Noen ganger skulle jeg ønske jeg var 16 igjen. Så mye uoppdaget. Så liten kritisk sans. Så vanskelig å holde på alkoholen. Da hadde jeg sannsynligvis digget disse filmene hemningsløst. Der jeg er nå, ca 14 år senere, kan jeg kose meg litt og la meg underholde noe voldsomt, men likevel bli sittende igjen helt tom etterpå.

• 

  Jeg har ikke slåss mye i fylla. Når jeg tenker meg om så har jeg ikke slåss i det hele tatt siden ungdomsskolen da jeg klabba til han stygge mobberen som hadde skolens verste tannregulering. Jackie Chan derimot, har slåss en del i fylla, og kanskje helst da. Drunken Master [IMDb] er en av en rekke filmer om Wong Fei Hung, en kjent skikkelse i kinesisk folkehistorie. Som en slags kinesisk svar på Robin Hood er han portrettert i et utall filmer fra 40-tallet og fram til i dag. Wong Fei Hung var både revolusjonær på sitt vis, kampekspert og medisiner. Den siste, og kanskje mest kjente for oss, portretteringen av mannen er nok Jet Li i Once Upon a Time in China [IMDb], men godeste Jackie Chan gjorde altså en slik film i 1978. Jeg har aldri vært noen stor fan av Chan, men klarer heller ikke helt å sette fingeren på hvorfor. Jeg tror det er en fordomsfull kombinasjon av hans utseende og ofte fjollete figurer. Jeg er klar over at denne filmen føyer seg inn i en tradisjon av kung fu-komedier og at det ikke er ment å være seriøst. Det fenger meg liksom ikke helt for det. Med noen hederlige unntak liker jeg min dose kung fu relativt seriøs og urealistisk. En annen grunn til min fordomsfullhet stemmer nok ut av at Chan er en av de skuespillerene som sterkest representerer en variant av kung fu på film som vektlegger en sterk autensitet. Det vil si at skuespilleren også er kroppsartist og at det i størst mulig grad skal vises fram. Det synes jeg kan være spennende en liten stund, men det medfølger også en del scener som blir litt trege og trøttende uansett hvor akrobatisk imponerende de er. Vel, nok om det. I Drunken Master er det en del å glede seg over, og spesielt i de kampscenene der det klippes litt. Spesielt kampen mot han som kalles "Iron Head" var morsom. Regissert og koreografert av den levende legenden Woo-ping Yuen skulle det bare mangle egentlig. Her praktiseres det kung fu fra en rekke grener innen kampsporten, med en hovedvekt på en stil som bare kalles "The Eight Drunk Gods" der imitert ubalanse, fall og snubling er hovedingrediensen. Komisk? Egentlig ikke. Selv ikke da hovedkarakterene bøtter nedpå med vin for å oppnå den riktge formen blir det spesielt artig. Det legges opp til høy slap stick-faktor, og selv om jeg ofte kan more meg over det så blir dette tidvis så tilgjort at jeg kjeder meg litt. Og igjen; jeg er klar over at dette følger med stilen. Hva fikk meg så til å se denne filmen? Av en eller annen grunn fikk jeg meg til å se

• 

  Legend of Drunken Master [IMDb] før jeg så Drunken Master, og dette er en helt annen film. Den inneholder også mye drunken boxing, men med den snedige twisten at man må passe på hvor mye man drikker. Man må med andre ord nå gladfylla, men ikke lenger, for å praktisere stilen riktig. Jackie Chan var vel et stykke over 40 år da han gjorde denne filmen, men han spiller nøyaktig den samme rollen som den unge, litt utenksomme sønnen til en kampsportlærer som han gjorde i Drunken Master. Det er den samme Wong Fei Hung med andre ord, og Chan er egentlig alt for gammel for rollen. Det glemmer man fort, for denne filmen er så rå at jeg ikke bryr meg om den litt fjollete komikken eller mannens alder. Premisset for handlingen er bortimot den samme, den fortapte sønn gjør et pek for mye og blir kastet ut av sin far. Faren blir senere truet på livet og sønnen kommer tilbake, drita full vel å merke, for å redde dagen. Det som virkelig skiller seg ut fra den første fyllefilmen er kampscenene og da spesielt slutten. Den tar plass i et støperi eller liknende og glødende jern, kull, kjettinger og kullvogner opptar scenografien. Mye å ta tak i for Chan som er glad i å bruke gjenstander for å komplementere akrobatikken. Her møtes vår helt og slemmingene til et siste oppgjør. Chan får praktisere sin variant av drunken boxing - han brøt uklar med regissør Lau Kar-Leung på nettopp denne stilen og fullførte filmen med seg selv i registolen - og spesielt den ti minutter lange sluttscenen er fantastisk. Som sagt er jeg ikke spesielt fan av den komiske stilen, men den siste halve timen av Legend of the Drunken Master er så enorm at jeg ble sittende og gape. Jeg bøyer meg i støvet, og lar Chan få fortsett med tullballet sitt så lenge jeg kan ha denne filmen i hylla!

• 

  Om man tar X-men og en god dæsh Romeo & Julie og flytter dem tilbake i tid til 1600-tallets Japan så er man farlig nære Shinobi: Heart Under Blade [IMDb]. Om du syntes den beskrivelsen hørtes interessant ut så vil jeg nok anbefale deg å sjekke ut filmen. Den er herlig kreativ i forarbeidet til karakterene, men noe mangler for å få dem til sitte skikkelig. Det er noen fete CGI-pumpede scener her, men også sparsommelig brukt, da en litt for stor del av filmen blir brukt til å sette stemning og speile seg i glansen av sine egne naturskjønne bilder. Filmen blir noen ganger for opptatt av seg selv, og glemmer å gi karakterene liv. Jeg skulle gjerne sett en utbrodering av bikarakterene her, i motsetning til vekten som er lagt på de relativt tamme hovedkarakterene. Det handler om ninjaer, eller shinobi som de kalles i denne filmen - trente leiemordere som er i stand til å drepe hurtig, effektivt og lydløst. I to bortgjemte landsbyer trenes leiemorderene så godt at de aller beste utvikler overnaturlige evner. De to har i århundrer vært i strid helt til landets hersker opprettet fred. Hatet har ikke forsvunnet og da herskeren en dag opphever freden (for å bli kvitt "faren for samfunnet" som landsbyene utgjør) skaper det problemer for de to forelskede hovedkarakterene. De er selvfølgelig fra hver sin landsby. Det som virkelig er tøft i denne filmen er kreativiteten i karakterenes evner. Hva sier du til en leiemorder som kan skyte utallige barberbladtynne tentakler ut av ermene i skjortelen sin, bruke dem som et våpen eller en nesten Tarzan-aktig måte å komme seg fram på. I tillegg har vi en doppelgänger-liknende karakter som kan rane sine ofres utseende. Eller hun som har gift i årene i stedet for blod. Det er mange andre karakterer her også, og nesten alle er vidunderlig oppfunnet, men ikke helt gjennomført. Antagelig er noe av grunnen til dette at filmen er basert på et dataspill (som jeg ikke har spilt). Det er fint lite annet i denne filmen som tyder på at dette egentlig er et dataspill. Når man tenker på hva andre ikke får til av å adaptere dataspill til film så er denne absolutt verdt et par timer.

  Edit: Shinobi er ikke basert på et dataspill, men en manga. En feilkilde ødela dette for meg. Det er absolutt noe manga-aktig over denne filmen, så jeg må lære meg å dobbeltsjekke mine kilder!