Welcome to Dongmakgol er noe så sjeldent som en fin og ganske småsøt anti-krigsfilm. Denne typen filmer er ofte grimme og slagkraftige epos for å illustrere krigens elendighet. Det som gjør denne Sør-Koreanske storslageren fra i fjor så annerledes er den lette tonen samt de tidvise innslagene med magisk realisme.

Under Koreakrigen blir på forskjellig vis tre nord-koreanske og to sø-koreanske soldater skilt fra sine respektive krigsenheter. På flukt i fjellene i grenseområdene ender de til slutt opp i en avsidesliggende landsby. Her er folket lykkelig uvitende om den pågående konflikten og dagliglivet går sin vante gang. I landsbyen befinner deg seg også en amerikansk pilot som kræsjlandet et stykke unna. De to grupperingene starter sitt første møte med noe som virker som en flere dager lang standoff, og avsluttes med at de sprenger landsbyens matlager i lufta. Resultatet blir et regn av popcorn og soldatene ser seg nødt til å hjelpe til med å fylle lageret igjen. Slik starter en tidvis klisjéfylt, men også overraskende historie om vidt forskjellige mennesker som finner ro og vennskap der det egentlig ikke skulle kunne skje. Det ender selvfølgelig tragisk for soldatene. De amerikanske styrkene leter etter sin falne kamerat og en styrke blir sendt inn til landsbyen med beskjed om å bringe ham ut før bombeflyene legger området i grus. Soldatene bestemmer seg for å gjengjelde landsbyens gjestfrihet med å avlede angrepet, noe som får fatale følger.

I forhåndsomtalene til Welcome to Dongmakgol ble den filmen mer eller mindre definert som om Miyazaki skulle ha laget en realfilm. Det er ikke helt tilfelle. Referansene til animasjonsmesteren er der, og enkelte sekvenser er riktig så spennende, bl.a. villsvinjakten er annerledes og flott, men dette er ikke i nærheten av Miyazakis magi. Filmen legger for så vidt ikke skjul på det jeg vil kalle en homage, og det er spesielt Princess Mononoke [IMDb] og Chihiro og heksene [IMDb] som det refereres til. Regissør Kwang-Hyun Park har også fått med seg Myiazakis faste komponist Joe Hisaishi på musikksiden. Welcome to Dongmakgol legger ikke skjul på inspirasjonskilden, men det fungerer ikke som annet, og er kanskje ikke ment som annet, enn krydder.

Nå er det ikke bare dette som gjør filmen. Den kunne fint endt opp på bærtur i klisjéland, men det småmagiske tilsnittet gjør noe ekstra. I tillegg er det helt nydelig og krystallklart foto i filmen. Landskapet er nydelig, og det er også den kvinnelige landsbyidioten Yeo-il, spilt av Hye-jeong Kang som vi kjenner fra Oldboy [IMDb, anmeldelse]. Welcome to Dongmakgols tema er et velkjent tema i koreansk film, men jeg tror ikke det er noen film som tar så lett på det som denne. Jeg har også en mistanke om at det ikke nødvendigvis er temaet som er viktig. Her er det underliggende et forsøk på å vise et positivt menneskesyn og å tilnærme seg en konflikt på en mer human måte. Derfor er det litt trist at en av de tingene som fungerer mindre bra i filmen nettopp er karakterskildringene. Jeg fikk i liten grad tak på karakterene som individer og når filmen er slutt framstår de mer som idéer enn mennesker. Landsbybefolkningen blir mer som skisser og stereotyper for å få soldatene til å nærme seg hverandre. Et par av soldatene er forsynt med noen sekunders bakgrunnshistorie i form av tilbakeblikk, men det blir aldri nok til at vi lærer dem å kjenne.

Welcome to Dongmakgol var fjorårets store slager, ja til og med den fjerde største filmen i Sør-Korea noensinne, og banket f.eks. Sympathy for Lady Vengeance [IMDb, anmeldelse] ned i gjørma. Det sier kanskje mest om vårt filmsyn på Asia når det helt garantert vil være omvendt her. Welcome to Dongmakgol er en flott, småmorsom, underholdende og ikke minst vakker film som jeg spår aldri vil nå fram til et større publikum i vesten.