Jeg var litt i tvil om jeg skulle skrive en anmeldelse av denne. Først og fremst fordi jeg ikke vet om jeg har så mye vettig å si. Likevel, denne visningen av The Magicians på Cinemateket var den andre visningen av filmen i Europa noensinne. Ja filmen er så fersk at den ikke har hatt premiere i hjemlandet, ei heller er den oppført på IMDb. Det er ikke ofte vi får anledning til å velte oss i slik ferskvare her på Gjemmestedet, og da plikter vi jo å komme med noen ord. Filmen var også åpningsfilmen på Cinematekets aktuelle Sør-Koreanske filmfestival.

Tittelen The Magicians henspeiler på bandet The Magicians som filmen omhandler. Tre år etter bruddet og den kvinnelige gitaristens tragiske død møtes de tre resterende medlemmene i trommeslagerens kafé (Magicians Café) til en minnestund. Til kaféen kommer også en munk som er på vei tilbake til sitt tidligere liv som profesjonell snowboarder (!). Det drikkes en hel del, gammelt grums, følelser og forelskelser kommer til overflaten, men bandmedlemmene er fortsatt gode venner og natten ender i liten intimkonsert med munken som eneste tilhører. Til kaféen har også det avdøde bandmedlemmet kommet i form av et spøkelse eller ånd som kun vi kan se. Hun blir en tilnærmet aktiv og stum kulisse da hun stort sett holder seg i bakgrunnen, men formidler også sine egne og flere av de andres følelser gjennom mimikk og bevegelser.

Dette er en søt og egentlig ganske poengløs historie, men den fungerer fint til å formidle Song Il-Gons tilbakevendende tema rundt tap og minner. Regissørens forrige film Spider Forest er en mørkere thriller-variant som i narrasjon tidvis hadde noe Lynchiansk over seg. Spider Forest er, i motsetning til The Magicians, likevel en mer tradisjonell film. Den grep meg ikke helt, men hadde sine interessante øyeblikk. The Magicians ble skutt digitalt og bærer preg av å være mer et eksperiment. Plotet blir deretter relativt enkelt. Opprinnelig tenkt som en kortfilm i en serien Jeonju International Film Festival's "Short Digital Films by Three Filmmakers" eksisterer den i to versjoner: kortfilmen og denne 95 minutters filmen blåst opp til 35mm som ble vist på Cinemateket.

Filmen er skutt i en tagning, dvs. uten et eneste klipp og skuespillerene er, i følge regissøren på Q&A etter filmen, kjente og profesjonelle teaterskuespillere i Sør-Korea. Tidvis gir dette imponerende effekter og spesielt kamerarbeidet utpeker seg. Kameraet seiler gjennom rommene, følger skuespillerene og til tider virker bevegelsene i flott samspill med tangomusikken som utgjør filmens soundtrack. Sceneskiftene og tilbakeblikkene foregår ved at karakterene ordner håret på en annen måte, vrenger frakken og pudrer ansiktet som om de var med i en teaterforestilling. Man kunne blitt fristet til å kalle dette, og kanskje bli litt irritert over, "filmet teater". På mange måter er det også det, men Song Il-Gon gir aldri helt slipp på filmen for det. Han uttalte og i Cinematekets program står det også at dette er "skuespillerens film". De gjør for så vidt sine saker meget bra her, men jeg er først og fremst imponert over planleggingen som ligger bak og spesielt hvordan kamera klarer å følge med uten å helt å bryte illusjonen.

The Magicians er et imponerende, og bortimot feilfritt, eksperiment. Regissøren fortsetter sin tematiske vinkling, som jeg mener dreier mot å søke forståelse av hvordan fortiden påvirker oss, uten helt å kjenne veien til den forståelse. For meg blir denne filmen noen ganger litt for mye teater, litt for enkel og i midtpartiet litt for langt. En fin film som man bør se om sjansen byr seg, men mer for stilen enn det faktiske innholdet.