Basert på en sann historie, forteller Nobody Knows historien om fire barn i Tokyo som plutselig blir forlatt av sin mor. Den eldste gutten Akira (Yagira Yuya) tar ansvaret for de andre barna, som alle har forskjellig far. Vi følger barna over et år, og er vitne til familiens forfall som leder til en tragisk utgang.

Dette er ingen hyggelig historie, og Nobody Knows er heller ingen hyggelig film. Men der den fort kunne blitt spekulativ og sentimental, er den i stedet morsom, øm, varm og sår. Kore-eda har med vilje unngått de mest spekulative delene ved historien som mediene fråtset i når de omtalte den ekte historien. Kore-eda gjør aldri moren til noe monster, og fedrene er for det meste befriende utelatt fra historien. Dette er filmens store styrke. At Kore-eda fokuserer på Akira, for øvrig fantastisk spilt av Yuya som velfortjent fikk pris i Cannes, fører til at det er historien til barna som er hovedpunktet. Selvfølgelig stiller man spørsmål ved morens motiver, men dette blir etter hvert mindre viktig siden det fort blir klart at hun ikke kommer tilbake. Også fedrene glimrer med sitt fravær, for utenom et par scener hvor Akira oppsøker et par fedre for å skaffe flere penger. Det er et viktig poeng at selv om moren er borte, byr ikke dette bare på elendighet. Friheten som følger av morens forsvinning, bidrar både til at barna kommer seg ut og leker og at Akira selv får lønn for strevet når han får være med på en baseballkamp (hvor treneren for øvrig spilles av Takeshi Kitano og Sabu gjengangeren Susumu Terajima, som også spilte i Kore-edas Distance og After Life).

Nobody Knows er lang (nærmere 2 timer og 20 minutter) og tar seg god tid med å fortelle historien. Dette er bare en fordel i mine øyne siden historien i seg selv ikke er særlig dramaturgisk. Det å følge et forfall som dette er for oss, som for barna, langt og pinende. Dette høres kanskje negativt ut, men det er det absolutt ikke. At det brukes god tid på en slik historie er viktig for utviklingen av historien. Dette betyr overhodet at det ikke skjer noe i det hele tatt. Veien mot bunnen gjenspeiler seg særlig i Akiras oppførsel. Fra å være nøktern og tilsynelatende svært rolig, ser man også at han påvirkes av det som skjer. Den tydelige forbannelsen og frykten han uttrykker mot slutten av filmen, da han ringer moren med svært god grunn (som jeg ikke skal røpe her) og ikke kommer fram fordi han ikke har penger nok, er et tydelig bevis på at også han er berørt.

Selv om Kore-eda har brukt en såkalt dokumentarisk stil (hva er nå det egentlig?) er det ingen tvil om det er en fiksjonsfilm, noe som gjør at i hvert fall jeg får den avstanden jeg trenger til at filmen ikke blir spekulativ, men at den samtidig er vond å se. Bildene er utrolig vakre, og mange nærbilder gjør at man kommer nærme innpå historien. Skuespillerne er utrolig flinke, og det faktum at mesteparten er improvisert, gjør det hele veldig ærlig. Særlig ansiktsuttrykkene til barna er både hjertevarmende og hjerteskjærende. Særlig scenene der Akira verker etter å fortelle sin mor hva han egentlig mener om at hun forvinner hele tiden, er simpelthen fantastisk bra. Filmen består også av mange komiske øyeblikk, som også helt klart er en lettelse.

Nå kan man diskutere så mye man vil om filmer skal være viktige eller bare underholdende, men det viktigste er vel opplevelsen man får. For min del får jeg ikke Nobody Knows ut av hodet, og det må være et godt tegn. En viktig film, men ikke minst en vakker og rørende film.