Session 9 er en grøsser av det helt ekstraordinære slaget. Ingen billige BØ!-løsninger, ei massakrering av tenåringer, overnaturlige elementer, monstre eller bloddryppende effekter. Brad Anderson satser her på en urovekkende og helt spesiell stemning som nesten ene og alene blir formidlet via fotoarbeid ispedd et trykkende og klaustrofobisk lydbilde. Session 9 er en av de første filmene som tok i bruk Sonys nye 24P HD video som forsøker å emulere "vanlig" 35mm-film ved å skyte 24 bilder i sekundet. Med dette kameraet klarte fotograf Uta Briesewitz å fange mesteparten av filmen ved bruk av kun naturlig lys, samtidig som bildedybden ble helt utrolig. Det er et voldsomt sug i bildene, og rom som bare er noen meter dype virker å strekke seg i det uendelige. Dette skaper en helt særegen og styggvakker stemning som til tider er helt forferdelig creepy. Jeg har sjelden vært så nervøs av å se en film, og tok meg selv i å ville skru av flere ganger. Man forventer at noe urovekkende skal skje hele tiden, noe det faktisk sjelden gjør, og de få gangene det gjør det baseres uhyggen på frykten alene. Jeg anbefaler denne filmen helt hemningsløst til alle som liker stemningsfulle gysere.

Historien omhandler et lag med asbestfjernere som vinner kontrakten om å renovere et nedlagt mentalsykehus. En av arbeiderene finner et gammelt arkiv i kjelleren og begynner å lytte til lydbåndene som er arkivert der. Spesielt en pasient ved navn Mary vekker hans oppmerksomhet. Legenes samtaler med henne er lagret på 9 forskjellige lydbånd og etterhvert som renovatøren hører gjennom disse begynner ting å skje. En av arbeiderene forsvinner, de mistenker hverandre og lederen for teamet virker å miste grepet både over seg selv, familien og jobben.

Skuespillerene gjør jobben sin akkurat passe. De verken hever eller trekker filmen nevneverdig ned. Nå er det ikke skuespillerene, ei heller karakterene som er hovedpoenget her. Sinnets irrganger er plassert som tema, og mens skuespillerene på hver sin måte presenterer ulike mennesketyper med ulike misjoner er det mentalsykehusets rom, ganger og urovekkende stemning som gjør filmen. Allegorien fra sykehuset til karakterenes sinn er forøvrig mesterlig utført. Legg merke til hvordan arbeiderene blir fremstilt i forhold til hvem de er, sinnstilstand og hvilket rom/gang de befinner seg i. Dette er bra og effektiv utnyttelse av enkle virkemidler. Sykehuset som filmen dreier seg rundt er forøvrig det omstridte Danvers State Hospital der en rekke beryktede lobotomeringer fant sted. Sterkt tilstede i handlingen er også et tilsynelatende returnerende tema i Brad Andersons filmer; splittede personligheter, og personlighetsforstyrrelser. Se også hans gode neste film The Machinist [IMDb, anmeldelse].

Handlingen faller litt (men bare litt) gjennom på slutten, og løsningen på historien virker kanskje ikke verken så oppklarende eller tankevekkende som den burde. Veien dit er imidlertid noe av det bedre og mest interessante jeg har sett på lang tid.