"Remember, remember, the fifth of November, gunpowder treason and plot. I see no reason why the gunpowder treason should ever be forgot."
-fra The Bonfire Prayer

Noen vil hevde at tegnserier, sci-fi- eller action-filmer aldri vil kunne si noe viktig utover populærkulturelle referanser. Vel, etter å ha sett V for Vendetta [IMDb] blir noen nødt til å tenke en gang til. V for Vendetta ble skapt av kanskje verdens mest seminale tegneserieforfatter, Alan Moore, under Margaret Thatchers regime på 80-tallet, og tegneserien må på flere nivåer leses inn i denne tiden. Filmen derimot tar faktisk et skritt videre og makter å kommentere sin samtid på en aktuell og skremmende måte. Jeg er fristet til å døpe den om til V for Virkelig, Vanskelig og Viktig.

I en nær eller parallell framtid har Storbritannia isolert seg fra resten av verden. Det har blitt opprettet et totalitært regime med et overhode i Kansler Sutler, basert på frykt, intoleranse og makt. Parallellene til Hitler-Tyskland er mange, men ikke for overtydelige. I undergrunnen har en mystisk maskekledd skikkelse dukket opp. Han kaller seg bare V, og benytter seg av terrorismens virkemidler som pragmatisk oppvekker. Den uskyldige Evey blir en dag reddet av V fra "samfunnspolitiet" The Fingers. Fra den dag av blir hennes liv aldri det samme, og i det Vs planer utvikler seg blir hun dratt med i hans spill. Spørsmålet er ikke om V er en helt eller fiende av samfunnet, for han er begge deler. Spørsmålet er heller hvordan tyranniske regimer utøver sin makt over folket og dermed skaper skikkelser som V. Han er en ytterst ambivalent figur mest fordi han mål alltid helliger middelet. Det samme kan sies om hans fiender. For Evey og noen hardt arbeidende og ærlige politimenn blir det også etter hvert klart at Vs vendetta er minst like personlig som politisk motivert.

V for Virkelig
Jeg ble tidvis ganske opprørt av denne filmen. Tidvis kvalm og mistroende til mennesket. Virkeligheten som skildres i V for Vendetta har tatt en annen form enn vår egen, men virkemidlene som benyttes i stat og samfunn er både definerbare og høyst gjenkjennelige. Media har blitt en del av staten, og benyttes for å dekke over de feil og ugjerninger denne utøver. Menneskets frykt for det ukjente og hverandre utnyttes som makttilegnelse. "Degenererte" som homofile, muslimer og fritenkere blir anholdt og plassert i konsentrasjonsleire på den britiske landsbygda. Her utøves det utenkelige eksperimenter på dem. Statslederen har alliert seg med en gruppe mennesker som alle på et vis er skyldige i Vs øyne. Virkeligheten her er selvfølgelig mangedoblet, men det finnes trekk fra flere samfunn vi kjenner i dag. Noen ganger blir det så nært, og grusomt øyeåpnende at jeg beskylder meg selv for ikke å ha trukket de samme konklusjonene. Men hvem vet, kanskje det er rebellen og opprøreren i meg som snakker.

V for Vanskelig
Denne filmen er ikke rent politisk, og vil nok splitte sitt publikum i mye større grad enn George Clooneys siste tørre, men velmenende rundturer innenfor emnet. Filmen, og V, sier det ganske klart: Dette handler om idéer, og idéer kan være farlige, idéer er skuddsikre og en ideologi kan være uendelig mye mer viktig, virkelig og vanskelig enn pragmatiske tyranner. Jeg har lest et par amerikanske anmeldelser av denne filmen, og det de aller fleste av dem har felles er at de ikke tar dette helt alvorlig. Referansene til tegneserien som form og sammenlikningen med Batman er ganske på jordet. De er også fryktelig reserverte. Ingen vil ta side med en revolusjonær anarkist, til tross for at det han kjemper mot er det vi, som moderne mennesker, liker å ta avstand fra. En del er tydelig vrange i sin argumentasjon, og peker på små idiotiske detaljer, uten å egentlig tørre eller ville se det store bildet. Sånn sett tror jeg nok V for Vendetta er en vanskelig film. En annen grunn til dette er at denne historien er så mektig. Så full av allusjoner, illusjoner og kjente metaforer. Heldigvis har den få, om noen, tegnserieaktige trekk. Det er også en styrke da det blir vanskeligere å avskrive den som en ren underholdningsfilm.

V for Viktig
Det er lenge siden jeg leste Moores serie, men kan ikke huske at den gjorde det samme inntrykket som denne filmen. Om det er hans materiale som gjør denne filmen så aktuell for meg, eller om det er teamet bak filmen, skal jeg ikke spekulere i, men jeg må konkludere med at ingen populærkulturell fortelling virker mer viktig akkurat nå enn V for Vendetta. I bunn og grunn handler filmen om det vi mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre. Basert på frykt, angst og en ensomhet skapt av oss selv. Det moderne samfunn er nødt til å opprette fiendebilder for å ufarliggjøre og rettferdiggjøre vårt eget levevis. Våre egne idéer er bedre enn alle andres. Våre tanker er sakrale, de fremmedes er blasfemiske og en trussel. Intoleransen er stor og våre maktbegreper og appareter er basert på frykt alene. V sier at folket ikke skal frykte sine regjeringer, men at regjeringene frykter sitt folk. Slik blir idéer viktige, virkelige og vanskelige. V for Vendetta levendegjør hele denne idéen i skikkelsen V og filmens sluttscene der store deler av folket, iført Guy Fawkes-masker, beveger seg gjennom Londons gater gjør hans idé virkelig.

Evey: Who are you?
V: Who? Who is but the form following the function of what. And what I am is a man in a mask.
Evey: I can see that.
V: Of course you can. I am not questioning your powers of observation. I'm merely remarking upon the paradox of asking a masked man who he is.

Filmens regissør, James McTeigue er mangeårig samarbeidspartner med Wachowski-brødrene, og på mange måter virker det som om det er bra at brødrene kun står for manus og produksjon på V for Vendetta. Her er det kun en scene som kan minne om den mer tegneserieaktige og kung fu-estetiske stilen fra Matrix-filmene. McTeigue er nok en mer forsiktig, og kanskje usikker, regissør. Ingen store krumspring og få imponerende effekter. Kun en veldig god historie. Filmen har nok mer til felles med Fight Club i forståelse enn nevnte trilogi. Håpet ligger i at filmen ikke helt mister fascinasjonen over tid slik Fight Club gjorde. Skuespillerene gjør sine saker bra. Natalie Portman bringer en mer human og kjærlig faktor inn i historien, og lar oss se andre sider av den målrettede V. Både hun og Hugo Weaving spiller på et bredt spekter, men Weaving imponerer kanskje aller mest. Vi ser aldri ansiktet hans, og han er nødt til å formidle Vs personlighet ved kroppsspråk og stemme. Og for en stemme! Den er litt rå, rusten, men samtidig sensitiv og poetisk. Weaving gir virkelig flere dimensjoner til V og gjør det kanskje litt for bra. V er en morder, livsfarlig terrorist og tilnærmet sinnsyk, men også kultivert, intelligent og menneskelig. Han er både helt og skurk. Ikke minst gir han terrorismen et ansikt (eller maske), og bare det er nødt til å sette tankene i sving.

Ingen film er perfekt, og selv om denne fortellingen framstår som evig aktuell er det flere ting i filmen jeg gjerne skulle sett annerledes. Mitt største ankepunkt er nok musikkbruken. Den virker tidvis tilfeldig og noe sammenrasket. En så mektig og allegorisk historie fortjener et tilsvarende soundtrack, og i min mening er det nok kun stor og bombastisk klassisk musikk som duger. Det er da skuffende at musikken ofte faller ned på populærmusikalsk grunn. Ellers tar filmen seg tidvis god tid, og noen ganger er det så fryktelig godt, andre ganger litt frusterende. Dette er likevel for småplukk å regne. V for Vendetta er en polariserende, og pulveriserende film, og jeg befinner meg nok på den ideologiske siden som ikke klarer å se den i et annet lys enn det rent velmenende. V for Vendetta er en slegge av en film. Slegger knuser stein. Den vil sannsynligvis ikke knuse så mange om man kun er villig til å ta den som popkulturell underholdning. Mange vil se den som en rettferdiggjøring av terrorisme og vold som problemløser. Jeg ser den som en film, en av få, som virkelig rister vårt tankesett, argumenterer for en alternativ livsstil og forfekter en renspikket frittenkende humanisme. Nå? Skal vi knuse noen bautaer? Eller er det bare jeg som føler meg litt i overkant opprørsk?