Er det en ting i livet mitt jeg angrer på, så er det at jeg aldri begynte å skate. Nå er jeg for gammel og pinglete. Noen sier det aldri er for sent å lære, men jeg tror nok det toget har gått. Uansett, fascinasjonen for skating har alltid vært der og til og med økt de siste årene. Fenomenet er vel ikke det det en gang var, men fortsatt spyttes det ut videoer og arrangeres mesterskap, så skating er fortsatt stort. Mange av dagens unge regissører har en fortid i skatemiljøet, blant annet Spike Jonze og Mike Mills og ikke minst Stacy Peralta som er en av de mest kjente skaterne på grunn av Z-Boys, også mye på grunn av selskapet Powell & Peralta som han startet i 20-års alderen. Det er Peralta som står bak manuset til Lords of Dogtown som altså er dramatiseringen av historien om de legendariske Z-Boys som ble store innenfor skateboard mot slutten av 70-tallet. De begynte å surfe i Venice Beach, men etter at Skip Engblom utviklet hjul av polyuretan overførte de mye av teknikken bak surfing til skating. Etter sigende var de revolusjonerende med sin vert-teknikk, altså det å skate vertikalt på samme måte som i surfing. Peralta står også bak dokumentaren Dogtown and Z-Boys [IMDb] som danner grunnlaget for Lords of Dogtown.

Nå er dokumentaren mer interessant enn filmen hvis man vil få et innblikk i historien om Zephyr-teamet. Peralta har gjort det svært vanskelig for seg selv med manuset til Lords of Dogtown. Det største problemet er fokuset på karakterer, for med et team som bestod av et titalls skatere må man gjøre et utvalg for å kunne knytte seg til noen av disse menneskene. Det er i hovedsak Peralta, Tona Alva og Jay Adams vi følger og det skulle være greit å holde tritt med deres historier hadde det ikke vært for at karakterene rett og slett er dårlig utviklet. Det hintes bare til hvor disse guttene kommer fra og hva det er som driver dem. Jeg ser tendenser, men mye føles uutviklet og uferdig. Filmen preges også av merkelige musikkvalg. Alt mulig opphop av de absolutt mest kjente låtene fra 70-tallet virker litt mot sin hensikt her og det virker som de kun er der for å understreke at dette er på 70-tallet. Det er selvfølgelig mest rock, men musikken føles for det meste malplassert og gjør ingenting for å underbygge for eksempel skatesekvensene. Det er selveste Mark Mothersbaugh fra Devo som står bak musikken (han har vel lagd musikken til alle Wes Anderson-filmene så vidt jeg vet), men jeg kan ikke si jeg la noe videre merke til greiene hans i denne filmen. Filmen legger stor vekt på stil, og siden det er tidligere production designer Catherine Hardwicke (på blant annet Three Kings [IMDb] som virkelig ser lekker ut) som står bak regien, er det ingenting å si på 70-talls stemningen og estetikken generelt. Filmingen er til tider svært fet og mange av skatesekvensene er virkelig lekre, men det hjelper så lite når man aldri helt får taket på historien. For å sammenligne med en annen film som har noe av den samme estetikken og tema, Dazed and Confused [IMDb], fungerer sistnevnte bedre nettopp på grunn av at estetikken fargelegger historien i stedet for å være en forutsetning for den. Dessuten er karakterene så utrolig mye bedre utviklet i Linklaters film. Nå er dette følgelig en sann historie, men det blir litt vel søndagsmatinè når gutta forlater teamet til fordel for penger og berømmelse for til slutt å skjønne at det er kompiser som betyr noe, ikke penger, damer og drikke og sånt. Jeg er kanskje i overkant kritisk her, men jeg ble aldri helt engasjert før helt mot slutten når ting begynner å gå virkelig dritt. Da plutselig begynner man å nærme seg noe ærlig og troverdig hos de ulike karakterene. Jeg tror kanskje filmen hadde tjent på å konsentrere seg mer på en karakter og ikke hele tiden gi små innblikk i familielivet til flere av karakterene som egentlig ikke forklarer så mye. Man kunne fint ha kuttet ut en del rene skatesekvenser med mer tid til hovedkarakterene. For eksempel Peraltas egen historie er såpass interessant at den kunne absolutt kunne vært viet mer tid. Det samme med Jay Adams. Hans karakter får en del fokus etterhvert og det er da ting begynner å bli bra. Skuespillerne imponerer med skate-, og til stor grad, skuespillerprestasjoner, da særlig de tre hovedpersonene. De to mest kjente skuespillerne, Heath Ledger og Rebecca De Mornay, irriterer mest med sin hippiefremtoning, mens selveste Tony Hawk har en svært morsom cameo.

Det er veldig synd at ikke filmen bygges bedre opp underveis slik at resten av filmen kunne ha vært like engasjerende mot slutten. De siste 20 minuttene er absolutt de beste, det er dessverre bare altfor seint. Mye kul estetikk til tross, det ender liksom bare opp som en ungdomsfilm uten karakterdybde. Jeg så visstnok unrated extended cut, så jeg lurer veldig på hva de har klippet vekk i tidligere versjoner. Det hele blir litt for trygt og uengasjerende, og filmen baserer seg litt for mye estetikken. Jeg er fan av stilige filmer jeg, men når historien mesteparten av tiden ligner en ungdomsfilm fra Disney blir det vanskelig å ta ting alvorlig. Synd, for de virker som en bra gjeng.