Jeg har latt meg lure i flere år. Det var først med Robert Rodriguez' forrige film Once Upon a Time in Mexico at jeg skjønte tegninga. Rodriguez' regi og karriere har til tider vært gjennomsyret av en selvopptatt og påtatt kulhet som overgår selv Tarantino. Ekstra tydelig blir det når fantasien og dyktigheten ikke når helt opp. Når det er sagt så var likevel ikke tvilen til Sin City spesielt stor, og forventningene nådde uventede høyder. Jeg har til og med vært med på hypen selv, og for en stakket stund føltes det inderlig godt å være en av "kidsa" igjen. Filmen hadde alle muligheter til å bli et spennende og nyskapende prosjekt. Med ny teknologi, dataskapte kulisser og selveste serieskaperen Frank Miller som art director kunne kanskje Rodriguez komme opp med et skikkelig gladvoldelig og friskt innslag til de nye digitale filmene?

Voldelig har det blitt, uten den glade biten, og dessverre ikke spesielt friskt heller. Volden er så til de grader til stede at historien(e) drukner i filmens eksplosive framferd. Noen vil kanskje se på det som et kvalitetstegn, og jeg skal heller ikke ta stilling til noen voldsdebatt med denne anmeldelsen. Det er nok å konstatere at Millers noirske verden er blodig, skitten og voldelig - problemet er bare at det nok en gang blir bevist at tegneserier og film altfor sjelden er en "match made in heaven" (eller helvete for den saks skyld). Tegneserien Sin City har, tross sin amoralske og undergravende framtoning, en slags uimotståelig fortellerglede. Serien stiller narrative og moralske spørsmål som hvor langt historien kan gå, hvor mørkt kan det bli, og hvor langt ned i møkka kan karakterene bli tråkket ned, men samtidig reise seg igjen? Millers verden er preget av sterke kontraster (egentlig består den kun av svart og hvitt som for å understreke at her er det ingen gråsoner mellom rett og galt) der karakterene gjør akkurat det de må for enten å a)overleve eller b)oppnå hevn. Tegneserien består av løse historier der enkelte nøkkelpersoner dukker opp med ujevne mellomrom rundt en avsluttende historie for hver bok. Som sagt er serien i svart/hvitt, men kanskje ikke på den måten man skulle forvente. Miller har skapt en egen nisje med en genre som best kan beskrives som ultramacho og -voldelig nihilistisk film noir. Tegnestilen er strekbasert, og rutene tar ofte form av negativer der svart opptar bakgrunnen, mens karakterer og gjenstander er skissert i hvitt.

Seriens stil og miljø er uklanderlig overført til lerretet, og ja jeg må si at dette på ingen måte er en dårlig adaptasjon. Faktisk så er det et av beste, og dessverre er det ikke så mange, forsøkene på å lage en realfilm ut av en tegneserie. Likevel feiler filmen på sitt verste i den ytterste av alle kunstarter - å ta en pause, lene seg tilbake og la opplevelsen bli en nytelse - noe tegneserien behersker bedre enn mange andre uttrykksformer. Her får vi derimot tre tilsynelatende usammenhengende historier, uten noen rød tråd (hva er egentlig da poenget med å blande flere historier?). Den ene historien er mer heseblesende og tettpakket enn den andre. Det er mulig dette er tilsiktet men man blir likevel sittende igjen med en følelse av at dette er et eksempel på show-off på sitt aller mest selvopptatte. Det er rett og slett litt for mye handling til at historiene sitter som de skal, og kanskje filmskaperene hadde tjent på å fokusere på kun en historie, latt karakterene fått litt mer kjøtt på beina og en mer levende personlighet. Det finns småtakter til hva dette kunne ha vært, og egentlig hadde det vært mer enn nok å ta av. I Sin City er alle korrupte, kvinnene er vakre strippere eller utspekulerte prostituerte, og ikke minst er alle heltene ikke langt unna sine onde motstykker i brutalitet. Nok å ta av med andre ord, og når kulissene er relativt sparsomme i seg selv hviler det en ganske stor bør på det sjernespekkede skuespillergalleriet. Trist nok er det bare en revitalisert og nesten ugjenkjennelig Mickey Rourke som virkelig klarer å gjøre filmen til noe mer enn et sikleshow for tenåringer.

Sin City virker lengre enn den burde, og dette utstuderte og bloddopete film noir-forsøket mangler både en påkrevd humor (uansett hvor svart og blodig den ville ha vært) og et aldri så lite snev av menneskelighet. Om du virkelig vil frarøve ditt eget følelsesregister et par topper og bunner så er denne filmen det perfekte virkemiddel. All hetsing tilside så er dette likevel et profesjonelt forsøk på å duplisere en tegneserie i levende bilder og om man beholder tegneserieperspektivet og ser den som en forflatet utgave av Millers fantasi så kan man kanskje ha to spennende timer. Bare ikke kom til meg og si at jeg bør velge denne framfor papirformatet. Du er herved advart.