Denne filmen omhandler Koreas mest omtalte, og også den første(selv om det høres litt tvilsomt ut), seriemordersak. I 1986 ble en rekke kvinner myrdet. Fellestrekkene var subtile, men mange: regnværsdager, røde klær og en spesiell ønskemelodi på radio var alle ting som på en eller annen måte bandt disse sakene sammen. Under diktatortiden ble mesteparten av pengene i landet brukt på det militæret, og på landsbygda der drapene skjedde satt politimennene uten midler. To politimenn på den lokale politistasjonen forfølger med mer eller mindre lovlige og ulovlige metoder seriemorderen. De får etterhvert hjelp av en utsendt kollega fra hovedstaden.

Denne filmen er basert på en sann historie og de som er interessert i slikt vil ha funnet ut før de ser filmen at morderen aldri ble avslørt. Likevel er det noe med denne filmen som holder spenningen oppe hele veien. Det kan være den intense jakten den skildrer, de gode skuespillerene, eller rett og slett at dette er en gyselig godt fortalt historie. Regissør Bong Joon-ho fletter elegant inn, og nesten umerkelig må jeg vel si, flere gode og effektfulle historiegrep. Mens fortellingen går sin gang forsvinner gradvis de lyse fargene og tonene fra filmens begynnelse og mens etterforskerene blir mer hensynsløse og desperate blir tonen i filmen også mørkere og mer intens. Flott gjort! Nå er ikke filmen helt uten humor. Enkelte sekvenser og karakterer er forbausende morsomme, og jeg kan ikke la være å lure på hvordan denne filmen ble mottatt i hjemlandet. En av politimennene må i løpet av etterforskningen amputere det ene benet, og dette blir på et vis ustyrtelig morsomt, på en grotesk måte, da mannens jobb hovedsakelig gikk ut på å sparke tilståelser ut av folk. Jeg synes det er imponerende at det blir laget filmer som dette over et tema som har dype og sterke følelsmessige spor i et helt samfunn.

Filmen er flott å se på. Fargene er klare og rene og selv i de mørkere partiene er den visuelt slående og aldri for mye av noe. Karakterene virker velutviklete og regissøren har tydelig benyttet seg av et stort kildemateriale. Likevel funderte jeg ganske ofte på hvor mye som var fakta og hvilke friheter Bong Joon-ho har tatt seg? Spesielt sluttscenen slår meg som oppdiktet. Jeg antar at de som var midt oppe i saken på 80-tallet har sitt å si om filmen, men for meg står den godt som en uhyre interessant historie. Ledetrådene blir med gode mellomrom sluppet på publikum og man kan simpelthen føle etterforskerenes frustrasjon når antagelsene slår feil.

Denne filmen anbefales på det varmeste, og det beste er at dette er nok en knallgod film fra et land som framstår som det kanskje aller mest spennende filmlandet om dagen. Skulle jeg ha noe å utsette på filmen er det at den, til tross for utgangspunktet, virker noe uforløst og uavsluttet. Jeg som publikummer ønsker å se filmen og mysteriet oppklart. Det får vi aldri, og når man tenker skikkelig godt etter er dette kanskje et av de momentene som gjør denne filmen til noe utenom det vanlige.