Frihetens fantom er en uvanlig film for meg å se i det hele tatt. Bare navnet Luis Buñuel er nok til å framkalle avantgardistiske netthinnebilder av oppkuttede øyeepler og øyeguffe. En god opplevelse er det likevel å se for eksempel Catherine Deneuve i mannens Belle de Jour [IMDb], en film jeg kanskje liker bedre enn det jeg vil innrømme. For å være ærlig så er Buñuel en filmskaper jeg ikke aktivt oppsøker, men en gang i blant kan det være interessant å sjekke hva man går glipp av. Derfor: helt forventningsfritt satt Frihetens fantom som en surrealistisk kule for meg. Tidvis er filmen komplett uforståelig, og tidvis for overtydelig. De er likevel de overtydelige sekvensene som har størst slagkraft i mine øyne og som sterkest viser Buñuels forsøk på å ramme menneskelige konvensjoner og adferdsmønstre. For det er nettopp det som er Buñuels tour de force; å snu opp ned på våre innarbeide forestillinger om hva film er og kan være, men også hva slags liv vi som moderne mennesker innbiller oss er det rette. Som sagt er det mye i Frihetens fantom som vil virke bortimot uforståelig på de fleste. Et par scener er likevel essensielle. Filmen følger ingen hovedperson, og flere av skuespillerene dukker opp i flere roller som for å understreke at alt er flytende, alt er i forandring og alt det vi tar for gitt er hardt innarbeidede konvensjoner. Historiene som blir fortalt er flytende og skifter over fra det ene poenget til det andre og tilbake igjen uten at noenting egentlig har skjedd på veien. Vi kan følge en karakter som møter andre og fokus skifter fra karakteren vi fulgte og til de nye. Kamera tar stikkveier, returnerer og forsvinner fra en historie vi kanskje heller ville foretrukket å følge. Her er det regissøren og surrealisten som er Gud og allvitende og det er opp til tilskueren å tolke hans valg og poenger uten at han gir så mye igjen. Spesielt minneverdig er kanskje det berømte middagsselskapet der alle gjestene og vertsskapet sitter på toaletter rundt et bord. Diskusjonen går rundt politikk og det man ville forvente i et slikt selskap. Bortsett fra at alt er snudd på hodet. Å gjøre sitt fornødne er noe man gjør i full offentlighet, men blir man sulten tar man tjenestepiken til side og spør høflig og stille om hvor spiserommet er. Man inntar sine måltid alene, på et lite rom som minner om et toalett. Slik snur Buñuel og hans kreative samarbeidspartnere våre menneskelige innordninger på hodet. En annen historie som fenget meg var ekteparet som febrilsk leter etter sitt barn. Hun har forsvunnet fra plassen sin på skolen. Problemet er at hun er der. Alle ser henne og snakker med henne, men likevel er den absurde handlingen at alle av en eller annen grunn antar at hun er forsvunnet. De anmelder saken til politiet som synes det er veldig kjekt at den forsvunnede selv er tilstede. Det gjør det så mye enklere å ta et signalement, og politimennene får også tatt en god kikk på den forsvunnede før de foretar leteaksjonen. Det er skarpe absurditeter på et høyt nivå. Frihetens fantom er i så måte en mye mer humoristisk film enn man kunne forvente. Når det er sagt så er det også mange ting i denne filmen som jeg ikke synes fungerer, mest fordi det hele virker litt tvungent. Filmskaperen virker å være bestemt på å opprettholde surrealismen for en hver pris og bryr seg lite om at det som fungerer i hans hode kanskje ikke duger som forklaringsmodell for alle andre. Det er kanskje poenget hans, men støtter ikke min interesse for å se film eller kultur generelt. Og om noen kan komme med en forklaring på åpnings- og sluttscenen blir jeg glad!