Syriana [IMDb] er en viktig, nyansert og ganske spennende film. Jeg er derimot litt usikker på om jeg synes det er en god film.

For å ta det positive først. Filmen undervurderer ikke sitt publikum, og det var noe jeg fant nesten forfriskende. Dette er en film som ikke forsøker å overforklare, forenkle eller dytte (så fryktelig) mange følelser på deg. Den er stappfull av informasjon, uten at det er nødvendig for filmen som helhet. Den gir deg en følelse av å bli tatt på alvor, av å være en film for voksne mennesker. Deilig! For det andre er det så godt å se mennesker fra andre land i en amerikansk film som faktisk snakker morsmålet sitt. Her får vi farsi, arabisk, fransk, spansk og engelsk om hverandre. Og man snakker kun gebrokkent engelsk når man snakker med amerikanere. For det tredje: skuespillerene. Her er det skikkelig gode skuespillere som bruker rollene sine helt riktig. George Clooney dro som kjent i land en Oscar for beste birolle her. Om han i det hele tatt har en birolle er jeg usikker på, men filmen har ingen helt definert hovedrolle. Vi møter også Jeffrey Wright som advokaten med det siste ordet i fusjonen mellom to oljegiganter. Matt Damon er ofte en bedre skuespiller enn han ser ut som, men her fungerer han ganske under pari som utsending fra et mindre sveitsisk økonomifirma, Chris Cooper er sjef for et av de store oljegigantene. Mange andre skuespillere gjør bra roller uten å utpeke seg spesielt.

Syriana har fått mange merkelapper og beskrives genremessig som en geopolitisk thriller. Formmessig står filmen til Soderberghs Traffic [IMDb] som også Syrianas regissør, Stephen Gaghan, skrev manus til. Roger Ebert beskriver filmen som et eksempel på "hyperlink film". Jeg synes kanskje det begrepet er litt mistilpass da det også inneholder et element av interaktivitet, men det er vel ment å beskrive en fortellerstruktur der flere storylines er sammenblandet, og der hendelser og handlinger i en av disse får følger for en annen. Dette er en god måte å formidle slike globale problemstillinger på da årsak og effekt sammenblandes og kompleksiteter over nasjonale grenser både blir tydeligere og problematisert. Noe går likevel tapt i en slik form da selve problemet kommer i høysetet og ikke nødvendigvis fortellingene eller menneskene i denne. Jeg klarer derfor ikke se på Syriana som noe annet en ganske mekanisk opplevelse. Forvent ikke en fordypning i karakterene eller en menneskelig historie, men mer en film som har et mål for øye; å avsløre mekanismer i verdensøkonomien og hvorfor ting sjelden blir til det bedre for de som allerede har det ille. I dette aspektet er filmen alldeles glimrende. For meg er ikke det nok for at det skal fungere som film med stor F. Det er nok heller ikke Gaghans og Participant Productions' mål heller, og all ære for det.

Det hele blir litt kjølig, og nesten beregnende. Filmen har også til tider en ganske virrete bruk av håndholdt kamera. Det blir jeg ganske sjøsyk av og til tider ganske ofte her. I et forsøk på å gjenskape en dokumentaristisk stil. Jeg føler at det ofte faller uheldig ut, men nå har jeg heller aldri vært spesielt begeistret for Dogme-film som nok er det mest groteske eksempelet på slik effekt. Tidvis er det likevel riktig så lekkert foto i filmen, og den er merkbart nesten overprofesjonell. Det gjør den litt kjedelig i mine øyne.

Syriana er alt i alt en film som garantert burde vært pensum for både politikere og skoleelever, men absolutt ikke noe for alle og en hver. Jeg beundrer tematikken, problemstillingene og ikke minst viljen til å lage slike filmer. Det er også sjelden det blir så vellykket som i Syriana.