Denne filmen markerte et veiskille for regissør Jess Franco. Det er den første filmen han laget med tyske finanser. Filmen befester en gang for alle samarbeidet med Franco-ikonet og skuespiller Soledad Miranda og ikke minst samarbeidet med komponistene Hübler & Scwab. Om du er en av de som har hørt soundtracket til Vampyros Lesbos og likte det, så bør du definitivt sjekke ut dette også! De samme funky rytmene er enda mer til stede i denne filmen. Jess Franco(eg. Jesus Franco) er kanskje mest kjent for Vampyros Lesbos som kom samme år. I den filmen fortsetter han arbeidet han startet i She Killed in Ecstasy. På mange måter er disse filmen en slags samling av alle de tingene Franco er kjent for. Det betyr ikke at de er hans beste filmer, snarere tvert i mot. DVD'en fra Second Sight er det lite å si på. Overføringen virker å være bra med fine og klare farger - spesielt på utescenene. Det eneste å pirke litt på er at det kanskje burde vært med et par litt omfattende biografier om regissøren og komponistene. Tekstingen virker til tider ikke helt riktig og et par ganger litt mangelfull og ute av synk. Ellers en utgivelse som er akkurat passe til denne typen film.

En forsker/lege ved navn Dr. Johnson har i lengre tid forsket på fostere (!) og kommet fram til en "kur" el.l. som gjør mennesket mer resistent mot virus, bakterier og sykdommer som kreft. I den tro at han vil bli hyllet som en stor mann legger han resultatene fram for sitt kollegium. Derimot blir de relativt arge, utstøter ham og beskylder ham for brudd på den Hippokratiske ed. Dr. Johnson blir frustert og sinnsyk. Det ender opp med at hans unge kone, Mrs. Johnson må ta hånd om ham. På en øde øy har de et fantastisk hus som mest av alt minner om en Escher-tegning. Mens doktoren sakte svinner hen, og til slutt tar sitt liv, bygger kona opp et sterkt hat til professorene som utstøtte mannen. Hun bestemmer seg for å ta hevn. Hun forfører, dreper og deretter lemlester de fire professorene hun har lagt for hat. I mellomtiden snakker hun med sin avdøde mann som sakte går i oppløsning i ektesenga (egentlig virker han bare å lide av forferdelig tørr hud...). Til slutt tar hun med seg ektemannen på biltur og kjører med vilje i døden. "My love, we will be united in death. Not long now, I will be with you." Og ja... Derrick er også med, d.v.s. Horst Tappert. Han spiller... ehhh, ja en politiinspektør.

Denne filmen var ikke bra. Jeg har en stor kjærlighet for sleaze og europeisk skrekk og sex-film, men det innebærer at jeg også stiller litt strenge krav til at filmene må inneholde en dose humor (ikke nødvendigvis tilsiktet). Denne filmen er blodig alvor og nettopp av den grunn faller den helt gjennom. For det første er filmen laget på et minimalt budsjett (de tyske produsentene var nok fryktelig gjerrig). Egentlig er det ingenting i veien med det, men Franco legger her altfor stor tyngde på zooming med kamera. Det fører til at scener virker veldig oppstykket og til tider irriterer mer enn de fascinerer. Ved å zoome inn og ut sparer man mye penger og tid på å minimere nye vinkler og færre kameraoppsett. Franco ble med denne filmen kjent som zoomregissøren (ikke positivt). Det er likevel et virkemiddel han ikke brukte så ofte ellers. Vampyros Lesbos f.eks. inneholder i tillegg noen kostelige kryssklipp. Filmen virker som en endeløs unnskyldning for å vise Soledad Mirandas nakne kropp. Det er ikke noe galt med det i og for seg, men i all anstendighets navn så bør det skje noe mellom nakenscenene og. Filmen fungerer ikke helt som skrekkfilm heller. Det er en liten dose blod her og der, men disse scenene er så stilisert og stillestående at det sjelden blir guffent.

Franco viser seg likevel som en mesterlig billedkompositør. Hver eneste scene er nydelig bygget opp billedmessig, men så fort det skjer noe i bilde - aaaaarrgh! - så starter han å zoome. Den eneste bevegelsen kameraet utfører er inn og ut, og dersom du ikke har sett det før så vit at det er fantastisk kjedelig og ikke minst lite levende. En mordscene fungerer litt over gjennomsnittelig med å kombinere kitsch-elementene med skrekk. I drapet på den kvinnelige professoren kveler Mrs. Johnson henne med en gjennomsiktig plastikkpute. Kitschy og effektfult!

She Killed in Ecstasy er en ikke spesielt godt utført hevnfilm. Med syltynt manus (hvorfor kunne ikke plotet rundt Dr. Johnsons lab vært mer utbygd? Åpningssekvensen var kanskje den mest gufne i hele filmen.), elendig skuespill, fraværende framdrift og overforbruk av zoom, men med veldig gode billedutsnitt, kan ikke dette sies å være annet enn en mye under middels fra Jess Franco. Filmen er i tillegg dønn seriøs, og det skal en del til å hale noe sånt i land uten et finpusset manus og noen Deutsche Mark ekstra. Jess Franco har en lang karriere bak seg og jaggu lager han ikke film den dag i dag. Alle over de samme temaene og effektbruk. Det vitner om ikke annet at mannen er dedikert, og gjør han til en aldri så liten auteur. Flere av filmene er verdt å sjekke ut, men ikke begynn med denne dersom du ikke er fan av musikken.