Trevor Reznik (Christian Bale) har det ikke så bra. Han har ikke sovet på et år, spiser dårlig, har problemer med konsentrasjonen og lever generelt i et vakuum. Han har også en tendens til å vaske både seg selv og baderomsgulvet med klor/blekemiddel. Som en følge av dette er Trevor sykelig tynn, med store, blå poser under øynene og generelt dårlig form. Trevor jobber med tungt maskineri uten at vi helt får tak i hva jobben består i. Han er uansett en outsider både på jobb og i samfunnet, og finner kun trøst hos en serveringsdame på flyplassen og den prostituerte Stevie (Jennifer Jason Leigh). Da han blir distrahert på jobb av den nye sveiseren Ivan resulterer det i at en kollega mister tre fingre. Trevor plages av skyldfølelse, og etterhvert begynner merkelige ting å skje. Han finner post-it lapper i leiligheten sin med ordleken "hang-man" på, og når han oppdager at den medskyldige i arbeidsulykken, Ivan, faktisk ikke eksisterer begynner Trevor å ane at dette kanskje dreier seg om en konspirasjon. Det viser seg at Trevor har langt verre ting i fortiden enn en arbeidsulykke. Jeg røper kanskje ikke for mye om jeg hinter frampå at dette er en dypt moralsk historie om skyld, fortrengning og selvbedrag.

Konspirasjonsteorier er god butikk, og ofte har det resultert i ganske gode filmer også. De mest kjente fra de siste årene er vel David Finchers The Game (1997) og Fight Club (1999) og Darren Aronofskys Π (1998). Tidligere klassikere med tema konspirasjoner og sammensvergelser er f.eks. Antonionis Blow-up (1966), Coppolas The Conversation (1974) og ikke minst Hitchcocks North by Northwest (1959). Likevel har The Machinist kanskje aller mest til felles med Scorseses Taxi Driver (1976) og Kafkas Prosessen. Trevor i The Machinist har klare paralleller til både outsideren Travis og den skyldbetyngede Josef K. I likhet med taxisjåføren Travis (som også søker trøst i prostituerte og den uoppnåelige valgkampkvinnen Betsy) bærer han nag og et hat til en verden som ikke virker å forstå hans lidelser, og i likhet med Josef K. lider han av en udefinerbar skyld. En av de mest interessante tolkningene av Prosessen går på at Josef K. faktisk arresterer seg selv - han arresterer sitt moderne jeg for en forbrytelse han ikke bevisst vet hva er - for ikke å delta, ikke å ta konsekvensene av livet. Overført til Trevor er denne analogien ganske klar - han arresterer seg selv, konspirere mot sitt eget jeg, for en forbrytelse han har fortrengt. Flere av anmeldelsene av denne filmen fokuserer på Trevors galskap og forvirrede sinn når man derimot burde fokusere på filmen som en slags sjelesorg for hovedpersonen - en vei tilbake til livet, en måte å ta ansvar på, og for å bruke religiøse termer, få forlatelse for sine synder. Trevors splittede personlighet er i motsetning til Jack i Fight Club ikke den utøvende, men mer en bearbeidende samvittighet som tvinger ham til å se sannheten i øynene.

The Machinist er en stygg fryd for øyet. Bildene virker å ha fått en omgang med Trevors klorflaske og kan best beskrives som gråduse og fargeløse. På fabrikken og hjemme hos Trevor hviler et urovekkende mørke, og det eneste stedet med en noenlunde rolig atmosfære er hos den prostituerte Stevie. I sterk kontrast står den knallrøde bilen til Trevors innbilte fiende Ivan - som også viser veien til frelsen. Christian Bale gjør sin beste rolle til nå og virker å vokse som skuespiller. Noe som skulle love godt for den kommende Batman Begins (2005). Her har han imidlertid slanket bort nesten 30 kilo og gir seg ikke før nåla stopper på 54 kilo. Karakteren Trevor er så tynn at netthinnen med en gang kobler ham til fryktelige bilder fra konsentrasjonsleire. Adrien Brody sulteforet seg selv ganske kraftig til Polanskis Pianisten (2002), men oppnådde aldri den samme radmagre og uthungrude effekten som Bale klarer her. Som hans to kvinnelige bekjentskaper sier: "Blir du tynnere nå slutter du å eksistere". Det er nettopp det Trevor ubevisst ønsker, å utslette seg selv, ikke med et smell, men å visne bort og forvitre. Skyldfølelsen spiser han opp innenfra. Bale går inn i rollen med intensitet og troverdighet og den herjede kroppen han viser til her gjør bare effekten sterkere.

Regissøren Brad Anderson har tidligere operert i USA der titler som Session 9 (2001) og Happy Accidents (2000) høres ut som de mest interessante. Denne filmen er imidlertid laget i Spania uten at jeg kan si at det er merkbart. Anderson holder i øyeblikket på med en remake av Romeros The Crazies (2006).

The Machinist er på mange måter en glimrende film i stemning og med en dypere analyse også et sterkt drama forkledd som psyko-thriller. Dersom man kan se bort fra den staffasjen og de krumspring konspirasjonen gir grobunn for sitter man igjen med en naken og sterk historie rundt bearbeidelse av skyld. Filmen feiler ganske stort den siste halvtimen og gir litt for mange poenger litt for fort til at de mysterieinteresserte vil bli helt tilfredsstilt. I denne filmen er bearbeidelsen og oppbyggingen langt viktigere enn resolusjonen og sånn sett er filmens slutt en naturlig konsekvens. Mens hele filmen har gått med til å bygge opp Trevors forvirrede verden, er det ikke annet enn naturlig at når denne bryter sammen og det fortrengte ser dagens lys, så møter også Trevor sannheten som en vei ut av skylden. Slikt blir det ikke spektakulære og intrikate avslutninger av. Kun troverdige og tilfredsstillende.