Jeg skriver ikke om alt jeg ser. Det har jeg verken tid eller spesielt lyst til. Disse samlepostene er en mulighet for å få sagt noen ord om enkelte filmer. Filmer jeg på et eller annet vis ønsker å trekke fram, ned eller opp. Filmer som de aller færreste har sett, filmer de aller fleste bør se eller filmer som ikke er verdt den tiden det tar. Dette er kun veiledning. Ingen fasit. Kun min personlige smak og vurdering. Uansett, etter du har lest dette vil du kanskje ha noen av tankene mine i bakhodet? Jeg håper i hvert fall det.

• My Sassy Girl [IMDb] er en skikkelig ultrasjarmerende godfilm. Den er basert på en weblogg (ja, faktisk!) der forfatteren postet sine historier om kjæresten sin. Slik ble denne filmen til, og vi får, på slutten av den, også en forklaring på hvordan. Historien er enkel, gutt finner pike, pike er litt gal, pike slår ham en del, er gutt og pike kjærester eller bare venner osv... Banalt? Ja, men fortalt på en så gledesspredende og medrivende måte at denne lange filmen ikke føles slik i det hele tatt. Jeg er vilt over meg av begeistring selv om jeg er klar over at jeg er ganske sent ute med å få sett denne. Filmen klarer å overraske på hver eneste lille endring i historien. Den klarer å engasjere på karakterene alene. Den klarer også å tikke inn på to timer og tyve minutter uten at ett sekund føles overflødig. Og det uten annet enn ren hverdagsmagi å hvile seg på. My Sassy Girl er romantisk, morsom og tidvis ganske trist. Jeg grep meg selv i nesten ta til tårer over hvor pen og flott historien er, og scenen med et piano og en rose på en pikeskole er så forferdelig klisjetung, men også så deilig å se at det ikke gjør det spor. Jeg finner ingenting feil med denne filmen, som også har et fabelaktig soundtrack med stumfilmliknende pianoklimpring til (selvfølgelig) Temptations' "My Girl". Allerede en klassiker i mine mest romantiske øyeblikk. Og om du ikke har sett denne så synes jeg virkelig synd på deg!
• The Last Man on Earth [IMDb] er en film du kan hente gratis og lovlig fra Internet Archive. Med Vincent Price i hovedrollen er det ingen grunn til ikke å sjekke den ut. Historien er basert på Richard Mathesons roman I Am Legend og gir Price en av få muligheter til å spille helt. Som tittelen hentyder er han den siste gjenlevende mann på jorden. Etter at verdens befolkning har blitt utslettet av et virus (mistenkelig lik vår "avian flu"). Viruset vekker riktignok de døde opp igjen til en blodtørstig tilstand og hver natt kommer de ut fra sine skjulesteder på jakt etter føde. De er ikke zombier, men mer vampyrliknende skapninger - bleke, sorte ringer rundt øynene og litt skarpere tenner enn normalt. Om dagen oppsøker Prices karakter dem og kjører en stake gjennom hjertet deres. Hvitløk har også en viss effekt. Om natten barrikaderer han seg i huset sitt, men han har litt av en jobb å gjøre da han har brukt tre år på å renske en tredjedel av byen for de vandøde. Årsaken til hans overlevelse er fryktelig tåpelig, og lite troverdig. En dag dukker en kvinne opp som virker, på lik linje med ham selv, å være upåvirket av viruset. Mathesons roman har vært filmatisert flere ganger, bl.a. med Charlton Heston i The Omega Man [IMDb]. Flere filmer virker også å være inspirert av denne, bl.a. den begredelig 28 Days Later... [IMDb]. Likevel synes jeg kanskje det mest interessante med denne filmen er at "vampyrene" her er forbløffende lik Romeros zombier. Spesielt sammenlikningen med The Night of the Living Dead [IMDb] virker nærliggende. Jeg ser nesten for meg mannen sitte i en kinosal og få en lys idé av Prices isolasjon og de stokkete bevegelsene til skapningene som banker på døra og barrikadene hans. Price er forøvrig en merkelig skuespiller. Han har en slepen, nesten nonchalant stil som antagelig ikke alle vil like. jeg derimot synes han ofte er noe helt for seg selv. Det skal sies at dette fungerer bedre når han spiller de onde karakterene som ble hans varemerke, fordi man sjelden føler verken empati eller sympati for ham. Her er det tålelig, men også ganske merkelig. Slutten føles lite tilfredsstillende, men gitt utgangspunktet er det vel naturlig. Alt i alt fungerer de første 20 minuttene av denne filmen utrolig godt. Ødeleggelsene, de dommedagsliknende bylandskapene og den truende stemningen er faktisk ganske så effektive og gode. Det er bare fortellingen som finner noen litt for enkle løsninger som trekker filmen ned.

• "The children of Europe receive fresh fish, the children of Angola receive guns for Christmas"

  Dokumentarister har ofte et mål for øye, og sjelden en filmatisk stil. Jeg sliter ofte med å engasjere meg gjennom en hel dokumentar. I Darwin's Nightmare [IMDb] er bildeutsnittene fantastisk gode. Mektige og golde bilder, selv om den har en ganske kornete DV-kvalitet. Darwin's Nightmare har også en mektig, gold og blodig urettferdig historie å fortelle. Denne dokumentaren er så rystende for enkelte at regissøren Hubert Sauper [web] ikke lenger er velkommen i området rundt Victoria-sjøen. Han blir også forsøkt utpresset av selskapene og menneskene han skildrer i filmen. Det er selvfølgelig et betent problem, men belyser også hvor viktig enkelte dokumentarer kan være. På 1960-tallet ble nilabboren satt ut i Victoriasjøen, et unaturlig habitat for denne fisken. Den likte seg imidlertid godt og dominerer nå hele sjøen, ja den har utryddet en mengde av de opprinnelige artene her, men har også gitt fiskere mulighet til å leve av fisket sitt. Den har også skapt en utrolig fattigdom, en enorm mengde prostituerte, vanvittige dødsrater og sult. Europeiske, spesielt russiske, fly tar flere daglige turer til området for å hente fisk. Dokumentaren spør hele tiden om hva flyene har med seg til Afrika, og vi blir etterhvert klar over at de ikke kommer tomme slik de fleste hevder (og logisk sett er det jo helt tullete). Etter hvert som dokumentaren sporer opp sannheten med den fryktelige lasten innhenter også livet rundt sjøen en rekke av personene vi møter. En prostituert blir drept, fiskere dør av AIDS og flere får en grusom skjebne. Det er likevel ingen tegn til panikk. Mennsker lever under en hver kritikk og i en grusom virkelighet, og det har blitt en naturlig og nedslående fortapelse i det hele. Apatien er gjennomtrengende. Det er faktisk ingenting å gjøre. Presteskapet vil ikke lære eller forsyne folk med kondomer fordi det er en synd. Sykdommene sprer seg. Fiskefiléene selges på billigsalg til oss og de pengene som blir til overs havner i fiskerieierenes lommer. Menneskene rundt sjøen lever av umettende fiskerester. Det er nesten så det lukter vondt av bildene vi får se. Flyene kommer med våpen fra Europa som blir smuglet ut til borgerkrigsrammede områder, og drar igjen med flerfoldige tonn fisk. Darwin's Nightmare skildrer en enorm grusomhet, urettferdighet skapt og opprettholdt av allerede rike europeere. Dokumentaren gir ingen løsning, den skildrer kun, i et rolig tempo, og uten rene sjokkmidler, en grusom, urettferdig og uendelig trist virkelighet.
• Regissør Mamoru Oshii er vel mest kjent for sine fantastiske eskapader innen anime. Avalon [IMDb] representerer en av de gangene han beveger seg over i realfilm. Denne er en live action-sak innspilt i Polen med polske skuespillere. Bare det i seg selv er jo litt sært, men også originalt. Filmen foregår forøvrig hovedsaklig i brunstenked sepia og gir den en klar øst-europeisk "feel". Oshii selv hevder å ha vært inspirert av den store polske regissøren Andrzej Wajda, men mye av følelsen i filmen bringer tankene til Stalker [IMDb]. Avalon er unik film. Med sitt dataspillaktige plot og setting, med sin spesielle stemning og nesten kunstfilmaktige utseende er den en realfilm som forsøker å være en animasjonsfilm. Og den funker som bare det. Det er godt å se en intelligent sci-fi-film som klarer å kombinere effekter med et mer arthaus-aktig uttrykk. Handlingen kretser rundt Ash som lever av å spille dataspillet Avalon. Avalon foregår i en virtuell virkelighet der Ash forsøker å nå et gjemt nivå. Først når hun klarer det vil hun bli en av de mest suksessfulle spillerene. En annen motivasjon er at en av hennes tidligere team-medlemmer ligger som grønnsak på et sykehus etter å ha forsøkt å nå dette nivået. Hennes håp er å finne ham igjen. Dataspillverdenen er totalt forskjellig fra den virkelige og det finnes fristelser på det øverste nivået som kan få spillerene til ikke å ville returnere. Mange vil føle seg mer komfortabel med Oshiis anime-filmer, og jeg setter også pris på dem, men denne er en spesiell opplevelse. Oshii setter forøvrig stor pris på hunderasen basset, og som et varemerke har han ofte med en slik i filmene sine.
• Atom Age Vampire [IMDb] er en dubbet og nedklippet versjon av en italiensk horrorfilm. Den er for så vidt mye bedre enn det man kan få inntrykk av. Som en lett blanding av Eyes Without a Face [IMDb og Dr. Jekyll & Mr. Hyde. En kvinnelig stripper kjører av veien og blir vansiret. En dermatolog tar kontakt og hevder han kan lege henne ved hjelp av sin nye formula Derma28. Den og mye av forskningen hans er basert på stråling og ting går riktig så galt. Doktoren har tatt for mye Möllers Tran (eller stråling) om du vil og skifter etterhvert form hver natt da han går ut for å skaffe ferske cellestrukturer til behandlingen. Kvinnens ekskjæreste og politiet forsøker samtidig å oppspore henne. Etter mye skriking og famling i blinde ender det relativt godt. Atom Age Vampire er på ingen måte en god film, men den kan lastes gratis ned fra Internet Archive. Det er den for så vidt verdt om du har sansen for litt lett B-horror. Den engelske dubbingen er slett ikke ille, men tittelen kan forvirre litt. Det handler om stråling selvfølgelig og usubtile hentydninger til Hiroshima er ganske latterlige. Det som forbauser meg er at det ikke er en eneste vampyr med i filmen. Det er jo i seg selv ganske morsomt. Filmen har et overkult jazza soundtrack, komponert av ingen ringere enn Armando Trovajoli som Tarantino hentet fram igjen i sin Kill Bill Vol. 1 [IMDb].

Soundtrack til denne posten:
Richard Hawley: Coles Corner [AMG] oppdaget jeg egentlig i fjor, men det er først de siste ukene at den virkelig har satt seg hos meg. Dette er Hawleys fjerde soloplate etter at han sluttet i Pulp, og definitivt hans beste. Han har en god og litt sart stemme, men det er likevel tekstene og de porøse melodiene som her er viktig. Lydmessig høres dette ut som om Roy Orbison skulle stå på et gatehjørne i Sheffield og synge låtene fra Nick Caves The Boatman's Call. Coles Corner er en tidløs plate og en jeg kommer til å komme tilbake til igjen og igjen.