En mann kommer inn på et filmbyrå og ber om å få snakke med direktøren. Etter en stund får han treffe han og sier: "Jeg har en veldig morsom film du bare må distribuere og få ut til alle verdens kinoer." "Javel," sier direktøren. "Det sier alle som kommer inn hit. Hva er det som gjør din film så spesiell?" "Jo nå skal du høre" sier mannen. "Det er en dokumentarfilm uten stort innhold egentlig." Direktøren avbryter: "Stopp en halv! For det første: en dokumentarfilm? Det selger neppe noen kinobilletter. Og: uten innhold sier du? Det er jeg i hvert fall ikke interessert i." "Bare vent og hør hva den handler om." sier mannen. "Det dreier seg om en vits. En vits som ingen har hørt utenom i de mest hardbarka humormiljøene. Vi snakker om verdens eldste vits, og samtidig verdens mest motbydelige vits. Filmen presenterer en rekke av våre samtidige komikere som på en eller annen måte har fortalt vitsen seg i mellom og som nå deler den med oss på lerretet. Folk som Jason Alexander, Drew Carey, Whoopi Goldberg, Eric Idle, Chris Rock, Bob Saget (!?), Cartman, Sarah Silverman, Gilbert Gottfried og nesten 100 andre komikere forteller vitsen på sine egenartede måter. Det morsomme med dette er ikke vitsen i seg selv. Vitsen er bare en rammefortelling komikerene har brukt i sine miljøer for å kunne fortelle den mest bestialske, skitne og grusomste fortellingen de kan finne på. Sluttpoenget er likevel viktig fordi det er så søkt og så langt unna vitsens innhold man kan komme, og det utgjør hele vitsen så og si. Det er til og med en pantomime-artist som mimer vitsen på gata i full offentlighet! Ja, og innholdet: tenkt deg det verste du kan av incest, pedofili, avkappade kroppsdeler, dyresex, ekskrementer og annen uutholdelig oppførsel. Multipliser så med 1000. Da har du vitsens innhold. Litt av poenget er også å variere vitsen så mye at den føles ny hver gang, og å få den til å vare lengst mulig. Filmen er klippet ganske raskt mellom de forskjellige komikerene og man får nesten ikke tid til å la de mest urovekkende fantasiene sette seg før man er i gang med noe enda verre. Obskønitetene hagler og det blir ikke bedre da Gilbert Gottfried forteller vitsen som en avlastning til tragedien 9/11, eller komikere med sine egne barn på fanget som raljerer i vei. Dette er ikke morsomt, men likevel ufrivillig morsomt. Man vil ikke le, men kan ikke la være. Man føler seg skitten og ekkel, men ler likevel. Familiekomikeren Bob Saget er kanskje den verste og gjør at man forstår at ingen tar dette alvorlig. Ved å spy ut sine ekleste tanker og grusomste forestillinger ufarliggjør man innholdet og til slutt er det ikke mer å le av. Filmen sier forresten mye om humor, ytringsfrihet og aldersgrensen baseres på språket alene. Her er ingen andre bilder enn komikere i alle aldre som lirer av seg obskøniteter som innholdet i en vits uten det helt store poenget. Og vi ler, uten egentlig å ville det. Genialt!" Direktøren lener seg litt tilbake og sier: "Ja, det høres jo interessant ut dette, men hva heter filmen da?" Og mannen svarer, ganske tilfreds med seg selv: "The Aristocrats!!!"