Jeg har hatt mine perioder. Også en stumfilmperiode. Problemet med stumfilm er at man kan gå ganske fort lei. Mitt i en visning av Die Büchse der Pandora for noen år siden fikk jeg faktisk nok. Likevel er det en stumfilmskaper jeg aldri helt har klart å kvitte meg med. Friedrich Wilhelm Murnau regisserte en rekke med banebrytende og teknisk utviklende filmer som Nosferatu (1922), Der Letzte Mann (1924), Tartuffe (1926), Sunrise (1927) og ikke minst Faust (1926). Stumfilm er på mange måter kvintessensen av hva kunst og kultur egentlig dreier seg om - fortelle allmenngyldige, tidløse og sannferdige historier. Slik sett er stumfilmen den reneste formen for film du vil finne, og selv om det i mange tilfeller blir for stillestående og stilisert for det moderne mennesket er det mye å hente her. Spesielt om de får tilført noe som gjør dem enklere å svelge i dag.

I de senere år har det blitt gjort en rekke mer eller mindre vellykkede forsøk på å bringe de virkelige klassikerne fram i lyset igjen. "Soulcountry"-bandet til Kurt Wagner, Lambchop framførte og tilegnet store deler av sin forrige plate Aw C'mon/No You C'mon til nettopp Murnau's Sunrise. Framførelsen skjedde i Oslo i forbindelse med Oslo Internasjonale Filmfestival 2004. Tidligere i fjor kunne vi også oppleve "spacerock"-bandet We framføre egenkomponert musikk til Selma Lagerlöf og Victor Sjöströms Körkarlen i regi av Øyafestivalen.

Denne sammenblandingen av live-musikk spesialkomponert og framført av moderne musikere gjør faktisk noe med opplevelsen. Det er nettopp det stumfilmvisningene har blitt - en opplevelse, en happening og en konsert med narrasjon. I går var jeg så heldig å få oppleve det amerikanske post-rock-bandet Cul-de-sac framføre sin musikk til Murnaus Faust på Cinemateket i Oslo. Jeg hadde mine tvil om ikke bandet ville sluke for mye av oppmerksomheten, og det gjorde de til dels. Særlig på begynnelsen av filmen, kanskje fordi dette er en noe uvant form, ble deres tilstedeværelse litt påtrengende. Filmkopien som ble vist denne kvelden var heller ikke i særlig god stand, og må også ta noe av skylda. Likevel var bandet så dyktig og variert at det til slutt bare var deres 10-30 sekunders småpauser som ødela inntrykket. Med trommer, elektrisk fele, tangenter, trommer og gitar vevde Cul-de-sac ut melodier og toner til et av filmhistoriens kanoniserte verk. Til tider ble det neste hypnotisk, men ikke mer enn at bandet også klarte å løsrive seg fra selve handlingen, og på sitt postmoderne vis gjorde oss oppmerksom på at dette er bare en film. Bl.a. med effekter som hørtes ut som knitringen og surringen av en gammel filmframviser (veldig morsomt faktisk!) og et "elektronisk kor" ved korsang i filmen. På denne måten ble både bandet og filmen en opplevelse i seg selv, samtidig som filmen også fikk nye meninger og liv. Når så sluttscenen åpenbarer seg og vi endelig forstår, sammen med djevelen og Faust, at det bare er kjærligheten som kan redde mennesket og verden - ja da kjøper jeg denne enkle sannheten for alt den er verdt.