Bent Hamer er regissøren som i hvert fall to ganger har bevist at han kan skape særdeles stilsikre, velformede og avgrensede univers. Jeg snakker selvfølgelig om de to filmene Eggs og Salmer fra kjøkkenet. Hamer har i tillegg en god evne til å gjøre små og uanseelige ting store. En god egenskap for en filmskaper. Med mindre hell forsøkte han seg med en norsk film innspilt i utlandet i En dag til i solen. De små tingene var fortsatt tilstede i denne, men stilen og stemningen var fraværende. Hamer forsøker seg denne gangen i USA og det må være lov å si at det var knyttet en del spente forventninger til akkurat Factotum. Konklusjonen blir kanskje at Hamer bør fortsette å holde seg hjemme?

Det er en rekke med ting som gjør at denne filmen ikke fungerer helt som den bør, og en rekke med ting som faktisk burde ringt en klokke hos den ellers så nøysomme Hamer. For det første er det å filmatisere en Charles Bukowski-fortelling nesten synonymt med å utføre kunstnerisk selvmord. Flere regissører med lengre og mer kvalitetssikret rulleblad enn nordmannen har forsøkt seg på denne forfatteren med varierende uhell. Bukowski er synonymt med et liv som til de grader er levd, og som han lev skrev han. Det handler om alkohol, gambling, arbeidsløshet, maktesløshet, fremmedgjøring og kanskje mest om kvinner og sex. Et skittent liv, med en skitten stemme. Ganske annerledes enn det velykkede stillferdige og pensjonist-aktige hamerske univers. For det andre er norske regissørers forsøk på å lage film utenfor Norge noe som i seg selv er nederlagsdømte prosjekter. For det tredje er rolleliste bekledd med relativt falmende stjerner. Det er lenge siden Matt Dillon var et navn man gjerne bekledde en film med, selv om han tydeligvis fortsatt er en damemagnet av dimensjoner. Marisa Tomeis ytterst merkelige og springende karriere er et trist kapittel. Likevel er Lili Taylor en ytterst sterk og god kvinnelig skuespiller, og med selveste Jarmusch-produsent Jim Stark med på laget er det ting som taler for at denne filmen kunne vært et vellykket forsøk på en "norsk" film i selveste Amerika.

Dette er ingen Hollywood-produksjon i den forstand at det er en stor film, med mye penger som plenty av amerikanere kommer til å se. Factotum er på alle måter en lavbudsjettsproduksjon som antagelig kommer til å få flere tilskuere i Europa enn USA. Det er sammenfallende med Bukowskis popularitet, og heldig for filmen. Jeg lurer samtidig på hvilke forhold og hvilke midler Hamer og Stark hadde til rådighet? På alle plan virker filmen litt uferdig, rotete og usammenhengende, og langt fra planlagt. Filmen skaper en del morsomme episoder, men det er i det store og hele også det. Problemet er at den ene episoden kommer etter den andre uten noen tilsynelatende sammenheng. Hank får en jobb, mister jobben, drikker seg full, puler rundt, skriver litt, drikker seg full igjen og får en ny jobb. Det er en nå en gang slik Bukowskis verden var, og han hadde vel sine grunner til å skrive om det, men på film virker dette meningsløst. Det finnes ingen stemme her (til tross for Dillons hese og uttrykksløse voice-over), ingen tråd, ingen knagg å henge innholdet på, ingenting som forklarer oss hvorfor livet skal være så jævlig.

Hovedpersonen er Henry (Hank) Chinaski, Bukowskis autobiografiske ego, som også Barbet Schroeder skildret i sin Barfly (1987). Den gangen hadde Mickey Rourke rollen som Hank. I Factotum møter vi Matt Dillon i denne rollen, og det er åpenbart at han har studert og basert Hank på Bukowski. Han mangler pondusen og Bukowskis koppebefengte ansikt, men ellers er stemmen, blikket, gangen og holdningen nesten litt for utstudert og overspilt. Hank lever som løsarbeider og altmuligmann (derav tittelens Factotum) for hele tiden å opprettholde illusjonen om at han kan bli forfatter. I mellom de korte arbeidsperiodene (Hank har en tendens til å få sparken relativt raskt) og skrivingen rekker Hank å drikke seg sanseløs, røyke på seg en kraftig hoste, spille på hester og knulle ganske så omhyggelig rundt. Han treffer flere kvinner der Jan (Lili Taylor) og Laura (Marisa Tomei) er de viktigste. Taylor gjør som vanlig en god figur, mens Tomei er veldig lite til stede både i tid og innlevelse.

Problemet med Factotum er imidlertid ikke skuespillerene, uansett hvor mye jeg misliker dem. Den lider av en usedvanlig, til Hamer å være, hanglete regi. Det kan også hende at noe av Bukowskis planløse eksistens har funnet veien til lerretet, og i så fall er kanskje målet oppnådd? Likevel virker filmen uinspirerende på meg som tilskuer, og faktisk usedvanlig kjedelig. Her er ingen hendelser som virker å påvirke noen i nevneverdig grad, om man ser bort i fra den kortvarige gleden det er å ha noen flasker med sprit stående. Det er nemlig ingen store ting i livet til verken Chinaski eller Bukowski. Denne ytterst fatallistiske og selvdestruktive tilværelsen fører ingensteder og dessverre har ikke Hamers smånaive blikk evnen til å gjøre undergangen større eller mindre patetisk. Om dette er den eneste måten Bukowskis kyniske og egosentriske livssyn kan fremstilles på film så er det kanskje like godt å la være? Enkelte glimt av Hamers ellers så lett gjenkjennelige stil kan spores og føles som små gledesspredere i denne ellers så virrete og tafatte produksjonen. Episoden hvor Hank har fått sparken etter en dag og møter opp for å innkassere lønn er en av disse minneverdige episodene. Glassruten som møter ham og sekretæren som kommuniserer med ham via en mikrofon gjennom ruten er oppfinnsom og sedvanlig underfundig hamersk. Slike ting gjør filmen tålelig, men i mine øyne vil fortsatt dokumentarfilmen Bukowski: Born Into This være den beste filmatiske inngangen til Bukowskis destruktive univers.

Og er det frekt og urettferdig å spørre om Bent Hamer fortest mulig vil pelle seg hjem igjen?