Shinya Tsukamoto blir gjerne beskrevet som det mest spennende regissørnavnet i Japan de siste årene. Han har tidligere stått bak kultfenomenene Tetsuo: The Iron Man (1988) og oppfølgeren Tetsuo 2: Body Hammer (1992). Disse filmene omtales gjerne som eksplosive og voldsomme i sin cyberestetisk og metalliske utforskning av kroppen. For det er nettopp kroppen som står sentralt i Tsukamotos filmatiske univers - ikke som et objekt for nytelse eller glede, men heller som et smertens tempel og alltid i forandring framstår kroppen som noe usikkert og med flere uløste mysterier. I sine tidligere filmer, faktisk helt fram til hans forrige film A Snake of June (2002) som ga oss en noe mykere og erotisk framstilling, har Tsukamotos filmer mye til felles med Franz Kafkas kjente novelle Metamorfose - der en mann forandres til en kakerlakk.

A Snake of June ansees som et vendepunkt i Tsukamotos karriere, men det spørs om ikke Vital igjen står for noe helt nytt. Mens de tidligere filmene har fokusert på kroppen som et utgangspunkt for symbiose eller forandring med teknologien og insektliknende skapninger, og ofte med et skrekkliknende og fryktelig resultat, er denne gangen kroppen gjenstand for en dypere undersøkelse. Vital handler nemlig om dissekering, og det på flere plan enn det rent kroppslige. Filmene beveger seg altså fra kroppen som et skrekkelement til kroppen som et mysterium og rensende element for psyken.

Filmens utgangspunkt er ikke mindre enn genialt, og overraskende nok så føles det som en naturlig løsning både for regissøren og tilskueren at en disseksjon kan være både fysisk og psykisk. Heldigvis for oss er det akkurat Tsukamoto som oppdager og utforsker denne koblingen. I dette tilfelle dreier det seg om en ung mann, Hiroshi Takagi som etter en bilulykke har mistet hukommelsen (som alltid er Tadanobu Asano glimrende med sin Buster Keaton-aktige uttrykksmåte). Han gjenopptar en tidligere interesse for medisin og begynner på medisinstudiet. Han dykker dypt ned i bøkene og spesielt bøker om anatomi og obduksjon opptar Hiroshi. Derfor er det ingen overaskelse at han deltar med mer enn vanlig interesse når de praktiske øvelsene i dissekering begynner. Vi forstår ganske raskt at noe er utenom det vanlige. Det viser seg at Hiroshi er i ferd med å dissekere sin kjæreste som døde i den samme bilulykken som ført til hans uheldige tilstand. I stedet for å bli forferdet over dette bruker Hiroshi dissekering til å bringe tilbake minnene om kjæresten han har mistet. Det er ikke bare gode minner og til å begynne med virker det tidligere forholdet som litt mer enn usunt (vi får innsyn i kvelningssex bl.a.). Etterhvert som dissekeringen pågår blir minnene lysere og mer preget av glede. Nå er det faktisk usikkert om dette er minner i det hele tatt. De tar nemlig form av gjentatte møter mellom Hiroshi og Ryoko (som kjæresten het) i lyse og idylliske omgivelser. Det virker mer som om dette er et mentalt kart over Hiroshis ønsker og innbilte forståelse om hvordan forholdet burde ha vært. Hiroshi begynner for første gang siden ulykken å ta en mer aktiv del i sine omgivelser. Han oppsøker bl.a. Ryokos foreldre som reagerer med forferdelse og sinne på hva han har å fortelle. Etterhvert blir de mer vennlig innstilt og tar senere aktiv del i prosessen som tar mer og mer form av sjelesorg. En av Hiroshis medstudiner, Ikumi, faller for ham, men han er tilsynelatende ute av stand til å gjengi hennes kjærlighet. I perioder kan det virke som om han har problemer med å skille mellom den avdøde Ryoko og Ikumi, til hennes store fortvilelse. Når det er sagt er selve dissekeringen som et bilde på Hiroshis bearbeidelse av sine tanker og følelser en relativt ambivalent prosess. Den hjelper han til å gjenfinne noe av sin menneskelighet, men etterhvert som dissekeringen pågår og intensiteten i minnene øker virker han å gå seg vill i den nyfunnede verden han deler med sitt bilde av Ryoko. Dissekeringen går mot slutten og etter at Hiroshi har fulgt Ryoko til sin hvile aner man at han er om ikke helbredet, så et godt steg på veien til å finne seg selv igjen.

Filmen er hovedsaklig ganske mørk. Rommene er enten nesten fulldekket av skygge, eller så er de som disseksjonsrommet(jeg har alltid trodd at slikt finner sted i helt sterile omgivelser...) - møkkete og ganske utrivelig. Filmen begynner og slutter med overlappende bilder av fire store piper (kremasjonsovner?) lydsatt av en kakafoni av ubehagelig støy. Hva dette skal betegne kan vi bare gjette oss til, men i mine øyne sier de noe om en begynnelse(bilkollisjon) og en slutt(begravelse). Disseksjonsscenene er på ingen måte behagelig for øyet og står i sterk kontrast til Hiroshis flukt inn i den naturlige og lyse drømmeverdenen. Dissekeringen er på ingen måte dvelende eller preget av sensasjonell grafsing, men de er heller ikke, som noen hevder, smakfulle og estetiske. De er faktisk litt gufne, men uten å utforske skrekkelementene som mange ville forventet er de også en viktig del av måten Hiroshi behandler sine åpenbare psykiske problemer.

Vital er en film som fungerer bedre rent konseptuelt enn i praksis. Utgangspunktet er fabelaktig og nyskapende, men mot slutten tar filmen en mer og mer konvensjonell form. En del spørsmål blir, med vitende vilje kanskje (?), hengende i luften. Hvordan Ryoko havnet på disseksjonsbordet foran Hiroshi er et av disse og føles noe utilfredsstilt. Hiroshis tankegang virker noen ganger vanskelig å forstå. Han reagerer på alt annet enn rasjonelle måter, og selv om dette ofte føles mer riktig enn ikke så blir kanskje følelsløsheten til tider litt for kunstig? Dette er viktige spørsmål som trekker filmen litt ned i mine øyne, men det gjør ikke stort da det endelige resultatet av filmen er så bevegende og uttrykker en sterkere humanisme enn det man skulle tro Tsukamoto var i stand til. Om ikke annet så bærer denne filmen helt klart signaturen til en av Japans sterkeste auteurer i dag. Tsukamoto står for både regi, manus, foto, design, klipp og som produsent av filmen. Det er også tydelig at han har en misjon, og det atpåtil en misjon og en innsikt som er i stadig utvikling.

Vital klarer å utforske nytt estetisk, filmatisk og mentalt område på en spennende måte, og det som står sterkest er kanskje det at dette ikke er skildring av et forhold i den klassiske forståelsen. Det er nemlig Hiroshis følelser og tanker som står sentralt her, hans tilbakekomst til livet og katarsis i dissekeringen av forholdet slik han innbiller seg at det så ut. På denne måten handler filmen ikke om Ryoko i det hele tatt. Tanken på at det er hennes kropp som dissekeres for at Hiroshi skal kunne dissekere sitt eget sinn er nettopp det som gjør filmen så sterk og annerledes.