er regissøren som i hvert fall to ganger har bevist at han kan skape særdeles stilsikre, velformede og avgrensede univers. Jeg snakker selvfølgelig om de to filmene Eggs og Salmer fra kjøkkenet. har i tillegg en god evne til å gjøre små og uanseelige ting store. En god egenskap for en filmskaper. Med mindre hell forsøkte han seg med en norsk film innspilt i utlandet i En dag til i solen. De små tingene var fortsatt tilstede i denne, men stilen og stemningen var fraværende. forsøker seg denne gangen i USA og det må være lov å si at det var knyttet en del spente forventninger til akkurat Factotum. Konklusjonen blir kanskje at bør fortsette å holde seg hjemme?
Det er en rekke med ting som gjør at denne filmen ikke fungerer helt som den bør, og en rekke med ting som faktisk burde ringt en klokke hos den ellers så nøysomme . For det første er det å filmatisere en -fortelling nesten synonymt med å utføre kunstnerisk selvmord.
Flere regissører med lengre og mer kvalitetssikret rulleblad enn nordmannen har forsøkt seg på denne forfatteren med varierende uhell. er synonymt med et liv som til de grader er levd, og som han lev skrev han. Det handler om alkohol, gambling, arbeidsløshet, maktesløshet, fremmedgjøring og kanskje mest om kvinner og sex. Et skittent liv, med en skitten stemme. Ganske annerledes enn det velykkede stillferdige og pensjonist-aktige hamerske univers. For det andre er norske regissørers forsøk på å lage film utenfor Norge noe som i seg selv er nederlagsdømte prosjekter. For det tredje er rolleliste bekledd med relativt falmende stjerner. Det er lenge siden var et navn man gjerne bekledde en film med, selv om han tydeligvis fortsatt er en damemagnet av dimensjoner. s ytterst merkelige og springende karriere er et trist kapittel. Likevel er en ytterst sterk og god kvinnelig skuespiller, og med selveste -produsent med på laget er det ting som taler for at denne filmen kunne vært et vellykket forsøk på en "norsk" film i selveste Amerika.
Dette er ingen Hollywood-produksjon i den forstand at det er en stor film, med mye penger som plenty av amerikanere kommer til å se. Factotum er på alle måter en lavbudsjettsproduksjon som antagelig kommer til å få flere tilskuere i Europa enn USA.
Det er sammenfallende med s popularitet, og heldig for filmen. Jeg lurer samtidig på hvilke forhold og hvilke midler og hadde til rådighet? På alle plan virker filmen litt uferdig, rotete og usammenhengende, og langt fra planlagt. Filmen skaper en del morsomme episoder, men det er i det store og hele også det. Problemet er at den ene episoden kommer etter den andre uten noen tilsynelatende sammenheng. Hank får en jobb, mister jobben, drikker seg full, puler rundt, skriver litt, drikker seg full igjen og får en ny jobb. Det er en nå en gang slik s verden var, og han hadde vel sine grunner til å skrive om det, men på film virker dette meningsløst. Det finnes ingen stemme her (til tross for s hese og uttrykksløse voice-over), ingen tråd, ingen knagg å henge innholdet på, ingenting som forklarer oss hvorfor livet skal være så jævlig.
Hovedpersonen er Henry (Hank) Chinaski, s autobiografiske ego, som også skildret i sin Barfly (1987). Den gangen hadde rollen som Hank. I Factotum møter vi i denne rollen, og det er åpenbart at han har studert og basert Hank på . Han mangler pondusen og s koppebefengte ansikt, men ellers er stemmen, blikket, gangen og holdningen nesten litt for utstudert og overspilt. Hank lever som løsarbeider og altmuligmann (derav tittelens Factotum) for hele tiden å opprettholde illusjonen om at han kan bli forfatter. I mellom de korte arbeidsperiodene (Hank har en tendens til å få sparken relativt raskt) og skrivingen rekker Hank å drikke seg sanseløs, røyke på seg en kraftig hoste, spille på hester og knulle ganske så omhyggelig rundt. Han treffer flere kvinner der Jan () og Laura () er de viktigste. gjør som vanlig en god figur, mens er veldig lite til stede både i tid og innlevelse.
Problemet med Factotum er imidlertid ikke skuespillerene, uansett hvor mye jeg misliker dem. Den lider av en usedvanlig, til å være, hanglete regi. Det kan også hende at noe av s planløse eksistens har funnet veien til lerretet, og i så fall er kanskje målet oppnådd? Likevel virker filmen uinspirerende på meg som tilskuer, og faktisk usedvanlig kjedelig. Her er ingen hendelser som virker å påvirke noen i nevneverdig grad, om man ser bort i fra den kortvarige gleden det er å ha noen flasker med sprit stående. Det er nemlig ingen store ting i livet til verken Chinaski eller . Denne ytterst fatallistiske og selvdestruktive tilværelsen fører ingensteder og dessverre har ikke s smånaive blikk evnen til å gjøre undergangen større eller mindre patetisk. Om dette er den eneste måten s kyniske og egosentriske livssyn kan fremstilles på film så er det kanskje like godt å la være? Enkelte glimt av s ellers så lett gjenkjennelige stil kan spores og føles som små gledesspredere i denne ellers så virrete og tafatte produksjonen. Episoden hvor Hank har fått sparken etter en dag og møter opp for å innkassere lønn er en av disse minneverdige episodene. Glassruten som møter ham og sekretæren som kommuniserer med ham via en mikrofon gjennom ruten er oppfinnsom og sedvanlig underfundig hamersk. Slike ting gjør filmen tålelig, men i mine øyne vil fortsatt dokumentarfilmen Bukowski: Born Into This være den beste filmatiske inngangen til s destruktive univers.
Og er det frekt og urettferdig å spørre om fortest mulig vil pelle seg hjem igjen?
mars 2004 april 2004 mai 2004 juli 2004 august 2004 november 2004 desember 2004 januar 2005 februar 2005 mars 2005 april 2005 mai 2005 juni 2005 juli 2005 august 2005 september 2005 oktober 2005 november 2005 desember 2005 januar 2006 februar 2006 mars 2006 april 2006 mai 2006 juni 2006 juli 2006 august 2006 september 2006 oktober 2006 november 2006 desember 2006 januar 2007