Når Jet Li sier farvel til kamsportfilmen for alltid er det godt at han gjør det med en film som Fearless [IMDb]. Jeg tror kanskje ikke jeg har sett en bedre kung fu-film (eller wushu som jeg har lært at den riktige betegnelsen er) på veldig lang tid. Fearless er på mange måter kvintessensen av det Jet Li har drevet med de siste tyve årene. Passende er det derfor at dette er filmen regissør Ronny Yu vender tilbake til Hong Kong, etter noen miserable år i Hollywood, for å gjøre. Jeg er mildt sagt over meg av begeistring og vil bombastisk uttale at maken til emosjonell wushu vil verden sjelden se igjen.

Fearless er historien om Huo Yuan Jia, en kinesisk folkhelt og kampsportspesialist som brukte sine evner til å gjenvinne kineserenenes nasjonalfølelse og selvaktelse på begynnelsen av 1900-tallet. I så måte er dette en erketradisjonell biopic, og som alle slike har den måttet tåle en del kritikk. For meg som utenforstående er den bare en knakende god kung fu-film med substans, hjerte og hjerne. Huo Yuan Jia starter sin karriere som en mann med liten selvinnsikt og den store ambisjonen om å bli en ubeseiret mester. Det går selvfølgelig galt og vår mann dreper, blir nesten drept og må til slutt lære noe om livet utenfor sin egen lille verden. Det er denne lærdommen han tar med seg videre og skaper både en skole, en læreretning og en mentalitet kineserene kan være stolte av. Vi snakker selvfølgelig et ganske så svulstig drama her, men likefullt en ektefølt og mistenkelig autentisk film.

Borte er magien, de vanvittige show-off'ene og mye av den melodramatiske stemningen slike Hong Kong-filmer gjerne innehar, og i stedet får vi en film som, riktignok er ganske retro i stil, men også føles farlig frisk. Det må nok godeste Li ta mye av æren for. I mine øyne har han aldri vært noen stor skuespiller, selv om han innehar den rollen bedre enn både Jackie Chan og ja, Bruce Lee. Det spesielle med Jet Li er hans nesten insisterende tilstedeværelse. Jeg vet at når han dukker opp på skjermen (for det er vel et fåtall av oss som har sett mannen på et lerret?) så vil det alltid slå gnister. Enten det er de vaier-pumpede scenene, eller de mer melankolske stundene, så er han en skikkelse man ikke kan ta øynene fra. Vel begynner han også å dra på årene, men i Fearless synes ikke dette i det hele tatt, og det er mulig det er et riktig valg å trekke seg nå. Jeg blir uansett aldri lei av å se denne seriøse og filosofiske wushu-artisten opptre. Og i Fearless er det nok å se på. Historien får riktignok mye tid, og gir kanskje en pekepinn på hva Li planlegger som neste trekk i karrieren, men aldri så mye at det ikke gir seg utslag i en meningsfull kampscene.

Huo Yuan Jia kjempet mot alle de store vestlige og japanske kampsportspesialistene, og det var til slutt bare juks han måtte gi tapt for. I så måte er hans historie en viktig del av den kinesiske historien på begynnelsen av forrige århundre. Flere likheter med Jet Li selv er slående. De kjemper begge på scener for et publikum. De har begge et publikum utenfor deres eget land, og de velger begge til slutt å gi noe tilbake til den kulturen som har skapt dem. Huo Yuan Jia er Jet Li og omvendt. Selv i den siste kampen med den japanske mesteren, der historien kunne blitt brukt til å spe på den alltid så spente stemningen mellom Kina og Japan, er humanismen i Fearless og Jet Lis karriere tydelig. Den japanske mesteren har alt å vinne, men viser at han har møtt sin overmann på den eneste naturlige måten. Jeg sier adjø til Jet Li i denne typen filmer og konstanterer at Fearless er intet mindre enn et mesterverk og en av årets aller beste filmer.