Så åpent, allikevel så klaustrofobisk. Det er et mesterstykke i seg selv å bruke CinemaScope til å blottlegge det som skjer på innsiden av et menneske. For i Antarctic Journal er det ikke mennesket mot naturen som er tema, det er menneskenaturen i seg selv. Vi møter en koreansk ekspedisjon på sørpolen, som har som eneste mål å nå Pole of Inaccessibility (85°50'S 65°47'E). Et geografisk punkt som kun en ekspedisjon har nådd før dem. Ekspedisjonen består av seks menn og ledes av Choi Do-Hyung. Den yngste blant de seks, Kim Min-Jae, finner en 80 år gammel britisk journal som viser seg å fortelle om en ekspedisjon skremmende lik deres egen. Merkelige ting begynner å skje. Noen blir forkjølet i virusfritt område, de går tilsynelatende i ring selv om GPS'en viser noe helt annet. Eksisterer egentlig Pole of Inaccessibility i det hele tatt? It's just a spot on a map...a spot... Just one spot, that's all there is to it! Dette punktet sklir følgelig over fra å være et geografisk punkt til å bli en unnskyldning og en forklaring på galskapen til kaptein Choi. Hvis du synes plotet høres ut som en viss film med en frossen Kurt Russell i hovedrollen [IMDb], er du ikke helt på jordet. Heldigvis er det ingen som prøver å snakke norsk her og utover det er det ikke altfor mange likheter til at en sammenligning er nødvendig.

Koreansk film generelt viser for tiden en eksepsjonell evne til å blande sjangerelementer i en og samme film. Antarctic Journal er inget uttak, her blandes drama, komedie og horror i en skjønn forening og skaper en historie som engasjerer og skremmer. Dette gjør filmen noe tradisjonell og den byr vel ikke på de aller største overraskelsene, selv om mysteriene absolutt er til stedet. Allikevel er filmen en suggerende opplevelse, mye på grunn av den nevnte bruken av Scope. Regissør Im Pil-Sung klarer å skape en særdeles klaustrofobisk steming, på tross av at landskapet er aldri så åpent. Med en effektiv blanding av nærbilder og oversiktsbilder, forteller kamera en historie i seg selv og er i alle fall med å underbygge de dramatiske spenningene mellom karakterene. Scenene fra inne i teltet er så tettpakket, at du føler du sitter der selv. Det er i hele tatt en meget bra ting med filmen; at den gjør det vanskelig å distansere seg fra historien og karakterene. Det er ikke bare å lukke øynene, du slipper ikke unna så lett.

En annen ting jeg synes er et kjennetegn ved den koreanske filmen, er karakterene. De er lett å få grep på, og mange koreanske regissører viser en fantastisk evne til å presentere de ulike personene på en bra måte, men også å opprettholde interessen for alle. I Antarctic Journal presenteres de ulike karakterene i hovedsak gjennom kameraet de selv har med seg på turen. Man blir med en gang invitert inn i teltet. Skuespillerne selv må også få mye av æren for dette. Både Song Kang-Ho (Choi Do-Hyung) og Yoo Ji-Tae (Kim Min-Jae) kjenner vi fra henholdsvis Sympathy For Mr. Vengeance [IMDb] og Oldboy [IMDb, anmeldelse], og de gjør begge en fantastisk jobb i roller som er ganske ulike fra hevnfilmene til Park Chan-Wook. Den ene gal (eller?), den andre fornuftig (eller?). Grensene mellom eventyrlyst, galskap, håp og desperasjon viskes ut og disse to er de som viser det best. Derfor flyttes også fokuset over på dem etterhvert i historien. På manussiden har Im Pil-Sung fått hjelp av selveste Bong Joon-Ho som står bak den fantastiske Memories of Murder [IMDb, anmeldelse]. Nå vet jeg ikke hvor mye han har hatt å si for manuset, men det er helt tydelig at noe må det ha vært. På samme måte som Memories of Murder, har Antarctic Journal denne fantastiske blandingen av sjangerelementer sammen med troverdige karakterer, som gjør at både jakten på både seriemordere og umulige geografiske punkter får en helt ny dimensjon. Felles for de to er også desperasjonen som tar overhånd når man ikke ser noen løsning, hvilke midler man tyr til for å komme seg ut av hengemyra eller snøen om du vil. Det er utrolig spennende når man klarer å bruke et element, i dette tilfellet en ekspedisjon, til å fortelle en historie om tap og galskap. Det skaper en helhet som gjør at man ser forbi den hvite snøen og graver seg dypt ned i sinnene til disse etterhvert desillusjonerte menneskene. Jeg synes det er utrolig fascinerende med slike ekspedisjoner. Hva får folk til å begi seg ut på en slik reise og presse seg selv til det ytterste for et punkt på kartet? Dette er følgelig et ypperlig utgangspunkt å lage en historie av.

Nå er Antarctic Journal i stor grad en veldig klar film og kan kanskje virke noe uforutsigbar til tider, men den har sin styrke i at den ikke fokuserer altfor mye på koblingen til den gamle journalen eller de andre mystiske elementene. Disse krydrer historien og visker ut grensene ved det reelle og hallusinasjonen. Til tider er de også rett og slett jævlige. Et utrolig effektivt grep for å skremme meg, er å mørklegge alt. La det hvite landskapet bli svart, og alt som høres er en desperat pust. Her er annen av filmens store styrker; det at man har så stor oversikt over landskapet men at man aldri vet hva man har foran seg. Det samme kan man også si om historien i Antarctic Journal. Musikken må også nevnes her. Den er den japanske komponisten Kawai Kenji som står bak den fantastiske musikken, som i aller høyeste grad bygger under historien. Veldig bra! Det er i hele tatt helheten som er filmens store styrke. En spennende historie, et fantastisk landskap, troverdige karakterer og fantastisk bruk av musikk gjør at man glemmer de små klisjeene historien har. De kan ergre der og da, men når det hele er over har du bare lyst til å se den en gang til. Slutten kan også virke langdryg når man sitter der, men også den føles nødvendig når det hele er over. For meg var det lett å la seg rive med fra første stund; bli en del av ekspedisjonen. Jeg synes til og med jeg kjente at jeg frøs litt til tider. Eller var det bare på ryggen?