The Hitchhiker's Guide to the Galaxy skulle være et av undertegnedes høydepunkt i år. Den ble dessverre langt fra det. Forventningene til filmatiseringen av Douglas Adams' intergalaktiske komedie nådde uberettigede høyder, og håpet lå i at deler av historiens verbale integritet var beholdt. Trist er det derfor å melde at filmen på langt nær har ivaretatt disse essensielle elementene. Jeg har ikke det lidenskapelige forholdet til hverken hørespillet, TV-serien eller tegneserien som enkelte har, men har alltid hatt stor glede av de tre første delene av Adams roman-"trilogi". Det er flere år siden jeg leste meg gjennom disse, men humoren og ikke minst språket sitter like friskt i minne ("Yellow.").

Mytene rundt og opphavet til HG2TG er mangespunnede, og med så mange materialiseringer av den samme historien er det naturlig at filmskaperene har tatt seg en del friheter og noen valg for å overføre en utrolig kompleks og språklig humor til lerretet. Spørsmålet er bare om disse fungerer og om de fenger både fansen og de førstegangsreisende? Jeg skal unnlate meg å gå i detaljer i historien her. Likevel blir det nødvendig å behandle de delene, som i mine øyne, rett og slett ikke hører med i filmatiseringen av noe mange mener er en ufilmbar historie. Det første som slår en er at de første 15-20 minuttene av filmen faktisk er ganske fornøyelige. Tempoet er raskt, flere verbale tvister er ivaretatt og skuespillet duger passelig. Når det er sagt er det også et poeng at det i realiteten ikke skjer så mye i Adams fortelling. Mye av de interne spøkene og humoren ligger i det språkelige og i selve oppslagsverket The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Her er guiden framstilt (naturlig nok) i en digital versjon med Stephen Frys stemme som voiceover. Dette fungerer egentlig ganske så fint til tross for at for mye av de hysteriske tekstene er kraftig nedsakset. Dette er også et av mine ankepunkt mot filmen: alt for mye av den Monty Pythonske humoren lider av å ikke bli tatt helt ut. Bøkenes, og hørespillets, store styrke var den selvreflektive over-the-top humoren. Med to timer til rådighet har filmskaperene sett seg nødt til å kutte denne for å drive historien videre. Overraskende og merkelig er det derfor at de har lagt elementer til historien. Dette føles mer unødvendig enn noe annet selv om enkelte av tilleggene fungerer ganske fint. Det som ikke fungerer er de oppblåste konfliktlinjene mellom Arthur Dent, Trillian og Zaphod Beeblebrox. En ufrivillig utflukt til Zaphods rival Humma Kavulas planet og et påfølgende subplot som involverer jakten på merkelig gevær er andre eksempler. Disse villfarelsene fører til at historiens store poeng, svaret på spørsmålet om livet, universet og alt, kokes bort og til tider glemmes helt - et resultat av vimsete manusarbeid og et forsøk på å tvinge Adams' historie inn i tradisjonelle rammer.

Filmens regissør, Garth Jennings er debutant og har sin bakgrunn i reklame og musikkvideo (noe alle debutanter i dag synes å ha). Jeg opplevde filmen som overraskende treg, og ventet hele tiden på de kjappe og surrealistiske replikkene til blant annet Mos Defs rollefigur Ford Prefect. Filmen bærer heller preg av å være sammensatt av øyeblikk, episoder tilfeldig limt sammen for å fylle filmens tilmålte tid. Ikke spesielt koherent (noe heller ikke bøkene kan skryte av å være), og som å se en rekke med halvferdige musikkvideoer etter hverandre. Den siste skuffelsen er skuespillet. Skuespillerene halter gjennom filmen uten helt å sette seg. Den angstfylte Arthur Dent blir aldri panisk ("Don't Panic")nok, Ford Prefect virker nesten bare å være med for å få Arthur vekk fra jorden, Trillian er bare kjedelig (ingen forandring fra boken der) og Zaphod Beeblebrox på langt nær så gal som han skal være (og han SKAL ha TO hoder godt plassert mellom skuldrene og ikke filmens idiotiske løsning. TV-serien fra 1981 fikk til det så hvorfor ikke i dag?). Universets mest deprimerte robot, Marvin, kommer heldigvis bedre ut av det enn de andre - kanskje fordi skuespiller Warvick Davis har det minste registeret å jobbe med. I tillegg er Marvin heldigvis ikke digitalt konstruert men, i likhet med de fryktede Vogonene, en riktig så lekker liten dukke (med et gigantisk depressivt hode). Til tider virker skuespillerene å lese opp replikker direkte fra manus, uten innlevelse og helt uten karakterforståelse. Hva karakterene sier, hvordan de sier det og et forsøk på å skape en humoristisk rytme må være det viktigste i en slik filmatisering. Her virker manuset å være basert på å få historien til å fungere med klassiske konfliktlinjer og samtidig vise en del (faktisk ikke helt uefne) digitale tablåer (spesielt jordens ødeleggelse samt turen gjennom planetskaperenes "studio" er imponerende).

Nå er det bevist at The Hitchhiker's Guide to the Galaxy ikke er ufilmbar. Med dagens kunnskap og teknologi er den i høyeste grad filmbar. Den er bare ikke spesielt morsom eller særlig underholdende.