Jeg skal ikke legge skjul på at Mirrormask var min mest etterlengtede filmopplevelse i år. Forventningene var nok litt i overkant, selv om jeg på forhånd hadde innsett at jeg ikke skulle bli skuffet over dårlig skuespill, halvgod regi og billige effekter. Budsjettet til denne filmen er ikke det største, selv om erfarne Jim Henson Company står bak, Neil Gaiman har skrevet manus og kompanjong Dave McKean har inntatt regissørstolen. Disse burde være kjent for de fleste og sammenlikninger med filmer som Labyrinth er vel uungåelig og ganske passende. Likevel er dette en litt annen type film, med en litt mer ambisiøs visualitet. Jeg ble sittende igjen og undre på om ikke filmskaperene her har havnet i de velkjente fellene kompromiss og uferdighet.

Kompromissene går på selve historien som er forholdsvis enkel og i samme ånd som Labyrinth. Helena er en jente som ikke er helt fornøyd med livet hun lever på sirkuset drevet av sin mor og far. Da moren en dag blir syk og innlagt på sykehus blir hun nødt til å gå i seg selv for å finne en løsning på sitt forhold til foreldrene. Natten moren skal opereres blir hun på mystisk vis sendt inn i en drømmeliknende verden. Som sin Vergil på ferden har hun den innfødte Valentine. En verden med figurer og elementer fra hennes egne tegninger. Det blir etterhvert klart at denne andre verdenen er uløselig knyttet til hennes eget liv og forholdet til foreldrene. Ved å redde den fiktive verdenen fra den onde dronningen vil hun samtidig redde sin egen mor. Rammehistorien er forståelig og ganske straight, men den virkelige attraksjonen skal være det som skjer i drømmeverdenen. Selv om denne er umiskjennelig både Gaiman og McKean setter den seg sjelden slik vi er vant til fra verdens beste tegneserie; "The Sandman". Den blir rett og slett litt rotete, om enn vidunderlig kreativ, og hele tiden føler jeg at radarparet har hatt problemer med å forestille seg sitt publikum. Dette blir litt for tøft for de yngre tilskuerene og ikke tøft nok for fansen. De siste får riktignok en hel del øyedrops og fantasi til å være rimelig fornøyd, men neppe den helheten de jakter etter. Universet er godt nok til å føye seg inn i Gaimans mytologi, men jeg savner en mer helhetlig oppbygning. Det virker her som om de vet godt hvordan alt skal se ut, men ikke helt hvordan ting skal henge sammen, langt mindre et meningsfylt plot og en givende narrasjon. Dette bunner ut i den korte tiden man har på en spillefilm, men, jeg vil anta, også fordi man velger å kompromisse innholdet.

Mirrormask virker også på mange måter litt uferdig, både narrativt og visuelt. Dette er delvis et budsjettspørsmål. Jeg er glad for at denne filmen ble laget, og med tanke på hva som skal framstilles på lerretet er det ikke rart at 90% av filmen består av digitale tablåer og figurer. Noe fungerer helt fantastisk (f.eks. pingvinapene og deres ville flukt samt to flygende steinkjemper - "Giants Orbiting"), annet igjen mindre bra. De scenene som fungerer er store og full av visuell prakt, de som ikke fungerer er forsøkt skjult bak et ganske tett slør av et tåkefilter. "Det er en drøm tross alt" kan man kanskje forsvare dette med. For min del ble illusjonen ødelagt av akkurat det.

Skuespillerene er mindre dårlig enn forventet og spesielt hovedrolleinnehaveren er god. Merk dere navnet Stephanie Leonidas med en gang - hun kommer vi til å se mer av. Foreldrene er ganske uanseelige - moren har tre "roller", og fungerer desidert best som den onde dronningen. Valentine bekles av Jason Barry og det gjør han helt greit.

Til tross for det jeg har gitt utrykk for så langt er det vel ingen overraskelse at jeg likte store deler av filmen. Den har sine helt åpenbare mangler og noen store skuffelser, men lar du den synke inn en stund vil du se at den ikke er så dårlig som man skulle tro. Om man vil kan det tolkes mer inn i denne filmen enn liknende eventyrfilmer: pubertet, identitet, og ikke minst et sterkt freudiansk perspektiv. Filmskaperene vil nok være uenig i dette, men vil man så kan man se på Valentine som veifinneren Vergil - fra barn til voksen for Helena. Som en liten vri leder han henne ut av fantasiverdenen og i hans ventende armer i den virkelige.

I mine øyne er Gaiman en mer visuell enn brilliant forfatter. Det er derfor tegneserieformatet har passet ham så godt. Romanene hans har vært mindre bra, og denne filmen lider litt under manglende karakterforståelse, plot og helhetlig tankegang. McKeans visuelle design er det lite å plukke på (rent bortsett det litt uferdige utseende). Hadde jeg ikke kjent til Gaiman og McKean fra før ville dette antagelig vært en ganske ubetydelig film. Jeg er imidlertid glad i disse karene og DVD'en havner rett i samlinga mi når den slippes.