Det er filmer som The American Astronaut [IMDb] som får det å vasse gjennom elendigheter og middelmådigheter til å virke verdt det. Slike små, men viktige, oppdagelser av tilsynelatende ubetydelige filmer er en av grunnene til at jeg ser mye film. Er jeg heldig støter jeg på en slik en gang i måneden. Som regel sjeldnere enn det. Min utilslørte filmglede bunner ofte ut i slike øyeblikk: å finne noe usett, originalt og idealistisk og helt utenom mainstream-filmen. The American Astronaut er intet mindre enn en svart/hvit rom-western-musikal produsert på minimalt budsjett. Og ja, den er skikkelig morsom.

Regissøren Cory McAbee spiller selv hovedrollen som den interplanetariske handelsmannen Samuel Curtis. På en avsidesliggende planet møter han sin tidligere kamerat og dansepartner, "The Blueberry Pirate", som gir ham et oppdrag: Levere en koffert med en "Real Live Girl" til Jupiter der han skal bytte henne i "The Boy Who Actually Saw A Woman's Breast" som igjen skal fraktes til kvinneplaneten Venus. Der skal "The Boy Who Actualle Saw A Woman's Breast" byttes i levningene etter Johnny R. - en mann som har fungert som "hingst" (mulig til avl...). Kvinnene på Venus har bare en mann om gangen, og når han dør kan ikke levningene hans utleveres før en ny "unghingst" har dukket opp. "The Boy Who Actually Saw A Woman's Breast" er visstnok perfekt til dette formålet. Samuel blir lovet en klekkelig belønning for utført frakt og arbeid og setter ufortrødent ut på sin lange reise. Selvfølgelig helt uvitende om at hans erkenemesis, Professor Heiss, er hakk i hæl. Handlingen er relativt surrealistisk, men filmen er et godt bevis på at begrensninger og kreativitet ofte er en uslåelig kombinasjon.

"It was round and soft. Ok?"
- The Boy Who Actually Saw A Woman's Breast

Universet handlingen foregår i er bortimot kvinnetomt. Med unntak av "Real Live Girl" og kvinnene på Venus er universet befolket av ubarberte kugutter, som er glad i en svingom (med hverandre selvfølgelig) og rockabilly. Musikken er dødtøff (fremført av ensemblet Billy Nayer Show), stemningen er som hentet fra ville vesten, med den første scenen fra saloonen som et definitivt høydepunkt. Sjekk for eksempel danse- og syngescenen på toalettet. Noe av det bedre i en musikalfilm jeg har sett! Filmen har selvfølgelig sine nedturer, men ikke mange av dem ødelegger helhetsinntrykket. Effektene er sparsomme, nesten ikke-tilstedeværende. Reisen gjennom rommet blir for eksempel vist ved hjelp av stillbilder av romskipet, som mest av alt minner om en minibuss med vinger, plassert på en stjernehimmel. Lyssettingen er som hentet ut av den ekspresjonistiske tradisjon, antagelig for å skjule de sparsomme kulissene mest mulig. På et punkt i filmen får vi også noen minutters skyggeteater, som et bevis på at filmen virkelig tør "å ta den helt ut" i sitt sterke kontrastlandskap. Skuespillet er ikke spesielt imponerende, ei er det spesielt viktig. The American Astronaut er en så unik opplevelse at kultstatusen allerede er sikret for evigheten. Det er bare den brå og totalt umotiverte slutten som er med på å ødelegge litt. Når den kommer ble jeg sittende igjen ganske snytt og skuffet over at McAbee ikke hadde de ekstra, sikkert ganske små, finansene til å dra det hele i land på en tilfredsstillende måte.

The American Astronaut kommer ut som en rom-western-musikal som kunne vært regissert av Kaurismäki i sine minst edruelige øyeblikk. Eller som en David Lynch på lattergass anno Eraserhead [IMDb]. Den er en dekonstruksjon av både vaner og fordommer i forhold til sci-fi. Den er en hyllest til Dennis Potter. Den er en B-film med klasse. Den er en tributt til Midnight Movie-fenomenet, men uten sjokkeffektene. Det den derimot har er kjærlighet både til western, sci-fi, musikaler og musikk generelt. Den er også en oppvisning i fortellerglede, filmglede og en langfinger rett i trynet på pengesløsende sci-fi-regissører uten annet enn tablåvisjoner. Jeg digger den hemningsløst, og unner alle filmelskere en kikk på The American Astronaut. Den er en fantastisk liten sak.