Vil bare minne folket på at fristen for å levere rundbordsanmeldelser utgår til uka. De leverte anmeldelsene kan leses i forumet. Vi sparker i gang en ny runde etter påske.

• A History of Violence [IMDb]. David Cronenbergs siste film lover godt den første lille timen. Tidvis er det en ganske skremmende og bortimot genial beskrivelse av amerikansk småbyliv med en urovekkende undertone som kanskje bare David Lynch kunne gjort bedre. De moralske spørsmål rundt vold som problemløser virker å sette seg ganske godt, både gjennom Viggo Mortensens hovedperson, Tom Stall og hans tenåringssønn. Da man også skjønner at det hviler en skyldtung fortid over Tom (eller gjør det det?) vekkes interessen for at denne historien om vold kanskje kan ha noe for seg. Småbyen virker å verge over sine egne og den lystige stemningen i Toms kafeteria, men et eller annet er urovekkende galt. Slik fungerer filmen fint i en time, og den gruvekkende volden virker akkurat så malplassert, og så tilfeldig, at man kan rope "Kjør debatt!"
  Men så endrer historien seg til å bli et rent hevntokt. Tom reiser av gårde for å gjøre opp med sin "fortid" og trusselen mot familielivet ("The American Way of Living"), og det er her både historien og Cronenberg ikke treffer doskåla, men leggen. William Hurt som Toms bror overspiller så til de grader storbygangsteren at det nesten blir pinlig. Og volden blir grafisk, ufølsom og underminerer alt av min interesse og filmens tidligere spørsmål. Dette er ikke originalt. Det er heller ikke spesielt intelligent. Om dette beror på tegneserien filmen er basert på eller lemfeldig behandling av materialet fra Cronenbergs side aner jeg ikke. A History of Violence føyer seg uansett ikke spesielt godt inn i Cronenbergs filmografi selv om trusselen mot mennesket er oss selv, våre egne kropper og vår egen angst for hva som skjuler seg under overflaten.
  A History of Violence får stort plusspoeng for et godt og interessant utgangspunkt, men kræsjlander hardt og unødvendig på ren tydelighet og forspilte sjanser. At denne filmen i det hele tatt har oppnådd så høy aktelse hos enkelte er mer enn jeg kan fatte.
• Good Night & Good Luck. [IMDb] omhandler, som de fleste sikkert vet, den banebrytende journalisten Ed Murrows arbeid med å avsløre senator McCarthy heksejakt på kommunister som fint lite annet enn en måte å kvitte seg med motstandere på. Denne filmen handler om ytringsfrihet vil mange hevde, men den handler også om skjebner i medieindustrien på 50-tallet og ikke minst om TV-mediets utvikling som framlagt i Neil Postmans Amusing Ourselves to Death eller Edtv [IMDb] (jeg kunne ikke dy meg...). Det har blitt sagt før, men dette er faktisk skuespillerenes film og de gjør sine saker meget bra. David Strathairn er fantastisk som Murrow, og jeg vil i tillegg også framheve Ray Wise som den mindre suksessfulle og tragiske Don Hollenbeck. Redaksjonens argumentasjon i forhold til McCarthy er glimrende orkestrert og man kan føle intensiteten til journalistene når tilbakemeldingen på innslagene kommer. Filmen er skutt i svart/hvitt og med et tidsrikitg jazz-soundtrack er Good Night & Good Luck. en mer åpenbarende og tilfredsstillende opplevelse enn noen kunne forvente. Det er selvfølgelig George Clooney og hans Participant Pictures som står bak. Et par ting fungerer mindre bra, som ekteskapet mellom Robert Downey Jr.s og Patricia Clarksons karakterer. Riktignok skaper dette problemer for arbeidsplassen, men jeg ser ikke helt funksjonen dette har for historien og det blir et ganske malplassert subplot. Foto er glidende og fint, og arkivklippene med den virkelige McCarthy fungerer glimrende. Akkurat disse klippene er definitivt de sterkeste i hele filmen, og gir den et autentisk og dokumentarisk preg. Jeg synes kanskje ikke denne filmen er så viktig som mange skal ha det til, men du kan gjøre mye verre ting enn å oppsøke Participants samfunnsbevisste filmer i dag.
• Enron: The Smartest Guys in the Room [IMDb] er en smart økonomisk thriller-dokumentar. Faktisk er det en av de bedre dokumentarene jeg har sett. Den er spennende, intelligent og full av tragiske menneskeskjebner. Dokumentaren setter seg fore å forklare og analysere en av dette århundrets største privatøkonomiske katastrofer - gigantselskapet Enrons selvutslettelse. Med den mest selvfølgelig arroganse ("I'm fuckin' smart!") utnyttet en liten gruppe menn selskapets posisjon i kraftmarkedet til å tilegne seg selv anseelse og beløp i hundremillionersklassen. Samtidig som det tilsynelatende ufeilbarlige selskapet skjulte sine egne tap i hundrevis av datter- og skinnselskaper. Da metodene deres ble oppdaget og det ble klart at bl.a. Arthur Andersen og en rekke storbanker hadde blitt "lurt" dukket også alle de tragiske menneskelige skjebnene til overflaten. Direktøren Ken Lay tok sitt eget liv, og flere av de ledende skikkelsene knakk fullstendig sammen. Likevel gikk det verst ut over arbeiderene som mistet pensjonspenger og en sikker arbeidsplass. Dokumentaren benytter seg i all hovedsak av snakkende hoder som ofte har mye fornuftig å bidra med i oppnøsting av historien om et fåtall hvitsnippforbrytere som aldri trodde de skulle bli oppdaget. Dokumentaren er basert på en bok skrevet av journalister og den klarer ikke helt å slite seg fra denne stilen, ei heller den oppsøkende journalistens fortreffelighet. Den blir, kanskje derfor, aldri for vanskelig å følge med på, men heller ikke så enkel at det ikke føles friskt. Dette er et gjentagende tema i vår tid med store korporasjoner og du skal ikke se bort i fra at det sitter en del toppsjefer rundt omkring og tenker på Enron når journalistene banker på døra.

Soundtrack til denne posten:
Ladytrons tredje studioalbum Witching Hour er fortsatt preget av bandets gitarvegger og discopop, men ikke like hektisk som tidligere. Platen vitner om en sterkere popsensitivitet og svært så nynnbare melodier. Dette blir heldigvis heller aldri pop for de store massene, selv om det garantert gjør seg på et dansegulv. Musikken og teksten er i så måte ganske schizofren ("Why are you dancing when you could be alone?"), og mange vil nok slite litt med forholdet organiske lyder og det elektroniske øset på samme måte som det også er vanskelig å si om dette bandet innehar en ekte indie-holdning eller bare lager festmusikk. Den vanskelige blandingen av varme poplåter og en elektronisk distanse er noe Ladytron evner å skape på Witching Hour. Jeg liker det ganske godt.