Fransk-islandske Dagur Kári, som lagde den relativt gode Nói Albínói [IMDb], har fylt kameraet sitt med kornete svart/hvitt-film og reist til Danmark for å lage denne filmen. Det var både lurt og litt for snartenkt kanskje. I følge Kári selv er dette en slags hyllest til europeisk 60-tallsfilm, og de fleste vil helt sikkert se en bit av både Godard og Truffaut i Voksne mennesker [IMDb]. Kanskje de fleste også vil være fornøyd med det. Kári har i hvert fall funnet en slags retroaktig stil mange vil like.

Filmen begynner med en morsom scene. Veldig morsom faktisk, og fortsetter slik en god stund. Hovedpersonen Daniel, i skuespiller Jakob Cedergrens skikkelse, har en naturlighet over seg som passer filmen godt. Det komiske elementet som bare kalles Morfar, spilles av det humoristiske talentet Nicolas Bro, og selv om han kanskje er litt malplassert her er han alltid morsom. Den kvinnelige hovedpersonen Franc (Tilly Scott Pedersen) har trekk som kan minne om en langhåret Jean Seberg. Daniel lever fra dag til dag som graffiti-kunstner og i følge likningskontoret har han bare tjent 40 kroner de siste fire årene. Morfars største ønske er å få seg en kjæreste, Franc for eksempel, men når Daniel kaprer henne og vennskapet med Morfar slår sprekker går han for sitt nest høyeste ønske - å bli fotballdommer. I Franc finner Daniel en like ubesluttsom og likeglad sjelevenn. Kjærligheten er en fin ting. Helt til hun blir gravid og virkeligheten innhenter paret. Omtrent på samme tidspunkt tar historien en omvei og vi følger en dommer, som har dømt Daniel til samfunnstjeneste, og hans ubesluttsomhet i privatlivet. Historien vender tilbake til Franc og Daniel og i et lite øyeblikk ser han henne i farger, slik vi også gjør det, og øyeblikket er et innslag av magisk realisme. Et enkelt triks som trakk meg ut av filmens søvnige avslutning. Morsomt er det jo også at Francs mor skal bli mormor, og selvfølgelig ender til sengs med ingen ringere enn...

Jeg har valgt å benevne denne filmen med både den originale tittelen, Voksne mennesker, og den internasjonale, Dark Horse fordi de sier vidt forskjellige ting om historien. Det er først og fremst en historie om Daniel og Franc som opplever at virkeligheten kanskje er litt større enn dem selv - og må akseptere at de nettopp har blitt voksne mennesker. "Dark Horse" er en betegnelse på en outsider, det minst forventede valget. Som et slags wildcard gir historien oss et bevis på skjebnens nådeløshet og ironi. Og en slags følelse av at det man aller mest ønsker seg muligens er synonymt med det man trenger aller minst. Slik er Voksne mennesker en småsøt historie, om enn like ubesluttsom som sine karakterer.

Om en film som dette vil det alltid være mange meninger. Jeg ser for meg at enkelte vil forgude stilen, se gjennom alle sine Godard-DVD'er og tro at filmen er gjenoppfunnet. Jeg for min del lar meg ikke begeistre i like stor grad. Nybølgefilm med dansk humor, og islandsk følelse virker kanskje friskt, og filmen er for all del periodevis ganske fornøyelig. Men i bunn og grunn er dette ting vi har sett hundre ganger før. Svart/hvitt-fotoet fungerer fint opp til et visst punkt. Helt til det begynner å bli litt vinglete og kortfilmkunstnerisk, og når fargene er der i et lite øyeblikk tenker jeg: "Aha! Det var derfor filmen er i svart/hvitt!" Da faller korthuset sammen. Hele filmen, eller i det minste historien om Daniel og Franc, bygger opp mot denne scenen og det er da man forstår at dette egentlig er en film på en time, og ikke nesten det dobbelte. Historien om dommeren er fullstendig malplassert og en kortfilm i sin egen rett. Morfar er Daniels kamerat, og balansen mellom dem er fin, men hans historie blir også så altfor fort avkuttet. Når man i tillegg ønsker å se mer av den smått sympatiske hovedrollen og hans outsider-liv er det for mange mangler i historien til at den føles som en helhet. Delene fungerer utmerket hver for seg, men Kári er en litt for ubesluttsom og lite streng orkesterleder til å få alle til å spille samme melodi. Musikken i filmen er forøvrig av regissørens eget band Slowblow og faktisk feiende flott. Ikke nok til å skape den etterlengtede helheten, ei heller meningen som karakterene så målløst leter etter. Voksne mennesker er en ganske fin, rotete og lite fullendt film. Nyt den om du vil.