Denne filmen kom til meg via en annen film jeg elsker. Bubba Ho-tep [IMDb] er av langt nyere dato og minst like eksellent som denne. Fellesnevneren er selvfølgelig regissøren Don Coscarelli som jeg garantert kommer til å skrive mer om før eller senere. Han er nemlig utrolig begavet til å lage slike snurrige og ikke spesielt skumle "skrekkfilmer" - fristelsen er stor til å kalle det sjarmisskrekk!

Phantasm var Coscarellis andre spillefilm etter ultralavbudsjettsfilmen Kenny & Company [IMDb]. Phantasm er ingen film med stort budsjett den heller, men det forhindrer den ikke fra å være både eksperimentell og tidvis svært så effektfull. Enkle effekter riktignok, men utporsjonert i fornuftige doser. Skrekkfilmklisjeene henger tykt over deler av filmen og spesielt slutten (som jeg ikke skal røpe her) faller litt gjennom, men i nesten en hel time er dette stor filmmoro og enkelte ganger med svært så gode gys.

Mike, en gutt i tenårene har mistet foreldrene og er også redd for at hans bror skal forlate han. Denne frykten får ham til å følge etter broren nesten over alt han går. En dag følger han etter broren til en begravelse for en av hans venner. Der blir Mike vitne til en høy mann (som vi etter hvert bare vil kjenne som "The Tall Man") løfte en kiste alene inn i en begravelsesbil. Slik begynner mysteriet rundt "The Tall Man", hans mausoleum og en ondsinnet plan der de døde blir forvandlet til små dverger i den høye mannens tjeneste. Vi møter også den høye mannen i skikkelsen av et lekkert blondt bombenedslag som forfører sine ofre på kirkegården (!), og videre dreper dem. Og ja, en kuleliknende (sphere) sak svever rundt i korridorene i mausoleet, borrer seg inn i hodet på sine ofre og spraylakkerer veggene med blod og gørr! Lekkert!

Phantasm er riktig sjelden skikkelig skummel, men innehar en slags urytmisk sjarme. Klippingen er til tider ganske forvirrende, og tidvis er historien riktig så rotete. Det innebærer mye bilkjøring og løping fram og tilbake mellom forskjellige destinasjoner som av uvisse grunner er viktig å nå. Filmen er riktig så underholdende med flere morsomme sekvenser, elendig skuespill, men og med en slags uberettiget sjarme. Stemningen og den noe merkelige klippingen fikk meg mer enn en gang til å tenke på David Lynch, og marmor-gravkammeret eller besøket hos spåkona kunne fint vært hentet ut av den syv år yngre Blue Velvet [IMDb].

Om du liker kultfilmer, litt eldre skrekk, B-film eller er av den mer seriøse Lynch-typen så burde du klare å få en god porsjon mening og underholdning ut av Phantasm.