Wes Anderson-kollega og manusforfatter, Noah Baumbach har inntatt regissørstolen i denne litt oversette filmen fra i fjor. Oversett fordi den faktisk er meget bra. Og en merkelig oversett rolleprestasjon av Jeff Daniels som er forbausende overbevisende. Han oppviser en enorm tilstedeværelse i hver eneste scene han er med i. Baumbach reflekterer over sin egen, og sin brors barndom, i The Squid and the Whale [IMDb]. Og det er noe brutalt ærlig over denne historien som får meg til å føle at den enten er 100% sann eller sprunget ut av en vanvittig god fortellers sinn. Når det er sagt så er det også flere ting jeg ikke liker med The Squid and the Whale, men i all hovedsak er filmen en morsom, reflekterende og positiv opplevelse. Familien Berkman består av mor (Joan), far (Bernard) og deres to sønner, Walt (16 år) og Frank (10 år). Eller, den gjør i hvert fall det helt til Joan og Bernard bestemmer seg for å skilles. Bernard underviser i litteratur, mens han venter på at forfatterkarrieren skal ta seg opp igjen. Han er av den tweed-typen som alltid har rett, og seriøst mener at de fleste som ikke deler hans interesser er uinteressante filistinere. Hans verden, og mislykkethet, blir selvfølgelig satt i et annet lys da Joan gjør suksess som forfatter. Om det er sjalusien, Bernards person, begges sidesprang eller generell utmattethet som leder til skilsmissen er vanskelig å si, men utfallet er at brødrene må takle et nytt og vanskelig begrep: delt samvær.

Frank og Walt takler sine problemer og hverdag på vidt forskjellige måter. Walt hermer etter sin far og plukket opp floskler og utsagn han bruker videre uten egentlig helt å skjønne betydningen (beskriver Kafkas Metamorfosen som "very Kafkaesque" for eksempel). I det hele tatt sliter Walt med å bli oppfattet som mer populær og smart enn det han egentlig er. Han tyr til den enkleste utveien som er å stjele uhemmet for å oppnå den etterlengtede populariteten. Scenen der han framfører Pink Floyds Hey You som sin egen sang under en skolekonkurranse og vinner, er både morsom og vond. Det blir ikke bedre da hans far tydelig faller for en av sønnens medstudiner. Franks utvei tar en mer utagerende retning kan man si, i det han oppdager masturbasjon og de skjulte gledene det er å smøre sperm på bøkene i biblioteket eller andres skapdører. I det hele kan man få inntrykk av at brødrene lider noe fryktelig under foreldrenes vaklende og fiendtlige holdning. Spørsmålet jeg stiller meg er om dette egentlig er så uvanlige problemer, og om poenget er at vi egentlig skal synes så synd på disse barna. The Squid and the Whale er jo et resultat av Baumbachs egne opplevelser og man kan vel tenke seg at det også kan være en positiv opplevelse å ha foreldre som er så uttrykksfulle. I tillegg spørs det også om ikke foreldre i slike situasjoner ofte overfører sine egen usikkerhet og livssituasjon på barna. Det at de oppfører seg "unormalt" kan ikke og bør kanskje ikke i mange tilfeller tilskrives foreldrenes uansvarlighet, men mer som en naturlig side av det å vokse opp. Walt ønsker å være populær, få seg kjæreste og finne ut av sitt eget liv. Riktignok velger han enkle løsninger for å få dette til å skje kjapt, men spesielt unormalt er det ikke. Frank oppdager at han er et seksuelt vesen, at han kanskje ikke passer inn og han er sint. Ikke utypisk for alderen det heller. Poenget er at foreldrene ser seg selv som så viktige og med problemer så store at disse må påvirke ikke bare hvordan barna lever, men også at alle problemer barna måtte ha stammer fra foreldrenes. Brødrene selv er også overbevist om dette, og det er mulig de har rett. Jeg føler likevel at det kanskje ikke virker så sterkt som det i så fall burde. Moren Joan, og hennes nye kjæreste, Franks tennistrener virker å ha en god påvirkning på Frank i det minste, og noen av deres små scener er de mest lykkelige i hele filmen. Jeg tror derfor dette er en ren oppvekstskildring og ikke "skilsmissefilmen" flere vil ha den til å være.

The Squid and the Whale har en del til felles med Wes Andersons filmer, men ikke så mye som man skulle tro. Man kan kanskje si at dette er en mer skitten og realistisk utgave av Anderson, men noen ganger minner filmen meg mer om Todd Solondz i sine minst kyniske øyeblikk. Det er ikke alltid like positivt, og Baumbach balanserer hårfint på kanten. Han tipper noen ganger over, men skuespillet, og spesielt Jeff Daniels redder historien fra å synke ned i den hengemyra. Daniels gjør sin beste rolle som den vanvittig lite selvransakende faren. Musikken i filmen er flott, og til og med scenene med håndholdt kamera fungerer. The Squid and the Whale har ikke alle de merksnodighetene man kan være vant til fra Team Anderson, men Baumbach har definitivt funnet sin egen stemme med denne filmen. Det er først og fremst de sterke skuespillerene, dialogen og følelsen av troverdighet som løfter filmen. Og tittelen? Vel, du må nesten se filmen for å skjønne den.