker Bubble faktisk mer virkelig, troverdig og autentisk enn noe de danske dogmatikere har fått til. Filmen er skutt på video, men ikke med virrete håndholdt kamera som vi kan være vant til. Her brukes det stativ, og kamera gjør få, om noen, brå bevegelser. Bildene har en kjølig ro som understreker den latente misnøyen i den amerikanske midtvestsmåbyen. Musikken blir framført på kassegitar av den velkjente Robert Pollard fra bandet Guided by Voices, og strekker seg fra småfengende til dyp melankoli. Skuespillerene er håndplukket fra innspillingsstedet og jobber ikke med dette til vanlig. Desto mer imponerende da skuespillet virker helstøpt og upåklagelig. En scene skildrer en mor som skal overlate sin to år gamle datter til barnevakten. Filmens autensitet blir understreket av barnets reaksjon som er helt naturlig, og gir oss en sterk indikasjon på at dette er skuespillerens egen datter. Slike små ting er det en hel rekke av i Bubble. Fra dukkefabrikken hovedpersonene jobber i, til utestedet de drikker øl, til de personlig (om stygt) innredete hjemmene.

Historien i Bubble omhandler arbeiderene på småbyens dukkefabrikk, og hvordan de reagerer da en ung og småkynisk kvinne får en vikarjobb der. En kveld blir hun drept, og da politiet oppklarer saken er ikke løsningen spesielt oppsiktsvekkende eller overraskende. Likevel er det noe gripende ved denne historien, og mest sannsynlig kommer det av måten den blir fortalt på. Det er amatørskuespillerenes naturalistiske innlevelse, politiets sannsynlige etterforskning, det autentiske miljøet, de enkle, men gode virkemidlene og filmens dønn troverdige helhet som gjør Bubble til en sterk film. Den er interessant og overraskende god film. Jeg ser allerede frem til Soderberghs neste forsøk.