Dere har stemt, jeg har sett og skrevet:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klassifisere denne filmen, og ender antagelig opp med at den kan sees på tre måter: som en ungdomsfilm, som et drama om ungdom og som en skildring av sosiale og arvelige forhold i Japan. Go er nok først og fremst et ungdomsdrama, men den har viktige poenger som strekker seg litt lenger enn at det er hardt å være ung. Handlingen dreier seg rundt Sugihara som er andregenerasjons innvandrer fra Korea. Jeg visste ikke dette, men koreanske innvandrere i Japan befinner seg langt nede på rangstigen. De er forpliktet til å bære identifikasjonspapirer på seg hele tiden. Resultatet av å bli stoppet uten slike papirer er fengsel eller en relativt stor bot. Poenget her er at Sugihara ser japansk ut, han snakker japansk og begynner etterhvert også på japansk skole (etter en del år på koreansk). Dersom du ikke kan spore dine forfedre et århundre bakover i tid så vil du aldri bli akseptert som en del av det japanske samfunnet. Slik sett handler filmen om en fremmedgjøring som blir opprettholdt av samfunnet som institusjon og forsterket av koreanerene selv gjennom deres egne institusjoner. Sugihara forelsker seg selvfølgelig i en søt japansk jente og forteller henne ikke om sitt opphav. Slik blir de første 80 minuttene av filmene en ganske ordinær og intetsigende ungdomsfilm. Helt uten de store faktene og poengene, men i det øyeblikket Sugiharas (hvis koreanske navn er Lee etter Bruce Lee bare for å gjøre identitetsforstyrrelsen komplett) koreanske bestevenn blir drept foranrder historien karakter. Den blir mørkere og mer resolutt. Sugihara forteller kjæresten hvem han egentlig er, og da hun avviser ham på grunn av hans koreanske bakgrunn forstår man hvor dypt disse forskjellene egentlig stikker. Sugihara utfordrer, og legger mye skyld på, sin far. Noe som ender i en godt koreografert boksekamp i en park. Sugihara endrer personlighet, blir mer aggressiv og til slutt mer selvsikker. Det er her filmen biter seg selv i halen og ender opp som den ungdomsfilmen den startet som.

Go er en fin film, ingen tvil om det, og etter en litt haltende, om enn søtladen, start klarer den også å si noe viktig om forskjeller og grenser i det japanske samfunn. Hovedrollen spilles av stjerneskuddet Yôsuke Kubozuka, som jeg nylig også så i Ping Pong [IMDb, anmeldelse]. Han har en aggressiv og, mange vil mene, kul stil som passer begge rollene. Ping Pong og Go har forøvrig samme manusforfatter, Kankurô Kudô som jeg først har oppdaget det siste halvåret. Han har alltid en god tone og en smart, ofte undertrykt, humor i fortellingene sine, og det har jeg stor sans for. En svakhet er likevel at han ofte tar seg litt for god tid, og det er også tilfelle her. Go blir litt for lang, ting får utvikle seg og det er kanskje bra, men historien kunne godt vært kuttet både her og der. Filmen blander (som hovedpersonens identitet) flere stilarter og genre på en god måte. Den første halvtimen er ganske underholdende med god musikkbruk og tøff klipping som vi er vant med fra asiatisk film, den er også et følelsmessig drama og til tider komisk. De desidert beste scenene, og de som også fungerer best til å formidle filmens tema, er de mer følelsladete. Da Sugihara forteller hvem han er, boksekampen med faren og gjenforeningen med faren er ømme, gode og rørende scener. Filmen hadde neppe vunnet min godvilje og helt sikkert mistet all sin kraft uten disse.

Go er en film som er uhyre samfunnsmessig og kulturelt betinget. Det gjør den ikke mindre aktuell for meg, kanskje snarere tvert i mot, men i bunn og grunn er problemstillingene som opprettes relativt allmenngyldige. Fordommer møter vi overalt i samfunnet, og man kan også spørre seg hvor mye av Sugiharas problemer som skyldes dette. Sugiharas problemer er også problemer de fleste ungdommer vil kjenne seg igjen i - kjærlighet, mobbing, mistilpasshet og fremmedgjøring er ting vi alle er nødt til å takle på et eller annet vis. Poenget er at disse blir forsterket i forhold til den bakgrunnen man har. Slik ender Go opp med å være mer en film som handler om ungdom enn en ren ungdomsfilm. Og bra er det!