Norge har på mange måter fått en lillebror til Goodfellas i Izzat (som forøvrig betyr ære). Der førstnevnte tok for seg mafiaen i New York, tar Izzat for seg fremveksten av det pakistanske gjengmiljøet i Oslo på 80- og 90-tallet. Vi møter kameratene Wasim, Riaz og Munawar som tar snarveien til rikdom gjennom gjengen East Side Crew som ledes av Saddiq og hans bror Khalid. Livet i Gamlebyen er kjedelig og det blir fort spennende med gjeng og penger. Etter at Wasim blir sendt til Pakistan i to år for å lære Koranen, kommer han hjem til familien som nå har flyttet til Stovner og tar raskt opp gjenglivet. Og så går det vel bare nedover, som det så gjerne gjør når man roter seg bort i gjenger, kriminalitet og sånn.

På mange måter er handlingen i Izzat ganske forutsigbar. Man vet tidlig at det går til helvete, man vet bare ikke helt hvordan. Vennskap og ære er nøkkelord, som vanlig, og de som har et snev av medmenneskelighet og samvittighet er de som (oftest) overlever. Sånn sett byr ikke Izzat på mange overraskelser. På den annen side er den også en historieleksjon om hvordan pakistanere i Norge bygget seg opp. Noen ved hjelp av gatekjøkken og vaskejobber, andre ved hjelp av kriminalitet. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Wasim og kameratene hans valgte sistnevnte.

Men der filmen kanskje ikke byr på mange overraskelser (som jeg heller ikke forventet) vinner den mye på stil. Det er lett å trekke sammenligningen til UNO her, med hensyn til historien og hvordan den blir fortalt. Jeg kan si med en gang at der UNO truer med å skyte deg i beinet med spikerpistol, skyter Izzat både to og tre ganger.

Izzat er renere i sin gangsterstil, og dette fører til at man forstår hvordan dette er for de involverte uten at man trenger å tegne og forklare. Volden er virkelig noe av det mest brutale jeg har sett i norsk film, men det fungerer nettopp fordi den er kald og hensynsløs der den fort kunne vært spekulativ og stilistisk. En skitten realisme er viktig for at slike filmer skal fungere. Samtidig er det viktig at selv om filmen er ute etter å fortelle en, for mange av oss ukjent, historie, er det fremdeles en film. Det spares ikke på snertne filmatiske løsninger og bra scener. En sit-down på et konditori på Tøyen på formiddagen blir faktisk jævlig morsomt når det dukker opp pakistanere i nittitalls-dress og solbriller.

Musikken er også verdt å nevne, følgelig med bare norsk musikk, som norske filmskapere er veldig flinke til for tiden. Det er masse å ta av! I Izzat er det rock som preger lydsiden, og vi får høre godbiter fra alt fra Gluecifer til Raga Rockers, via de gamle punk-heltene i Kjøtt. Mye bra med andre ord.

Skuespillet er kanskje ikke på topp hele tiden, men ærligheten og viljen til å vise en side av Oslo og Norge som sjelden omtales som annet en "utenlandske gjerningsmenn" i media, synes jeg fortjener skryt. Nå har vi fått to filmer fra det pakistanske miljøet den siste tiden (Import/Eksport og denne) som ser på seg selv med selvironi, humor og varme. Særlig buksekjøpet i begynnelsen av Izzat er vel verdt å nevne i den sammenhengen.

Disse filmene fortjener oppmerksomhet uavhengig av kvalitet, for vi har alle noe å lære.

Høstens tøffeste film heter det, og det kan fort være tilfellet med Izzat.