Studio Ghibli er ikke bare en av Japans største stoltheter, men i mine øyne det udiskutabelt beste animasjonsstudioet i verden. Punktum. Hvorfor? Riktignok driver studioet kun med 2D-animasjon, men det er uhyre sjelden jeg ser en virkelig god 3D-animasjon uansett. Studio Ghibli legger mye arbeid i karakterer, setting og historie. Mye mer enn sine motparter i USA. Der selskap som Disney og Dreamworks ofte virker å kjøre en "hit-or-miss"-taktikk kan man bortimot alltid forvente at Studio Ghibli aldri slutter å forundre, røre og underholde. De leverer alltid varene. Dette instinktet må antagelig tilskrives studioets grunnleggere: Hayao Miyazaki og Isao Takahata. Disse to innehar mer erfaring, følelse for animasjon og fortellerevne enn alle vestlige animasjonsfabrikker tilsammen. Deres samarbeid strekker seg helt tilbake til 60-tallet, og da spesielt til den banebrytende Prince of the Sun: The Great Adventure of Horus [IMDb]. Miyazaki er nok den mest bejublete av dem og regnes som den sanne auteuren av de to. Sannheten, i hvert fall slik kjennerene forstår den, er vel mer at Takahata er læremesteren som sjelden tar del i selve animasjonsprosessen. Derfor virker hans produksjon mindre sammenhengende, da han som oftest bare står bak design, karakterutvikling og historien i de filmene han står som regissør for. Temaene han tar for seg er likevel sammenhengende og mange vil nok påstå at han vel så mye er en auteur som hans yngre elev. Takahata beveger seg mer innenfor et langt mer realistisk materiale enn Miyazaki og nettopp derfor må nok også jeg innrømme at den sistes filmer føles mer tiltalende for meg. Likevel er det ikke å komme bort fra at Takahata også produserer noen uendelig vakre historier og animasjonsfilmer. Men de blir liksom aldri filmer jeg føler for å se mange ganger. Miyazaki derimot kan jeg godt vende tilbake til igjen og igjen, og for meg er de alle eksempler på den ypperste og reneste formen for virkelighetsflukt jeg kan tenke meg. Hans sterkt fantasiorienterte filmer henter materiale fra vestlige barnebøker og fra japansk mytologi, og de aller fleste av dem er like gode barnefilmer som filmer for oss voksne. Og det flotteste med det er at det er karakterene og historien som er viktig, og ikke den selvrefererende og ironiske humoren vi har blitt så vant til fra amerikansk animasjonsfilm. Det finnes ikke noe jålete eller tilgjort over disse filmene. De er bare fantastiske, animerte, veldig gode og universelle fortellinger. Det er fint lite annet å gjøre enn å la seg overvelde av Takahatas realistiske samfunns- og karakterportretter eller fly med Miyazaki og hans unge jenter i kampen mot verdens ondskap. Den engelske dvd-utgiveren Optimum har det siste året sluppet en rekke gode Studio Ghibli-utgivelser. Omtalene under er alle basert på disse.

• Nausicaä of the Valley of the Wind [IMDb] er muligens den beste animerte filmen jeg har sett. Den ble i utgangspunktet produsert før og utenfor Studio Ghibli, men regnes også som filmen som etablerte selskapet. Det kan derfor argumenteres sterkt for at filmen både i stil, innhold og betydning er en svært viktig film i Studio Ghibli-filmografien. Studio Ghibli ble, etter noen års planlegging, etablert i 1985. Denne filmen er basert på et manus som skulle bli film, pengene uteble, og historien ble en lang manga i stedet. Mangaen ble så populær at penger til å lage en film likevel dukket opp. Således er, selv om filmen er fra 1983/84, Nausicaä of the Valley of the Wind den første filmen i selskapets historie. Og for en film det er! Jeg er så begeistret for denne at jeg nesten ikke har ord. Den er så uvirkelig, så flott, og merkelig engasjerende. Tegningene er ikke så klare og rene som de nyere filmene til Miyazaki, og enkelte av tablåene minner meg mye om min gamle helt Moebius. Dette er likevel anime på sitt aller beste, og den verdenen som utbroderes er det ingen som kan matche. Filmen innehar både sci-fi og fantasy-elementer, men tolkes ofte i retning av en økologisk kommentar. Historien tar sted i fremtid der verden slik vi kjenner den er totalt forandret etter en enorm ødeleggelse utslettet jordens økosystem og majoriteten av menneskene. Bortsett fra enkelte idylliske plasser er jorden gjengrodd av en giftig og dødelig jungel befolket av insekter så store som hus. Selvfølgelig er det ikke naturen i seg selv som er trusselen her, men menneskene, og de er seg selv like. Kun en ung jente, Nausicaä i tittelen, har en sjelden egenskap og kan redde både verden og menneskeheten. Det blir etter hvert klart at både jungelen og insektene, selv om de virker dødbringende på menneskene, har en misjon større enn seg selv. Naturen rydder og renser opp våre ødeleggelser på naturens egen måte. Dette er det bare Nausicaä som forstår. Navnet hennes er forøvrig hentet fra gresk mytologi som prinsessen som hjelper Odyssevs, mens hennes karakter er hentet fra japansk mytologi; "prinsessen som elsket insekter". Nausicaä er en fredselskende skikkelse, men er en dyktig kriger, flyger og innehar sterk empati til dyr og insekter. Poenget med historien antar jeg er en beskrivelse av en økologisk krise og hvordan naturen arbeider mot en slags harmoni der menneskene til stadighet ødelegger med sine stridigheter. Nausicaä of the Valley of the Wind er en stor fortelling. En fantastisk virkelighet, med mektige tablåer, sterke karakterer og mye action. Jeg elsker den!
• Det er generelt mye flyving i Miyazakis filmer. Så også i Kiki's Delivery Service [IMDb] der en ung heks reiser ut i verden på sopelime i følge med sin svært så sjarmerende katt. Filmen er Miyazakis fjerde film for Studio Ghibli og representerer selskapets mer barnevennlige repertoar. Det gjør den ikke noe mindre fantastisk. Den er mye mer rolig og gjenkjennelig øvelse enn f.eks. Nausicaä of the Valley of the Wind og Princess Mononoke [IMDb]. Kiki's Delivery Service er basert på en barnebok, og verdenen som skapes her minner mye om Miyazakis siste film Howl's Moving Castle [IMDb]. Det er en virkelig verden med tog, trikk, butikker, luftskip og ekte mennesker ispedd en liten dose magi. Heksen Kiki må ut i verden og utforske sine muligheter og kanskje finne den ene magiske evnen hun kan leve av. Problemet er at det eneste Kiki kan er å fly og snakke med katten sin, Jiji. Da hun ikke utvikler flere magiske krefter begynner hun som flyvende bud og vi følger hennes hverdag med å levere pakker, vanskelighetene med å skaffe seg penger og, kanskje det viktigste, venner. En gutt på samme aldre får stor interesse for Kiki og deres forhold setter snart sine spor på både hennes arbeid og magiske evner. Ulykkelig må Kiki utforske andre sider av sitt liv. Der finner hun både vennskap og lykke. Dette er skildret på et så minimalistisk og følsomt vis at man ikke kan la være å bli engasjert og historiens genialitet er at det nettopp er dette den fokuserer på og de magiske smådryppene blir bare lett krydder i forhold. Hovedpersonen, Kiki, er veldig sjarmerende og virker å skape stor sympati både overfor sine nærmeste og tilskuerene. Kiki får til slutt bruk for sopelimen igjen, og da hun trenger sine evner som aller mest vender de tilbake. Kiki's Delivery Service er en lett opplevelse, med et mye renere og glattere uttrykk enn Nausicaä of the Valley of the Wind. Noen vil kanskje synes den er litt for lett og enkel, men i bunn og grunn er dette en ultrasjarmerende film hvor Miyazaki virkelig får boltre seg i luften med Kiki.
• Pom Poko [IMDb] er Takahatas tredje film under Studio Ghibli-logoen. Det er mulig jeg egentlig ikke helt forstår Pom Poko for jeg synes den er usammenhengende, rotete og litt for lang. I utgangspunktet er det en søt historie basert på japanske folkelegender om vaskebjørner (Tanuki) med magiske evner. De kan forandre skikkelse og bruker testiklene(?) sine til de utroligste ting. Historien dreier seg rundt en flokk med tanuki som lever i fred og fordragelighet helt til menneskene bestemmer seg for å bygge store boligkompleks i deres område. I så måte kan dette minne litt om Richard Adams' Watership Down. Sammenlikningen når forøvrig ikke langt, for vaskebjørnene her bestemmer seg for å gjenoppvekke sine gamle magiske evner og bekjempe menneskenes inngripen. Vaskebjørnene iverksetter en rekke gerilja-aktige angrep på utbyggingene og beveger seg lengre og lengre inn på menneskenes territorie. Angrepene og de merkelige hendelsene dette setter i gang går ikke upåaktet hen og vaskebjørnene følger nøye utviklingen på sitt eget TV-apparat. Filmens siste bilde viser en vaskebjørn som taler direkte til oss og trygler om at vi må vise mer omtenksomhet og nøysomhet mot vaskebjørner, dyr og natur generelt. Slik er det neppe vanskelig å forstå denne filmen som noe annet enn en kritikk av menneskenes økologiske uansvarlighet og inngripen i naturen. Et godt og idealistisk formål selvsagt. Jeg synes likevel ikke denne historien er spesielt godt fortalt. Den virrer hit og dit, uten noen egentlig hovedkarakter eller målrettethet. Vaskebjørnenes liv og medtatthet blir for så vidt godt gjennomført, men noe større engasjement eller interesse vekkes ikke hos meg. Myten rundt vaskebjørnenes evner kan virke surrealistisk for oss som ikke helt forstår deres posisjon i folkefortellingene, men jeg synes kanskje det største problemet er en form for identitet her. Dyrene forandrer til stadig skikkelse fra blanke tavler, til mer naturtro vaskebjørner til et mer kosedyrliknende utseende. I så måte er denne filmen kanskje den av Takahatas som ligger tettest opp mot Miyazakis filmer. Den er upåklagelig teknisk, og animasjonenen er supre. Formforandringen man hele tiden ser i vaskebjørnene er jo også noe som går igjen i Miyazakis filmer; fra de truende evig foranderlige skikkelsene i Chihiro og heksene til den unge jenta/gamle kvinnen i Howl's Moving Castle. Det fungerer også fint her, og understreker vaskebjørnenes lekne og late natur. Det er antagelig mange hentydninger og spill på legender og myter i denne filmen som går meg hus forbi, men jeg må presisere at filmen fint kan forstås fra vårt ståsted da meningen er overtydelig. Pom Poko er fin å se på, den er tidvis ganske leken, men humoren treffer meg ikke helt. Filmen er for lang og den makter ikke skape en forventet identifisering og engasjement.

Soundtrack til denne posten:
Calexico: Garden Ruin [AMG]
Garden Ruin er muligens Calexicos mest melodiøse og fengende plate så langt. Med en betraktelig mer popaktig stil enn tidligere, er ikke mexicana-originaliteten glemt i det hele tatt. Vekten ligger bare mer på melodiene enn tidligere, og selv om lydbildet er det samme er dette en mer helstøpt plate der ingen låter egentlig skiller seg ut. Garden Ruin innehar spansk sang, mexicanske blåsere, vindskeiv pianoklimpring og står sterkt som en helhet. Den når likevel ikke helt opp til den søkende originaliteten fra The Black Light [AMG].