Revenge is a dish best served with cake

Den koreanske originaltittelen til Sympathy For Lady Vengeance, Chinjeorhan Geumja-Sshi, betyr "Snille Geum-Ja" eller noe der omkring, og den tittelen yter mer rettferdighet til Park Chan-Wooks avslutning av hevntrilogien. Tittelen poengterer det komplekse ved hevn, både når det gjelder følelsen og handlingen. Det finnes to sider av hevn, den rettferdiggjørende og den dobbeltmoralske. Derfor er følgelig hevn et yndet tema å utforske. Er Geum-Ja så snill? Egentlig? Sympathy For Lady Vengeance handler også om skyld og skyldfølelse og problematiserer disse spørsmålene til de grader mot slutten av filmen. Jeg skal i størst mulig grad unngå å snakke om handlingen siden det er mange som ikke har hatt mulighet til å se den ennå, så dere får unnskylde hvis anmeldelsen føles noe overfladisk. For på samme måte som Oldboy [IMDb, gbangs anmeldelse], kan for mye røping av handlingen ødelegge litt for opplevelsen. Om enn ikke i like stor grad som Oldboy. Kort fortalt handler Lady Vengeance om Lee Geum-Ja som blir fengslet i 13 år for en kidnapping og et mord hun ikke har begått og hun bruker de 13 årene på å klekke ut en listig plan for å hevne seg på mannen som fikk henne i fengsel og som også er den egentlige morderen.

Sympathy For Lady Vengeance låner elementer fra de første filmene i trilogien, henholdsvis kidnappingen fra Sympathy For Mr. Vengeance [IMDb] og fengslingen fra Oldboy, men der filmene er like i tema og handling, er de forskjellig i tone. For å sammenligne litt med sistnevnte, må jeg faktisk si at jeg liker Lady Vengeance bedre. Vanskelig å si hvorfor egentlig, fordi Lady Vengeance bruker absolutt bredere pensel, både når det gjelder symbolikk og handling. Ting er klarere forklart så man kan tro at man mister litt av mystikken Oldboy hadde, men jeg synes rett og slett Lady Vengeance er hakket bedre gjennomført. Dessuten er motivene for hevn klarere her, og selv om jeg kan ta det for god fisk at noen faktisk er så skrudde i hodet, er motivene her en forutsetning for planen til Geum-Ja. Vanskelig å forklare, men jeg vil nødig røpe noe. Poenget er at hvis man skulle sitte å føle at man blir foret med teskje, så er det viktig å sette det i sammenheng med resten. Ingenting er tilfeldig.

Som nevnt er den religiøse symbolikken veldig tydelig også her. Engler og demoner, synd og forlatelse, madonnaer og horer, alt og alle er representert i en eller annen form og er følgelig en viktig del av filmen. Heldigvis blir den aldri prekende og det er ingen forutsetning å sitte inne med masse kunnskap om religiøs symbolikk, men det er en viktig del av koreansk samfunn og bringer derfor en ekstra dimensjon til filmen. Dessuten kan alle forholde seg til begreper som synd, tilgivelse og skyld. Den religiøse dimensjonen har også en innvirkning på hovedpersonen og hennes handlinger, som absolutt preges av disse spørsmålene. Tanken om tilgivelse og om å gjøre opp for sine synder er drivkraften til Geum-Ja, i større grad enn bare en ren hevnfølelse (som kanskje er tilfelle i for eksempel Kill Bill). Derfor får den religøse symbolikken en viktig funksjon, og alle de ulike symbolene er med på å forklare motivene. Selvfølgelig finnes det en haug av andre typer symboler også. Farger er en viktig del, men en ting jeg synes var veldig bra var at Geum-Ja er en fantastisk baker. Hun baker de mest avsindige kaker.

Alt ved denne filmen er vakkert. Lee Yeong-Ae (Geum-Ja) er ubeskrivelig vakker og en fantastisk skuespiller og hun skaper en hovedperson som er full av komplekse og ofte motstridige følelser. Hun er kald og varm på samme tid. Måten hun legger på mørk rød øyenskygge når hun kommer ut av fengsel, fordi hun alltid blir sammenlignet med en engel, er et enkelt men effektivt grep. Det visuelle er bedre enn noe jeg har sett på veldig, veldig lenge. Det florerere av herlige visuelle løsninger som aldri sjenerer, men kun underbygger en fantastisk sammensatt historie. Klippene fra tiden før og tiden i fengselet er genialt gjort, med tydelige introduksjoner av viktige karakterer. Personer snakker rett til kamera, forteller hvem de er og hvordan de kjenner Geum-Ja. Fargebruken er briljant i alt fra klær, interiør, mat og sminke. Vignetten er helt strålende, ja til og med ettertekstene er vakre. Musikken er også fantastisk, med mye klassisk barokkmusikk som brukes helt riktig.

Jeg var av det inntrykket at Park hadde tonet ned på volden før jeg så filmen, og det har han også til en viss grad gjort. Samtidig kan jeg love at det er nok blod og at volden i visse tilfeller er brutal. Volden i Lady Vengeance blir derimot aldri spekulativ, og som alt annet i filmen er den faktisk til tider vakker. Sammenligningen med Oldboy er vanskelig å komme unna, men Lady Vengeance er en like stor knyttneve og den har noe ekstra som gjorde at jeg likte den bedre. Den er lettere å forstå, men er allikevel en mektig opplevelse og har en løsning som absolutt måler seg med Oldboys, men jeg sitter igjen med en følelse av at Lady Vengeance har en smartere løsning. Nok en gang vanskelig å forklare, men jeg trenger vel ikke å fortelle at denne må ses? Jeg blir veldig overrasket hvis denne ikke havner på topp 3 når listene for 2006 skal gjøres opp.